Utgave 4 2019

Hele Pompeei ble begravet for nesten 2000 år siden. Da rester av byen ved en tilfeldighet så dagens lys i 1599, ble mannen som gjordet funnet, så sjokkert at han gravde alt ned igjen. Stadig nye områder avdekkes av arkeologene.

Smakebiter fra utgave 4:

  • Alt for skjønnheten - 13 av historiens farligste motetrender

    Av PHILIPPA GRAFTON

    KORSETTER
    1800­-tallets mest populære, men dødelige undertøysplagg fikk ganske snart et dårlig rykte. Det skapte bekymring blant leger, og det kom en rekke undersøkelser som advarte mot bruken. I 1848 hevdet en lege til og med at bruken av korsett kunne sammenlignes med å begå selvmord. For å oppnå timeglassfiguren som var så populær på den tiden – anbefalt livvidde var 45 centimeter – ble kvinnenes korsetter ofte snørt så stramt det lot seg gjøre. Damene pådro seg gjerne hodepine og pusteproblemer mens de hadde korsettet på, og mange besvimte. Men dette var blant de mildeste plagene. Brukne ribben var vanlig, og ekstrem snøring førte til forskyvning av indre organer, deformerte brystkasser, ja til og med døden.

    BLYHOLDIG SMINKE
    I flere hundre år var det moderne å ha blek hud. Solbrune, fregnete ansikter ble ansett for å være upassende; bare bønder så slik ut. Både kvinner og menn gjorde alt for å holde ansiktet så hvitt som mulig, ved bruk av kremer, pudder og miksturer. Hovedingrediensen i mange av disse var bly. Bruken av blyholdig sminke førte til skallethet og betennelser i huden, og det ble en ond sirkel når de måtte legge på enda mer sminke for å dekke over sårene. Kom man i skade for å puste inn blyholdig pudder, kunne det få katastrofale følger. Enda verre enn de fysiske bivirkningene var de mentale skadene. Blyforgiftning ødela nervesystemet, førte til lammelse og hjerneskade. Skjelvinger var et vanlig symptom på blyforgiftning, ofte ledsaget av hengende håndledd og lokal lammelse i hendene. Den som tror at blyholdig sminke bare hører fortiden til, må tro om igjen. For få år siden ble det avdekket at mange leppestifter er forurenset av bly. Men heldigvis er mengden så liten at det neppe skader brukerne – forutsatt at man ikke spiser leppestiften.

    KRINOLINESKJØRT
    På 1800-­tallet var toppen av eleganse for kvinner å fordreie sin naturlige kroppsform dramatisk ved å bære krinoline, et kurvet underskjørt som var så stort som det gikk an. To meter brede skjørt var høyeste mote, men det fulgte et vell av problemer med dem. Noen var bare ubekvemme, mens andre var rett og slett farlige. Den kanskje vanligste ulempen med krinolinene var at de tok stor plass. Kvinnene kunne nok komme seg gjennom døråpninger, men ellers var skjørtene stort sett i veien. I selskapslivet var de forferdelig upraktiske. En samtidig kritiker påsto at en kvinne i krinolineskjørt opptok like mye plass som tre menn. Skjørtene var like populære blant arbeiderklassens kvinner som blant de rike, og fabrikkeiere irriterte seg over at kvinnelige ansatte brukte krinoline på jobb. Avisene skrev om kvinner som ble trukket inn i maskiner, og det finnes historier om moteslaver som blåste over ende, havnet under vognhjul og omkom i sterk vind. Men verst av alt var at mange mistet livet i brann. Skjørtene var svært brannfarlige, og gikk ofte opp i flammer når kvinnene i vanvare kom nær levende lys eller et ildsted.

    BRENNBARE HÅRMOTER
    Moten med høye frisyrer tok av på slutten av 1700­-tallet, da kvinnene brukte hårputer og falskt hår for å nå de svimlende høyder. Men mange kvinner glemte hvor brennbar toppen var, og mange tok fyr da de kom borti levende lys.
    Celluloid så ut som elfenben og ble et populært materiale på begynnelsen av 1900­-tallet. Men stoffet utgjorde en stor fare for både produsenter og brukere, fordi det var eksplosivt. Så snart det ble antent, eksploderte det i en ildkule og slapp ut giftige gasser. Hvis ikke brannen drepte noen, kunne røyken gjøre det.
    Perfekt friserte krøller ble høyeste mote, og mange valgte seg denne hårmoten. I 1950-­årene kom hårsprayen, som hjalp til med å holde lokkene på plass. Men hovedingrediensen i all hårspray – vinylkloridmonomer – viste seg å være ikke bare brannfarlig, men også giftig.

    RADIOAKTIV HUDKREM
    For å få et ansikt med ungdommelig og sunn «glød» begynte kvinnene på 1900-­tallet å smøre inn huden med radioaktive kremer. I mellomkrigstiden tok mange kvinner i bruk hudkremer med radium for å oppnå en frisk, strålende ansiktsfarge. Det franske varemerket Tho­Radia ble mest populært, med produkter som inneholdt radium og thorium. Produsenten leverte et utvalg kremer, tannpasta og sminke som førte til at kvinner brukte radioaktiv kosmetikk daglig. Som man kunne vente, skjøt krefttallene i været.

    KVIKKSØLV I HATTEN
    Kvinner var ikke de eneste moteofrene. Mens herrehatter av ulike typer gikk ut og inn av motebildet, var det ett stoff som besto: kvikksølv. Det var dette giftige stoffet i hatteproduksjonen som ga herrer med hatt ry for å være «gale».
    Når kvikksølv ble brukt til å gjøre pels om til filt, oppsto det giftige gasser i prosessen. De kunne være dødelige. Symptomene kunne begynne uskyldig nok, med skjelving på hånden eller tenner som løsnet, og hattebrukeren kunne få usammenhengende bevegelser. Neste stadium var mye mer alvorlig, med symptomer som alvorlig hukommelsestap, angst, depresjon og hallusinasjoner.
    Ved kvikksølvforgiftning brøt nervesystemet langsomt sammen, offeret kunne falle i koma og i verste fall dø. Under annen verdenskrig ble det forbudt å bruke kvikksølv i hatteproduksjon, men ikke av hensyn til helsen. Kvikksølvet behøvdes til tennsatser i bomber og granater.

    DØDELIGE ØYEDRÅPER MED SØTVIER
    Dødelig søtvier fantes i sminkesakene til de fleste romerske kvinner. Den giftige planten, også kjent som belladonna («vakker kvinne» på italiensk), ble destillert til øyedråper som ga kvinnene klassiske «dådyrøyne». Men hvis blandingen var for sterk, ble brukerne blinde. Var man uheldig og svelget stoffet, kunne konsekvensene bli ekstreme hallusinasjoner, hjerneskade og død.

    FOTSNØRING
    I Kina var fotsnøring en mote som tok landet med storm gjennom mer enn et årtusen. Under Song­dynastiet (960–1279) ble kvinner med innsnørte føtter betraktet som toppen av eleganse. Prosessen begynte tidlig for jentene, når de var mellom to og syv år gamle, mens føttene var myke og smidige, og de selv var lykkelig uvitende om smerten de skulle komme til å oppleve. Alle tærne, bortsett fra stortåen, ble brukket og bøyd så langt det lot seg gjøre. Deretter ble foten surret stramt inn i kluter. Behandlingen fortsatte i årevis, slik at foten ikke kunne vokse til den ble skjemmende. Den brutale metoden stanset blodomløpet i tærne og førte ofte til infeksjoner og koldbrann. Føttene ble fulle av sår og ga ofte fra seg vond lukt – det hjalp ikke at de ble dekket av elegante, små silkesko.

    STIVE KRAVER
    Den avtagbare, stive kraven, populært kalt «fadermorder», var like farlig for menn som noen av dens motstykker var for kvinner. Kraven var moderne på 1800­-tallet, og ble festet til skjorten med knapper. Den var så hardt stivet at den holdt mannens hals i et fast grep, der kanten presset opp mot pusterøret. Under normale forhold kunne kraven fungere utmerket og var harmløs. Men når en herre duppet av, lett beruset etter middag, kunne kraven gjøre kål på sitt offer. Når han satt i lenestolen og senket hodet mot brystet, kunne den blokkere pusterøret og stanse blodstrømmen gjennom halspulsåren. Mens han sov, kunne han bli kvalt.

    BENDELORM-DIETT
    På begynnelsen av 1900-tallet ble bendelorm og bendelormegg solgt i krukker som et slags slankemiddel. Det var bare å sluke bendelormene, vente på at de sugde opp maten din, og så, når man hadde nådd idealvekten, var det bare å ta en pille med markmiddel. Bendelormdietten garanterte resultater, men den hadde flere bivirkninger, blant dem cyster i hjernen, ryggmargen og øynene, meningitt og epilepsi.

    ARSENIKK-KJOLE
    Sminken kan ha vært dødelig, men den tause, livstruende nyskapningen på 1800­-tallet var den arsenikkinfiserte kjolen. Da den svenske farmasøyten og kjemikeren Carl Wilhelm Scheeles grønne fargestoff kom på slutten av 1700-­tallet, var det en sensasjon i moteverdenen. Tidligere hadde denne nyansen ikke vært tilgjengelig, og nå ga den de kjedeligste kjoler en levende, grønn farge. Ulempen? Den var drepende giftig. Fargestoffet var laget av kobberarsenitt og ble brukt på alt fra kjoler og tapeter til søtsaker, og konsekvensene var katastrofale. Kvinnene som bar de populære grønne kjolene, fikk stygge utslett og vortelignende utvekster på huden. Men arbeiderne som laget plaggene, ble hardest rammet av arsenikkforgiftning. Sydamene inhalerte støvet fra fargestoffet som svevde rundt i skredderverkstedet. Det begynte med hodepine, men gikk snart over til kramper, brekninger og synlig svekkelse fulgt av koma og død. Scheeles grønnfarge fikk et dårlig rykte, men arsenikk ble brukt i mange andre fargestoffer også.

    LUS I PARYKKEN
    1700-­tallet var pudderparykkenes storhetstid. Både menn og kvinner skjulte sine naturlige lokker til fordel for en mer ekstravagant frisyre. Menn valgte ofte en heldekkende parykk, kjent som «peruke», for å skjule skallethet. Kvinner brukte gjerne delparykker for å utfylle sitt naturlige hår og få en overdådig, staselig frisyre. Parykkene hadde mange fordeler. I tillegg til å skjule skallethet ga de et mer ungdommelig utseende, og de krevde nesten ikke vedlikehold. På minussiden måtte parykkbrukere tåle kløe og sår i hodebunnen. Lus var et alvorlig problem for kvinner også. Ekstravagante frisyrer var ikke bare kostbare, de tok timevis å bygge opp, og kvinnene beholdt dem i ukevis for å forsvare den høye prisen. Damene kom ikke til under disse luksuriøse lokkene, så de måtte bruke pinner for å klø seg i hodet, eller risikere å bli spist av de små fiendene som levde i håret deres.

    HÅRFJERNING MED RØNTGEN
    Da det ble oppdaget at røntgenstråler kunne brukes til hårfjerning, vakte det begeistring i skjønnhetskretser. I 1924 oppfant Albert C. Geyser det beryktede Tricho­systemet, en metode for å fjerne hår med røntgen markedsført som «harmløs» og «ufeilbarlig». Denne behandlingen av uønsket hår viste seg å være farligere enn noen kunne ha forestilt seg. Håret forsvant riktignok med en gang, men huden ble raskt rynket, fikk flekker, utviklet vevssvinn og svulster. Tricho­systemet ble tatt ut av bruk i 1932, men bivirkningene var på ingen måte over for dem som hadde benyttet det. Flere år senere oppdaget folk at de hadde fått kreft, der over en tredjedel av svulstene som skyldtes stråling, var knyttet til hårfjerning med røntgen.

     

     

     

     

  • Årelang (og mislykket) jakt på VENUS-PASSASJEN

    Av ØYSTEIN RYGG HAANÆS
    Frilansskribent

    Noen gir alt for vitenskapen og setter bokstavelig talt liv og helse på spill i jakten på ny viten. Empirismens far, den engelske filosofen, statsmannen, advokaten og forfatteren Francis Bacon, døde i 1626 av en lungebetennelse han pådro seg da han eksperimenterte med frysing som oppbevaringsmetode for kjøtt.

    Birkelands skjebne
    Vår egen Kristian Birkeland, en av hovedmennene bak industrieventyret Norsk Hydro, forsket så ivrig på elektromagnetiske utladninger at han til slutt mistet hørselen. (Det gikk tidvis hardt utover andres trommehinner også, som da han demonstrerte en elektromagnetisk kanon i Universitetets festsal i Oslo i 1903.) At Birkeland til slutt ble sterkt mentalt svekket, skyldtes nok hyppig omgang med kvikksølvpumper som forgiftet ham langsomt. En annen av de mer fascinerende skjebnene i vitenskapens historie tilhører utvilsomt franske Guillaume Le Gentil. Han ga år av sitt liv til en forskningsekspedisjon der han, tross iherdig innsats, ikke oppnådde noe som helst av det han hadde tenkt.

    Matematisk triangulering
    Avstanden fra Jorden til Solen var et av de heteste astronomiske temaene på 1700-tallet. Og siden telemetri, radar og lignende luksus ikke var oppfunnet ennå, måtte man finne andre metoder å hjelpe seg med. Som for eksempel måling av Venus-passasjer. Dette er et fenomen som finner sted når planeten Venus smyger seg inn på en rett linje mellom Jorden og Solen og kryper som en svart flekk over solskiven. Allerede i 1716 hadde den engelske astronomen, matematikeren og geofysikeren Edmond Halley – ja, han med en komet oppkalt etter seg – forutsagt én passasje i juni 1761 og én i juni 1769. Ved hjelp av matematisk triangulering kunne passasjene brukes til å beregne avstanden fra observatøren til Solen.

    Kongelig Venus-observatør
    Toneangivende monarker sendte forskere til alle verdenshjørner, og vår egen dansk-norske konge, Christian 7., ville ikke være mindre fremskrittsvennlig og opplyst enn andre. Han lot den ungarske jesuitten og astronomen Maximilian Hell reise til Vardø for å observere Venus-passasjen i 1769. Den dansk-norske loven av 1683 truet ellers rundhåndet med dødsstraff for alle «munker, jesuitter og lignende papistiske prester» som ble påtruffet i riket. Også Frankrike sendte ut observatører. Mannen med det feiende flotte navnet Guillau me Joseph Hyacinthe Jean-Baptiste Le Gentil de la Galaisière, var én av dem. Le Gentil var født i Coutances i Normandie i 1725. Han studerte teologi i Paris, men sviktet raskt treenighet og jomfrufødsel til fordel for stjerner og planeter. Han hadde talent for både observasjon og kalkulasjon og ble tatt opp i vitenskapsakademiet i 1753. I mars 1760 ble han sendt til Pondicherry, en fransk besittelse i India, som offisiell Venus-observatør. Det skulle bli en reise utenom det vanlige.

    Blåste ut av kurs
    Første etappe gikk rundt eksepsjonelt værharde Kapp det gode håp, og etter fire måneder med sjøsyke ankom Le Gentil Isle de France, dagens Mauritius. Dette var definitivt før rutetrafikkens tid, så først i mars 1761 fikk han plass på en fregatt videre til India. I mellomtiden pådro han seg dysenteri, en svært smittsom tarmsykdom som rutinemessig har gjort livet surt for sarte europeiske mager på fremmede breddegrader. Kapteinen på fregatten forsikret at de ville nå kysten av Koromandel sørøst i India på få uker, men kraftige vinder blåste dem stadig ut av kurs. Det ble april og det ble mai, og Le Gentil begynte å få dårlig tid. Mot slutten av mai kunne han endelig skimte Malabar i det fjerne. At Malabar lå på vestkysten, var nærmest for en bagatell å regne. Det viktigste var at målet nærmet seg. Sjelden har vel uttrykket «så nær, men dog så fjernt» vært mer passende. Det hadde brutt ut krig mellom Frankrike og England, og nå hadde britene okkupert Pondicherry. Gentil måtte pent gjøre vendereis. Han fikk med seg Venus-passasjen fra dekk, men siden beregningene hans var gjort fra et skip i bevegelse, var de fullstendig verdiløse. Han offentliggjorde dem aldri.

    Den siste sjansen
    Nå ville nok de fleste ha kastet inn håndkleet, men Le Gentil bet tennene sammen. Han var utsendt i vitenskapens tjeneste, og fast bestemt på å bringe hjem i alle fall noe av verdi. Han begynte å kartlegge østkysten av Madagaskar og arkipelet nord for Mauritius, og laget sjøkart som – i alle fall ifølge ham selv – gjorde det tryggere å navigere i området. Han dokumenterte dyre- og planteliv, foretok studier man med en viss godvilje kan kalle sosialantropologiske og gjorde nøyaktige opptegnelser av monsuner, vinder og tidevann.
    Det ene året tok det andre, og Le Gentil bestemte seg like godt for å vente på Venuspassasjen i 1769; «den siste min generasjon kunne håpe på å få se», som han skrev i memoarene. Etter å ha beregnet forventet solhøyde og Venus’ inngang til og utgang fra solskiven, fant han ut at Manila på Filippinene ville være et perfekt sted å observere fra. Han planla å haike med en skute fra Ostindiakompaniet til Kina, og deretter vente på en velvillig skipper som kunne ta ham videre til Filippinene. Et slikt opplegg kunne fort ta både år og dag, men nå opplevde han et sjeldent tilfelle av flaks. Han fikk plass på et spansk krigsskip som søkte nødhavn på Isle de France (Mauritius) på vei til nettopp Manila. «Jeg forlot endelig Isle de France 1. mai 1766, ganske lettet over å si farvel til den øya for godt», skrev han optimistisk. Straks Venuspassasjen var over, ville han legge hjemveien østover, via Acapulco, slik at han fikk oppleve en virkelig jordomseiling.

    Unnslapp havari
    Etter å ha gjort nye beregninger bestemte han seg for å dra videre fra Manila til øygruppen Marianene, som så ut til å være enda bedre egnet som observasjonssted. Han sikret seg plass på et skip og sto på farten, da han kom på at han hadde lovet kapteinen på det spanske krigsskipet å kalkulere nøyaktig lengde- og breddegrad for Manila. Le Gentil var mann for sine ord, og lot skyssen til Marianene fare. Det kunne han prise seg lykkelig over. Skipet gikk ned straks det hadde satt snuten ut av Filippinerstredet. Dermed slo han fra seg Marianene – og snart også Manila. Det var mye tåke i området, men det som bekymret ham mest, var den spanske guvernøren. Før avreisen fra Isle de France i mai 1766 hadde Le Gentil skrevet til Paris og bedt vitenskapsakademiet sende et anbefalelsesbrev til Manila. Men siden brevet kom frem allerede i juli 1767, var guvernøren sikker på at det måtte være en forfalskning. Posten kom da ikke så fort frem! Ergo måtte Le Gentil være en spion, mente han.

    Grep selv roret
    Siden franskmennene nå hadde gjenerobret Pondicherry, bestemte Le Gentil seg for å gi sitt opprinnelige reisemål en ny sjanse. Hvilken rolle spilte vel noen tusen sjømil fra eller til? Skyssen ble portugisisk denne gangen, og overfarten til India endte nær sagt som vanlig i nesten-katastrofe. Da skipet skulle passere mellom øya La Viole og en beryktet sandbanke, oppsto en voldsom krangel mellom den eplekjekke kapteinen – som ikke kunne navigere – og den hårsåre styrmannen, som plutselig ikke ville. Sistnevnte låste seg inne på lugaren, og skipet drev herreløst inn i sundet. Le Gentil grep faktisk roret selv, «for første og siste gang i min karriere», mens en gruppe armenske handelsmenn med kistene fulle av mynter forsøkte å lokke ut styrmannen. Om det var pengene eller appellene til mannens samvittighet som gjorde utslaget, er ikke godt å si, men han kom i alle fall ut i siste liten og loset dem gjennom sundet.

    Syv år etter skjema
    I mars 1768, syv år senere enn planlagt, ankom Le Gentil endelig Pondicherry. Følgende passasje i en ellers knusktørr reiseskildring tyder på at han var fornøyd med mottagelsen: «I Pondicherry og under hans [generalguvernørens] regi nøt jeg den søte fred som ligger i musenes støtte. Midt i denne freden beskjeftiget jeg meg med å vie lykkelige øyeblikk til Uranus; fornøyd og med sjelefred venter jeg på at banene til Venus og Solen skal forenes slik at min akademiske løpebane kan fullføres.» Han bestemte seg for å legge observatoriet på toppen av et kruttkammer i noen gamle borgruiner. At kammeret fortsatt huset krutt nok til å blåse både ham og omgivelsene til himmels, affiserte ham ikke. Og herfra gikk alt som smurt. I alle fall en stund.

    En slagen mann
    Bygget sto ferdig i god tid. Han fikk tilsendt et topp moderne, akromatisk, tre fot langt teleskop fra engelskmennene i Madras. Juni 1769 opprant med strålende vær – slik juni alltid gjorde på disse kanter – og 2. juni, dagen før dagen, gikk Le Gentil til sengs i trygg forvissning om at han endelig skulle få lønn for sin tålmodighet. Så, klokken to om natten, våknet han og bare visste at noe var galt: «Jeg så til min bestyrtelse at himmelen var dekket overalt. Fra det øyeblikket følte jeg meg fortapt, jeg kastet meg på sengen, ute av stand til å få blund på øynene mer.» Skyene holdt stand hele dagen, og Venuspassasjen kom og gikk uten at Le Gentil fikk med seg noe som helst. Det var en slagen mann som noen uker senere mottok melding om at i Manila, der hadde forholdene vært helt perfekte.

    Full klaff i Vardø
    For Maximilian Hell i Vardø gikk det adskillig bedre. Også der startet dagen med skyer, men de løste seg velvillig opp, og Hells observasjoner gjorde det mulig å beregne den såkalte solparallaksen og deretter middelavstanden fra Solen til Jorden. Han beregnet den til 149,5 millioner km., et tall som, datidens instrumenter tatt i betraktning, var forbløffende presist. For Le Gentil sto prøvelsene fortsatt i kø: Feber, nye runder med dysenteri og stadig utsatte hjemreiser. Først forsommeren 1770 kom han seg tilbake til Isle de France – øya han hadde «forlatt for godt» fire år tidligere. Han forlot den «for godt» igjen i november, bare for å bli tvunget tilbake på nytt 1. nyttårsdag 1771. Orkansesongen hadde gjort det umulig å runde Kapp det gode håp. Et brev han mottok fra sakføreren sin i Normandie, bidro nok heller ikke til sinnets munterhet: Slektningene hadde satt ut et rykte om at Le Gentil var død, og sto klare til å fordele eiendelene hans.

    Hjem til fots
    Først i mars fikk han plass på det spanske krigsskipet «Astrée», som skulle til Cádiz. Skipet havnet i sterk storm flere ganger, før det endelig kunne seile inn i Atlanteren. Le Gentil skrev lakonisk: «Min eneste bekymring midt
    i alle disse stormene var frykten for enda en gang å bli tvunget til Isle de France […]». Da han omsider ankom Spania i august 1771, bestemte han seg for aldri å sette sjøben igjen. Siste etappe av hjemveien gikk på landeveien. Hva han følte da han så sitt kjære fedreland igjen i oktober, kan vi bare ane: «Den åttende, ved soloppgang, passerte vi Pyreneenes rygg, og endelig, klokken ni om morgenen, etter elleve år, seks måneder og tretten dagers fravær, satte jeg foten på fransk jord igjen.»

    98 år til neste gang
    Om naboene var overrasket over å se Le Gentil i live, ble han selv en smule paff over å få vite at vitenskapsakademiet, som han hadde tjent så trofast gjennom sykdom, stormer og endeløse skuffelser, hadde sparket ham ut mens han var borte. Men han ble tatt inn igjen. Han giftet seg også, fikk en datter, og tjente visstnok gode penger på memoarene sine. Den påfølgende Venus-passasjen fant sted 8. desember 1874, men selv ikke Guillaume Le Gentil holdt ut så lenge. Han døde i oktober 1792, etter 21 gode år i hjemlandet. Og han vil for alltid bli husket for sine ofre på vitenskapens alter. Neste Venus-passasje? Den er beregnet til 2117, så det er god tid til å forberede seg.

    Foto: Getty Images

     

     

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her