Utgave 5 2019

Bondejenta kom fra beskjedne kår, men var med på å bekjempe engelskmennene. Hun minnes som helgen og frihetskjemper, men Jeanne d’Arc var også en brikke i et mektig politisk spill.

Smakebiter fra utgave 5:

  • Suget fra Orienten

    Av TORBJØRN FÆRØVIK Forfatter og historiker
    Har skrevet 10 bøker om eller fra Asia. Tidligere utenriksmedarbeider i NRK. Cand. philol. med hovedfag i historie.

    Stasjonen kneiser som et kongelig slott i Londons midte. Jeg hadde kjøpt en billett til Paris, men målet for reisen var forjettede Samarkand. En gang et knutepunkt på den lange Silkeveien mellom Kina og Europa, i dag en passe stor by i hjertet av Sentral-Asia. Togturen til Paris tok bare to timer og 37 minutter. Jeg hadde satt av to og en halv måned. De neste 800 milene gikk gjennom 12 land. Utsikten fra togvinduet vekslet mellom vårgrønne enger, karrige fjell og golde stepper og ørkener. Og hvor jeg enn stanset, ble jeg møtt av historien, både den nære og den fjerne.

    Det fjerne Orienten
    For europeere flest var Orienten lenge et diffust geografisk område. Georg Nagelmackers, en foretaksom belgier, klarte å bringe det nærmere da han i 1883 satte Orientekspressen på skinnene. Med ett ble det mulig å reise med tog fra Paris til Konstantinopel, byen som knyttet Europa til Asia. Jomfruturen skapte store avisoverskrifter i flere europeiske land. En redaktør minnet om hva den mektige fyrst Klemens von Metternich hadde sagt noen tiår tidligere: «Bare to slags mennesker har den ville ideen å krysse hele Europa – generaler og sigøynere. Alle andre holder seg hjemme.» Med sitt klassiske interiør og sin høye sigar
    føring ble Orientekspressen et tog for de bemidlede. Avbrutt av to verdenskriger tøffet den tålmodig mellom Paris og Konstantinopel, etter hvert kalt Istanbul. I 1946 ble driften gjenopptatt, men gradvis oppsto en ny hindring, et usynlig «jernteppe» som delte Europa i to. Det eventyr som mange hadde forbundet med reisen, ble avløst av stadige grensekontroller, og humøret i spisevognen sank til nullpunktet. Som en reisende bemerket: «Ikke engang den høyst drikkbare bulgarske rødvinen klarte å bringe meg i stemning.» I 1980 hadde Orientekspressen overlevd seg selv, og toget ble satt på et sidespor. Men, tenkte jeg, i det nye årtusen er togtilbudet i Europa bedre enn noensinne. Og fra Istanbul strekker skinnene seg langt østover. Så hvorfor ikke prøve dem?

    «Først nå er vi frie»
    Aldri har det vært enklere å reise. Ingen behøver å stille seg i kø foran en luke med påskriften «Tal her». Billetter og hotellrom kjøpes med mobilen. Fra Paris til Wien dro toget gjennom kjente landskaper, men som Metternich også sa: «Orienten begynner bortenfor Landstrasse i Wien.» Som så mange andre mente han at områdene lenger øst representerte et annet tenkesett og en annen kultur. Utsagnet fikk næring fra det steile fiendskapet mellom habsburgerne og de tyrkiske osmanerne. To ganger, i 1529 og 1683, hadde osmanerne forsøkt å erobre Wien. Begge gangene ble de slått tilbake. Kristne mot muslimer, en kamp på liv og død. Osmanerne klarte likevel å underlegge seg store landområder i det sørøstlige Europa. Tidlig på 1900-tallet gikk det osmanske riket i oppløsning. Nesten samtidig, i 1918, ble den siste habsburgerkongen avsatt. Reisende som følger dagens togspor fra Wien til Istanbul, havner midt i denne historiske fortellingen. Herjede borger klorer seg til høydedragene. I noen av byene jeg stanser i, hører jeg lavmælte bønner fra gamle moskeer, men kirkeklokkene overdøver dem. I Bukarest oppføres den største kirkebygningen i Europa etter Peterskirken i Roma. Folkets frelseskatedral, som den heter, skal minne de kristne rumenerne om seieren over osmanerne. «Vi har så mye å ta igjen», sier en prest jeg møter. «I flere hundre år ble vi kuet av osmanerne. Etter dem kom kommunistene. Først nå er vi frie.»

    «La byen skinne»
    Land som Ungarn, Romania og Bulgaria forsøker å gjenerobre sin tapte historie ved å restaurere gamle bygninger og slott. Tiden før kommunistenes makterobring glorifiseres. Timisoara, en by i det vestlige Romania, pusses opp med iver og flid. Under Ceausescuregimet var den grå og forfallen; nå er den utnevnt til europeisk kulturhovedstad i 2021. «Tenn ditt lys, la byen skinne», lyder slagordet som møter turistene. I Sofia, hovedstaden i Bulgaria, forteller guiden at 600 historiske bygninger i bykjernen har fått tilbake sitt opprinnelige utseende. «Nå tar vi fatt på de neste 600.» Samtidig gjør ungarere, rumenere og bulgarere sitt ytterste for å frata de tidligere kommunistregimene all ære. I Budapest inviteres turistene til Terrormuseet, hvor den nære fortid forsøkes fremstilt i all sin gru. I Bukarest vandrer de gjennom de tomme salene i Ceausescus enorme Folkepalass. Turister som har lyst på en avstikker, kan besøke småbyen Targoviste, hvor tyrannen ble dømt til døden og henrettet. Mausoleet som den bulgarske partikoryfeen Georgi Dimitrov hvilte i, ble sprengt i luften i 1999. Granittplattformen det sto på, brukes i dag som scene for konserter og operaforestillinger.

    Vakker, men stinkende
    For Orientekspressens reisende var strekningen fra Wien til Konstantinopel bare en transportetappe. «Vårt mål var Sirkeci», skrev den britiske forfatteren Frederick Moore i 1906. Han hadde Konstantinopels nye jernbanestasjon i tankene. «Ja, vakker var den, men byen stinket.» Moore ble møtt av tiggere og lemlestede overalt, og hundene som ynket seg på fortauene var så mange at fotgjengerne ble tvunget ut i veibanen. Byens storhetstid var forbi. Det en gang så mektige osmanske riket befant seg på dødsleiet. Fornemme reisende som higet etter luksus, hadde likevel ikke noe problem med å finne den. For på Perahøyden tronet Pera Palace Hotel, bygd på initiativ av Georg Nagelmackers. «Våre reisende fortjener å bo på standsmessig vis», sa han. Dagens Istanbul har mer enn 15 millioner innbyggere. På kaffehusene sitter byens gamle menn og gremmes over «utviklingen». Likevel hviler et historiens sus over de sentrale byområdene, hvor storheter som Aya Sofia, Suleiman-moskeen og andre helligdommer strekker seg ivrig mot himmelen. Byen er så rik på minner at den krever uker av den reisende. Ja, etter bare én dag i Istanbul forstår jeg hvorfor byens store forfatter, nobelprisvinneren Orhan Pamuk, aldri vil flytte herfra.

    Gjennom Tyrkia
    På 1880-tallet, da den første Orientekspressen nådde Konstantinopel, var det ikke så lett å reise videre. I hvert fall ikke med tog, for strekningene var korte og få. Så mye lettere det er i dag. Fra Sirkeci-stasjonen går en «undersjøisk» bane til byens asiatiske side. Derfra stevner raske, moderne tog opp i det tyrkiske høylandet. Reisen til hovedstaden Ankara, en strekning på 533 kilometer, går unna på tre og en halv time. Byens fremste attraksjon er Atatürk-mausoleet, hvor den tyrkiske republikkens far, Mustafa Kemal Atatürk, sover i sin kjølige krypt. Ingen som ønsker et behagelig opphold i Tyrkia, bør snakke nedsettende om ham. Dagens leder, Recep Tayyip Erdogan, legger likevel ikke skjul på at han er en beundrer av fortidens osmanere, og lydige lærebokforfattere har fått det travelt med å justere historiebøkene i takt med de nye signalene. Tyrkias areal er mer enn dobbelt så stort som Norges. Og det merkes. Fra Ankara tok jeg et saktegående tog til Kars, nær grensen til Georgia. Reisende som ville videre, måtte inntil nylig kjøre en lang omvei med buss. Nå styrer toget inn i en nyåpnet grensetunnel, en reise i mørket som belønnes med synet av ville, vakre Georgia. Fra togvinduet ser jeg de første kirkespirene, en påminnelse om landets lange kristne tradisjon. Naboen Armenia var det første landet som gjorde kristendommen til statsreligion, i år 301. Georgia fulgte etter 17 år senere.

    En kaukasisk perle
    Tbilisi, den georgiske hovedstaden, er en kaukasisk perle. Byen har eksistert i nesten 1500 år. Knut Hamsun tok inn på Hotel London da han kom hit i 1899. «Det havde stjærne», skrev han. Nå brukes bygningen til andre formål. I stedet finner jeg et krypinn i gamlebyen med utsikt til skjeve tak og brune tårn. Men også her pågår en heftig byfornyelse, åpenbart til manges forargelse. «Stans vandalene!» står det skrevet på husveggene. «Gamle Tbilisi har overlevd 26 invasjoner og herjinger», fastslår en arkitekt. «Men hva kan vi stille opp mot denne?» Georgia har bare 4,5 millioner innbyggere. Overraskende mange fortsetter å hylle sin «store sønn», Josef Stalin. I hjembyen Gori,
    noen mil fra Tbilisi, ruver et storslått museum til hans pris. Historieprofessor Lasja Baradze mener «Stalin-forvirringen» skyldes manglende opplysning, særlig i skolen. Fint lite gjøres for å forklare folk hvem han var, og skolebøkene svikter helt. «På den ene siden har georgierne sympati for Stalin, på den andre er det store flertall tilhengere av demokrati … Det er en primitiv form for patriotisk tenkning.» Den unge Stalin gikk i flere år på presteseminar i Tbilisi, men revolusjonen lokket ham på andre veier. På fortauskafeen utenfor seminarbygningen fikk jeg selskap av dagens unge georgiere, som lett smattende nøt sine kaffe latte. «Hvor har du tenkt deg?» spurte en av dem. «Til Aserbaidsjan», svarte jeg. Alle så forundret på hverandre. «Hæ? Hva for noe? Vi ville ha reist til Paris eller London. Aller helst til New York!»

    I «Ildens rike»
    Nattoget til Baku virket gammelt. Hadde jeg skrapet bort malingen på vogn nummer fem, ville sigden og hammeren kanskje ha kommet til syne. Fra vinduet i bakerste vogn så jeg Tbilisi forsvinne i skumringen. En kvinne lyste i det fjerne, det var Mor Georgia på sin tunge sokkel. Statuen ble reist til byens 1500-årsjubileum i 1958. I sin venstre hånd holder hun en skål med vin, i den andre et sverd. Vinen symboliserer georgiernes gjestfrihet, sverdet deres vilje til å forsvare landet mot fremmede inntrengere. Et par timer over midnatt våknet jeg i Aserbajdsjan – i «Ildens rike». Politi og tollere kom trampende om bord; for første gang på reisen var jeg visumpliktig. I grålysningen ble jeg vekket på ny. Min medpassasjer ville vise meg gassflammene som lyste opp det tørre landskapet. Aserbajdsjan lever av olje og gass. Toget styrte mot Kaspihavet med nesetippen ned, for havet ligger 28 meter under havoverflaten. Tre skyskrapere formet som flammer
    sprengte seg opp i synsranden. Bakus berømte flammetårn ble innviet i 2012, det høyeste rager 190 meter til værs. I byens havn fant jeg rustholken som skulle frakte meg over havet til Turkmenistan. «Når går den?» spurte jeg billettselgeren. «Når den blir full», svarte han. «Kanskje i dag, kanskje i morgen.» Båten kastet loss neste ettermiddag. Vi brukte natten og vel så det og la til kai i Turkmenbasji, en trist by omgitt av enda tristere fjell. Herfra gikk et tog til hovedstaden Asjkhabad, 650 kilometer gjennom stepper og ørken.

    Sentralasias Nord-Korea
    Som Georgia og Aserbajdsjan fikk Turkmenistan sin frihet i 1991, etter at Sovjetunionen ble oppløst. Landet fremstår som Sentrala-Asias svar på Nord-Korea. En tidligere tannlege og helseminister, Gurbanguly Berdimuhammedov, har oppkastet seg til landets ufeilbarlige leder. Hver gang han deltar i en eller annen konkurranse, som hesteridning eller bueskyting, forlanger han å vinne. Asjkhabad er Sentral-Asias underligste hovedstad, for her er alle nyere bygninger bekledd med marmor. Steinlassene fra Italia og andre land betales med inntektene fra olje- og gasseksporten. Byens åpne plasser prydes av fortidens store menn, de fleste til hest, omgitt av blomster og brusende fontener. Som de andre folkene i Sentral-Asia er turkmenerne sterkt preget av den seiglivede khan-tradisjonen. Høvdingene bestemte. Og ennå viser de muskler. Selv om de forsøker å fremstå som demokratiske, bor det en diktator i hver og én av dem. Togsporet østover ble strukket med et umenneskelig slit. Den russiske tsaren mobiliserte titusener arbeidere og forviste, senere overtok Stalins armé av straffedømte. Sporet går gjennom gamle byer som gang på gang ble herjet og voldtatt av hensynsløse krigere, som Djengis Khan og Timur Lenk. Tusen år gamle ruiner stikker opp av steppen som brune tannstubber. Før toget passerte grensen til Usbekistan, stanset det i Merv – en verdensby på 1200-tallet med rundt 200.000 innbyggere. Så kom mongolene, og byen ble lagt i ruiner.

    Ved reisens mål
    Nye mil med stepper og ørken. Vi krysset Amu Darya, Sentral-Asias viktigste elv. Grekerne kalte den Oxus. På den andre siden ligger Usbekistan, kjent for sine korrupte politikere, men også for sine strålende oldtidsbyer. Fortidens kø til Bukhara besto av hester, esler og dromedarer. På lang avstand så de bymuren slynge seg rundt «Handelsmennenes by». Med sine 11 porter og 81 vakttårn var den et sjeldent syn. Nå er den borte, men gamlebyen lever – et makeløst byrom av restaurerte palasser og helligdommer. Bukhara har nesten 300.000 innbyggere. Byen oppsto vel 500 år før Kristus og ble et viktig stoppested på den sagnomsuste Silkeveien. Veien var på sitt travleste fra tiden rundt Kristi fødsel til 1500-tallet. Etter at europeiske reisende oppdaget sjøveien til Asia, mistet den mye av sin betydning. Siste etappe. Fra Bukhara-1, som jernbanestasjonen heter, rullet toget videre – 280 kilometer gjennom sommerlige landskaper. «Om du nånsin kommer fram til Samarkand», sang Lill Lindfors med lengsel i stemmen på 1970-tallet. Timer senere var jeg fremme. To og en halv måned hadde gått siden London forsvant i apriltåken.

    Skinner på ny
    Samarkand ble grunnlagt for 2700 år siden. Frodigheten som omga byen, gjorde den høyst ettertraktet. De svake nøyde seg med å knele for den, de sterke insisterte på erobre den. Slikt ble det krig av. Byens historie er en fortelling om skiftende perioder med fred og ufred, rikdom og fattigdom. I dag skinner den på ny, og reisende fra fjern og nær strømmer til for å beundre de restaurerte byggverkene. Fra takterrassen på hotellet mitt hadde jeg fri utsikt til noen av dem, og i det fjerne skimtet jeg en langstrakt jernlenke. Det var toget «mitt» – det toget alle eventyrlystne kan ta. «East is East, and West is West, and never the two shall meet», sa den britiske forfatteren og nobelprisvinneren Rudyard Kipling. I dag møtes øst og vest på så mange måter. Etter en lang dag i Samarkand, ved midnatt, satte jeg hodetelefonen på ørene, og stemmen fra vest var ren og klar: «This is London. The news at eight p.m.!»

    Foto: Imran Kazi/Shutterstock/NTB scanpix

  • Sverre-ættens siste konge

    Av TERJE AVNER
    Journalist

    Håkon Magnusson var sønn av den historisk store lovsamleren kong Magnus Lagabøte (1238–1280), og sønnesønn av kong Håkon 4. Håkonsson (1204–1263).

    Overtok tronen tidlig
    Håkon 5. Magnusson fikk tidlig ansvar. Han ble myndig som 14-åring i 1284, og fikk dermed retten til å utøve den makten som ble gitt ham allerede som treåring på riksmøte i Bergen i 1273; hertug for Oslo, Opplandene, Ryfylke, muligens også Agder, og dessuten Færøyene og Hjaltland (Shetland). Under det samme riksmøtet hadde hans eldre bror Eirik fått kongsnavn, og var dermed tronarving. Eirik ble konge da Magnus Lagabøte døde i 1280, men døde i Bergen i 1299 uten mannlig arving. Dermed overtok lillebror Håkon tronen. Samtidig ble Norges hovedstad i praksis flyttet fra Bergen til Oslo der Håkon holdt residens. I 1299 giftet Håkon seg med tyskfødte Eufemia. Hvem som var hennes foreldre er omdiskutert, men mest sannsynlig var hun datter av fyrst Witzlav 2. av Rügen. Giftermålet kan ha vært en politisk manøver. Witzlav hadde len og krav på arvegods i Danmark og var morbror til hertug Valdemar av Sønderjylland, som stod i opposisjon til sin frende Erik Menved.

    Statsbygger
    Under Håkons far og farfar var det norske høymiddelalderkongedømmet godt etablert, og Håkon bygget det energisk videre. Han styrket kronens myndighet og førte kontroll med mest mulig av det som foregikk rundt i riket. Gjennom sine tallrike forordninger, instrukser og brev regulerte han store og små forhold over hele landet. Han utdypet og klargjorde gjeldende rett når behovet meldte seg, og han reagerte utrettelig mot en virkelighet der kongsmenn og andre søkte makt og vinning på bekostning av kongedømmet.

    Strid med svigersønnen
    Håkon hadde imidlertid større utfordringer på den nordiske arenaen, skriver professor Hans Jacob Orning i historieverket Norvegr,
    bind 1. Kongen hadde ingen mannlig arving, og i 1302 lot han sin ett år gamle datter Ingebjørg trolove seg med svenske hertug Erik. Håkon håpet Erik kunne hjelpe ham med å få kontroll over kysten helt ned til Øresund, der store tollinntekter fra passerende handelsskip lokket. Slik skulle det ikke gå ettersom Erik hadde større ambisjoner enn som så. Han tok opp kampen om kongemakten i Sverige med sin bror Birger. Håkon opphevet datterens trolovelse, og havnet i konflikt med den svenske hertugen. Erik ble imidlertid en for tøff motstander. Håkon måtte gi opp. Han sluttet fred, og i 1312 sto bryllupet mellom Erik og Ingebjørg i Oslo.

    Bekymret konge
    På slutten av 1200-tallet begynte kong Håkon å bygge ut festningen på Akersneset i Oslo, det som i dag er kjent som Akershus. Han ble også kronet i Oslo, i 1299. Likevel var det en annen by som «konkurrerte» om residenstilhørigheten. Det var Tønsberg i Vestfold. Her, på Slottsfjellet, hadde kongens far og farfar videreutviklet den gamle festningen til å bli en betydelig middelalderborg, og kongene tilbrakte mye tid her. Det var også her kong Håkon tilbrakte sine siste dager, i en tid der den nordiske politiske situasjonen, og spørsmålet om Norges selvråderett, tydelig plaget ham. I april hadde han samlet rundt seg noen av rikets fremste menn; kansleren Ivar Olavsson (som også var prost ved Mariakirken i Oslo), merkesmannen Pål Erikson og seglbevarer Bjarne Audunsson.

    Sverget sin ed
    Erik Schia skriver i sin bok Oslo innerst i Viken at de hadde sverget de dyreste eder overfor kongen på sykeleiet og satt sine segl under et vitnebrev der det blant annet heter: «Vi gjør kjent for dere at 20. april på Tunsberghus, i det 20. styringsåret til vår verdige herre Håkon, Norges konge, lovte vi ham på vår kristne tro, la hendene våre på det hellige kors, hvori vår herre Jesu Kristi legeme og blod var, og på hans eget korstre, det som var pint på, og på mange andre helligdommer…», ikke å skulle «…. Dra inn noen utenlandske menn til å ha hus (borger), rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges tegner (frie menn), hverken under rikets arvings mindreårighet, eller siden når han er fullmyndig. Vi påkaller Guds vrede over oss om vi ikke holder den førstnevnte ed.» «Rikets arving» som omtales i vitnesbrevet, var kongsdatteren Ingebjørg sønn Magnus, som da bare var tre år. Faren, hertug Erik, hadde mistet livet i svenskekongen Birgers fangenskap i februar 1318. Birger ble senere sendt i landflyktighet, og lille Magnus ble utnevnt til konge i både Sverige og Norge i 1319.

    Den siste ferden
    Noen dager etter at kong Håkon 5. Magnusson døde på Tunsberghus 8. mai 1319 ble hans legeme båret ned fra Slottsfjellet og lagt om bord i et seilskip i havnen. Deretter seilte det vi må regne med var et følge av skip innover fjorden til den forholdsvis ferske hovedstaden i Norge, Oslo. Her ble kongen gravlagt i en dobbelt teglstensgrav sentralt i korset i Mariakirken, det kongelige kapell der dronning Eufemia, som døde i 1312, hvilte fra før. Levingene etter de to ble gravet opp og identifisert i 1868, og er i dag plassert i muren under Slottskapellet på Akershus. Vi vet ikke mye i dag om hvordan kong Håkon 5. Magnusson så ut. En skulptur som kan være av ham finnes i koret i Stavanger Domkirke, og et fragment av et steinhode i Nidarosdomen i Trondheim kan også forestille kongen. Et identitetstrekk finner vi også i tilnavnet han fikk av islendingene – háleggr. Det kan tyde på at han var ganske langbent.

    Illustrasjon: Slottsfjellsmuseet

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her