Utgave 2 2019

I denne utgaven kan du lese om Osebergskipets triumfferd, Europas mektigste svigermor, Knud Bull, bror av den verdensberømte fiolinisten, Norges mest utskjelte minister, dynamittkongens poesi og mye mer.

Smakebiter fra utgave 2:

  • Osebergskipets lange reise

    Av JAN INGAR THON
    Cand. mag. i arkeologi og religionshistorie fra Universitetet i Oslo og Det norske institutt i Roma. Arbeider som journalist, forfatter og foredragsholder.

    Det var lørdag og Gabriel Gustafsons 50-årsdag. Likevel satt den svenske arkeologen bak skrivebordet i Oldsaksamlingen. Utenfor var temperaturen allerede over 20 grader. Det lot til å bli nok en nydelig augustdag i Kristiania. Men Gustafson hadde hendene fulle. Året før, i 1902, sto Historisk museum ferdig. Det luktet fortsatt treverk og lakk på Gustafsons kontor. Utstillingen i resten av museet hadde bare såvidt begynt å komme på plass. Som bestyrer for Oldsaksamlingen var det Gustafsons oppgave å organisere arbeidet. Og nå sto en bonde foran ham og påsto han hadde funnet et vikingskip på gården sin i Vestfold. Etter funnet av Gokstadskipet 20 år tidligere var Oldsaksamlingen nærmest blitt nedrent av amatørarkeologer. Gustafson gransket derfor trebiten som lå på skrivebordet grundig. Det så unektelig lovende ut. Treverket var forbausende godt bevart. Og hvilke utskjæringer! Som erfaren arkeolog hadde Gustafson sett nok av norrøne treskjæringer, men aldri maken til denne. Selv Gokstadskipet bleknet i sammenligning. To dager senere satt Gabriel Gustafson på morgentoget mot Vestfold. Målet var gården Oseberg utenfor Tønsberg.

    Jakten på den nasjonale identitet
    Grunnloven og uavhengigheten fra Danmark i 1814 hadde for alvor vekket nasjonalfølelsen i Norge. Fra nå av var det norsk kultur, natur og historie som sto i sentrum. Riktignok reiste fortsatt mange nordmenn utenlands for å få seg dannelse. Men det lot til at utenlandsoppholdene bare gjorde forkjærligheten for det norske enda sterkere. På kunstakademiet i Dresden sto kunstneren J.C. Dahl (1788–1857) og malte bilder fra den norske fjellheimen.
    Henrik Ibsen (1828–1906) satt på kafé i Sorrento og fullførte Peer Gynt. Og Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) diktet om fagre budeier og norske vikinger fra balkongen i Roma. I jakten på en nasjonal identitet søkte nordmenn særlig bakover i tid. Det var tross alt mer enn 400 år siden Norge hadde vært et selvstendig rike. Få ting symboliserte Norges fordums storhet på samme måte som vikingtiden. Og det sterkeste bildet på dette var vikingskipet. På 1860-tallet besøkte samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt (1817–1875) Nordland. Han ble umiddelbart begeistret for nordlandsbåten, som han mente var en etterkommer av vikingskipet. I boken På havet beskriver Sundt møtet med dette moderne vikingskipet: «Det første indtryk var, at den var forførerisk vakker … lutter skjønheds-linier, og denne skjønhed er ikke hængt udenpå som et overflødigt smykke, men er visselig kun det uvilkårlige udtryk for eller det synlige mærke på de fortrinlige egenskaber: dens store lethed for både årer og vind, så den dandser hen over bølgerne.» Sundt drømte om at man en dag også kunne finne et virkelig vikingskip: «Om en oldforsker kunde finde frem af havbunden en nedsunken båd fra Fridthjofs dage, så kunde den gjælde som en prøve på urtidens båd og som oldemoder til den hele familie af nutidens både, der nedstamme fra den.»

    Vikingfeber
    I 1867 fikk Eilert Sundt drømmen oppfylt. Da fant man Norges første vikingskip på gården Tune i Østfold. To brødre som var i ferd med å ta ut jord fra en gravhaug, gjorde funnet. Tuneskipet var i dårlig stand, og gravhaugen var forlengst plyndret for verdigjenstander. Likevel ble Norges første vikingskip ført i triumf til Christiania om bord på damperen «Pallas». Tuneskipet var bare begynnelsen. I 1880 fant man nok et vikingskip, denne gangen på gården Gokstad i Vestfold. Også dette lå begravet i en gravhaug, den såkalte Kongshaugen utenfor Sandefjord. Gokstadskipet var adskillig bedre bevart enn Tuneskipet. Og selv om også Kongshaugen var plyndret, lå det fortsatt saker igjen. Blant dem et spillebrett med brikker, seletøy, fiskekroker og husgeråd. Og ikke minst fant man skjelettet av mannen som var begravet i skipet. Det var til og med rester av klærne han hadde hatt på seg.

    Føde for tanken om uavhengighet
    Tidspunktet for funnet kunne ikke vært bedre. Etter 1814 var kravet om økt selvstendighet blitt stadig sterkere. Ethvert nytt funn fra Norges stolte fortid var føde for den nasjonale uavhengighetstanken. En påminnelse om at før 400-årsnatten under Danmark og unionen med Sverige hadde Norge vært et stolt og selvstendig land. Arkeologien ble et politisk våpen i Norge på denne tiden. Bare fire år etter funnet av Gokstadskipet ble også parlamentarismen gradvis innført i Norge. Et system som ga landet utvidet selvstendighet overfor Sverige. Stadig flere mente at tiden snart var moden for fullstendig uavhengighet for Norge. I tillegg til den nasjonale iveren kunne også gårdeiere som gjorde funn fra vikingtiden, regne med berømmelse og belønning. På denne tiden fantes ennå ingen lov som vernet fornminner. De som gjorde funnene, sto derfor relativt fritt til å gjøre som de ville med dem. Staten på sin side måtte forhandle om retten til oppdagelsene. Dersom gårdeieren ikke var fornøyd med tilbudet, kunne han selge til høystbydende, selv om det betød at kulturarven forsvant ut av landet. Mange syntes det var på høy tid å endre på dette. Det gjaldt bare å vente på den rette anledningen. Det var derfor ikke så underlig at Gabriel Gustafson (1853–1915) innledningsvis var noe skeptisk da mannen fra Vestfold fortalte om funnet sitt. Han var langtfra den første bonden som prøvde å slå mynt på vikingtiden. Men da Gustafson satte spaden i jorden på Osebergghaugen 10. august 1903, forsto han at dette var ekte vare. Og at de hadde et enormt arbeid foran seg.

    I leirjord og dekket av steinrøys
    Gårdeieren på Oseberg ville gjerne sette i gang utgravningens straks. Kanskje var det tanken på erstatningen som lokket. Men Gustafson var en grundig og metodisk arkeolog. Allerede prøvegravningen hadde vist at dette ville bli svært krevende. Vikingskipet lå begravet i tung leirjord og var blitt dekket av en steinrøys etter gravleggingen. Dessuten tydet tegn på at gravrøvere hadde vært på ferde. Det var umulig å si hvilken tilstand skipet var i, og hva slags metoder som trengtes for å grave det ut. Det var dessuten allerede sensommer, og den arkeologiske utgravningssesongen var på hell. Snart kunne det komme frost som stoppet utgravningen. Ikke minst måtte Gustafson sette sammen et arkeologisk team til det som skulle bli norgeshistoriens mest omfattende og krevende utgravning. Gustafsons assistent ble arkeologen Haakon Shetelig (1877–1955). De to tok det meste av jobben med selve utgravningene og å hente opp funnene. Preparanten Paul Johannessen var med fra første til siste dag av utgravningen. Han hadde ansvaret for oppbevaring og preparering av funnene Dette var bare en forsmak på rollen Johannessen skulle spille senere. Jernbaneingeniør Hans Jørgen Darre-Jenssen (1864–1950) var også med fra starten. Han tok seg av alle de tekniske forberedelsene til selve utgravningen. Gustafson tok også med politibetjent Ole Thorsen Pjaakerud. Sommeren 1904 skulle han få mer å gjøre enn noen hadde regnet med. Den unge studenten Anton Wilhelm Brøgger (1884–1951) deltok som frivillig i utgravningen. Etter gymnaset hadde han fulgt noen forelesninger i arkeologi, men fremtidsplanene var ennå uklare. Ukene ved Osebergutgravningen skulle endre på det. Brøgger kom til å bli en av Norges fremste arkeologer og redaktør av et fem-binds praktverk om Osebergfunnet.

    Kampen mot tørken
    Mandag 13. juni 1904 var planleggingen endelig over, og arbeidet begynte. Før de arkeologiske undersøkelsene kunne starte, måtte mengder av løsmasse fjernes og området dreneres. Ingeniør Darre-Jenssen fikk lagt en dreneringsledning fra utgravningsområdet til Slagenbekken, som rant i retning Tønsberg. Der bygget han også et pumpeanlegg som forsynte utgravningsområdet med vann. Det trengtes for å spyle funnene rene og be skytte det vasstrukne treet fra å tørke ut. Det viste seg snart å bli nødvendig. Sommeren 1904 ble nemlig usedvanlig varm og tørr. Alle som har deltatt på arkeologiske utgravninger, vet å sette pris på slikt vær. Men for vasstrukne tregjenstander kan det være en katastrofe. De kan begynne å tørke og sprekke dersom de ikke blir holdt fuktige. 5. juli fikk arkeologene god bruk for DarreJenssens pumper. Da ble Osebergskipets akterstavn avdekket. Gustafson hadde rett i at dette var et unikt funn. Den elegant svungne stavnen i eik var dekket av intrikate dyremønstre, ulikt alt annet arkeologene hadde sett. Funnet av akterstavnen lovet også godt for resten av utgravningen. Selv om skipet var skjevt og sammenpresset på grunn av haugen og steinrøysen, var materialene godt bevart. A.W. Brøgger skrev at «Undersøkelsen av akterstavnen og de nærmeste skipsbord opptil den viste hvor fortrinnelig alt treverk og jern var konservert. Naglene som holdt bordene sammen, syntes for det meste uskadd.» Akterstavnen ble fotografert og deretter dekket til igjen av preparant Paul Johannessen. For å beskytte funnet fra den stekende sommersolen pakket han stavnen inn i fuktig strie og mose. Han hadde oppdaget at denne tilsynelatende enkle metoden med gamle og velprøvde materialer var den mest effektive. Slik ble akterstavnen stående det meste av sommeren og høsten 1904.

    Gravrøvernes likskjending
    Gustafson fikk snart bekreftet frykten for at gravrøvere hadde plyndret skipet. De hadde gravet en dyp sjakt inn gjennom gravhaugen og deretter hugget seg gjennom forstavnen på skipet og inn til gravkammeret. Som ytter
    ligere bevis fant utgraverne flere spader like ved inngangen til tunnelen. Dateringen av spadene tyder på at gravrøverne hadde brutt seg inn i haugen allerede på 1000-tallet. På gulvet ikke langt fra spadene fant arkeologene et skjelett. Det var levningene av kvinnen som skipet og gravhaugen var bygget til ære for. Men gravrøverne hadde ikke vist henne noen siste ære. Likdelene lå strødd utover gulvet i innbruddsgangen. A.W. Brøgger beskrev scenen som hadde utspilt seg: «Gravrøverne har tatt skjelettet ut av kammeret og slept det opp i den åpne innbruddsgang de hadde gravet … Hele høyre hånd mangler aldeles, venstre overarm mang ler helt, og av venstre hånd finnes intet av fingerpartiet.»

    Gravkammeret nesten tomt
    Brøgger hadde også forklaringen på lemlestelsen: «Der kan vel ikke godt være tvil om hvorfor nettopp disse deler av kvinneskjelettet mangler. På høyre hånd har alle hennes verdifulle smykker sittet, likedan på hennes fingre, på venstre hånds fingre har hun også hatt ringer, og på venstre overarm kunne man tenke seg en stor gullring. Vi møter her det mest direkte bevis for gravrøveriets mening og hensikt.» Etter oppdagelsen av gravrøveriet var det ikke overraskende at gravkammeret var nesten tomt for gjenstander. Den 9. august var det helt avdekket, og Brøgger skrev at «dets sørgelige ødeleggelse, dels av gravrøverne, som har hugget det svære hull, dels av jordmassenes trykk, som har knekket mønsåsen [takbjelken], blev åpenbar.» To måneder etter at utgravningen startet, var den oppløftende stemningen fra de første dagene borte. Brøgger omtalte Osebergskipet nå som «dette rike, men så forstyrrede funn». Men selv om funnene så langt var skuffende, og skipet i dårligere forfatning enn først antatt, var utgravningen av Osebergskipet allerede en sensasjon.

    Arkeologer på utstilling
    28. juni kom politibetjent Pjaakerud bærende på et treskilt. Dette spikret han opp på det solide tregjerdet som omga utgravningsområdet. På skiltet sto det: «Advarsel! På gården Oseberg Ødegård i Slagen foretages en udgravning efter offentlig foranstaltning. Arbeiderne må ikke forstyrres. Gårdeieren giver mot en av ham bestemt avgift tilskuere adgang til en plass hvorfra udgravningene kan iakttages. Adgang til selve udgravningsområdet er forbudt, hvor hos tilskuere har at rette seg efter de anvisninger, der meddeles av oppsynsbetjenten, der er tillagt politimyndighed på stedet. Overtredelser vil bli offentlig påtalede. Jarlsberg og Larviks amt, 28de juni 1904.» Bonden på Oseberg var sikkert fornøyd med den nye inntektskilden. Dette er nok eneste gang i norsk arkeologis historie at en utgravning er blitt vist frem for et betalende publikum. Gustafson var derimot mindre fornøyd med å måtte sitte og grave på utstilling, som han sa. Været gjorde også sitt til publikumssuksessen. Brøgger skrev at «et enestående vær hadde hele sommeren begunstiget utgravningen. Når unntages midten av august, var der tørrvær og varme, ofte så hett at det nesten ble formeget. Gravingen fulgtes med stor og naturlig interesse blant folk og tusener gjorde veien om Oseberg den sommeren …» Det var ikke bare skuelystne turister som strømmet til. Norsk Telegrambyrå (NTB) hadde sendt sin egen korrespondent til Oseberg, og fra midten av august fikk han omsider mer å rapportere om. Arkeologene begynte å nærme seg delene av skipet som ikke var blitt plyndret. 14. august skrev NTBs korrespondent om «atter nye fund. Tett utenfor gravkammerets nordgavl fantes under tiljene to jernkjeler, et par treskåler, stekepanne, økser, med mere, og i gravkammeret rester av tøy med innvevede figurer. Den finske arkeolog Dr. Appelgren deltager i arbeidet.»

    De store funnene
    I september var arkeologene kommet til den urørte delen av vikingskipet. Også denne delen av skipet var hardt skadet av steinrøyser og leirjord. Men mellom virvaret av stein, jord, tauverk og trebiter begynte unike funn å dukke opp. Kunstgjenstander som ingen hadde sett maken til siden vikingtiden. På grunn av jordsmonnet var selv tregjenstander og tekstiler bevart. Fra 1. september fløt en jevn strøm av telegrammer fra NTBs mann i Tønsberg til hovedstaden: 1. september: Vikingskipet, Tønsberg. I forskipet er der funnet en smukt forsiret slede samt deler av en seng og veveredskaper og årer. 2. september: Begge sleder er praktfullt utstyrt, men kan dessverre kun opptas i stumper. Ved veveapparatene henger begynnelsen av et vevet bånd. 3. september: Fra Tønsberg meldes til NTB at det til de tre sleder nu er kommet en vogn. Da gjenstandernes skrøpelighed nødvendiggjør detaljstudium på stedet, krever undersøkelsen megen tid. 4. september: Fra Tønsberg telegraferes til NTB at den i går optatte vogn har på karmens sider dyre- og menneskefigurer i eiendommelig stil. Mesteparten av underdelen er funnet, deriblant et svært trehjul. En tredje seng og flere hundeskjeletter er påtruffet.
    Den 22. september var den egentlige utgravningen av Osebergskipet avsluttet. Nå som de for første gang så skipet i sin helhet, virket det som arkeologene ble overveldet av tanken på arbeidet som fortsatt gjensto. Det var en tungsindig og nærmest motløs Brøgger som beskrev synet: «Sommeren igjennom hadde man bare måttet forholde seg til detaljene; nu lå hele skipet blottet. Det var et både merkelig og nedslående syn, en sørgelig ødeleggelsens vederstyggelighet … Skipet kunne ikke tas opp i sin helhet. Det måtte tas opp i tusener av smådeler og dernest prepareres. Lenger enn til dette kunne man i øyeblikket ikke tenke.»

    Strid om penger
    Før utgravningene kunne avsluttes, måtte man avklare eiendomsforholdene rundt Osebergskipet. Helt fra starten hadde gårdeieren Oskar Rom vist at han aktet å tjene penger på funnet. Først forsøkte han å presse arkeologene til å starte utgravningen så tidlig som mulig. Dernest hadde han ikke vært fornøyd med tilbudet fra staten om erstatning for funnet. Rom truet sogar med å selge funnet til en utenlandsk kjøper. På dette punktet kom den norske stat ham i forkjøpet. Våren 1904 vedtok nemlig Stortinget Lov av 17. mai 1904 som forbød utførsel av oldsaker. Men fortsatt stilte gårdeieren seg på bakbena. Så lenge forhandlingene pågikk, kunne heller ikke arbeidet begynne for alvor. Først 12. juni underskrev Gustafson en foreløpig kontrakt med Rom, og utgravningene kunne begynne. Da hadde arkeologene allerede mistet verdifulle uker med utgravningstid. A.W. Brøgger var ikke nådig i sin beskrivelse av bonden fra Vestfold: «Juridisk var kontrakten visselig i sin fulle orden, men den gir også et levende inntrykk av at den som med lov i hånd hadde krevet en avtale som denne, måtte være besjelet av et minimum av samfunnsånd.» Da utgravningene var avsluttet i september 1904, var fortsatt ikke eiendomsretten til Osebergskipet avgjort. Den opprinnelige planen var at skipet skulle overtas av Tønsberg museum. Men etter hvert som arbeidet skred frem, ble det klart hvilket unikt funn dette var. Det ble åpenbart at kun Universitetet i Kristiania hadde fagkunnskapen som trengtes til det videre arbeidet med skipet. Det ble derfor utarbeidet en ny taksering av skipets verdi. Den nye takseringen av funnet var ifølge Brøgger «i det store og hele rommelig og rimelig. Den kom imidlertid ikke til at få noen som helst betydning, da eieren så vel skriftlig som muntlig avviste tilbudet som altfor lavt.»

    Godseier Treschow ordnet opp
    Til sist måtte Gustafson søke hjelp hos sine personlige kontakter. Redningsmannen ble den arkeologi-interesserte godseieren Fritz Treschow (1879–1971) i Larvik. Han tilbød seg å kjøpe Osebergskipet fra gårdeieren for 11.500 kroner. Deretter donerte Treschow skipet til den norske stat. Den endelige salgskontrakten ble undertegnet i Kristiania 5. november 1904. Et positivt resultat av konflikten ble Loven om vern av forminner; en av verdens første og mest omfattende lover om vern av kulturminner. Brøgger mente Osebergfunnet var avgjørende for vedtaket av loven: «Historien om Osebergfunnet hvor det hele samfunn gjennem Staten, ved alle slags forhandlinger måtte tiltuske seg en innlysende rett, var da også i høy grad medvirkende til at Stortinget året efter, 13. juli 1905, vedtok den nu gjeldende lov om fredning og bevaringen av fortidslevninger. Ved denne lov beskyttes landets oldtidsminder mot en lignende spekulasjon som den der blev drevet med Osebergfunnet.»

    Opp av graven
    26. oktober 1904 sendte NTB et av sine siste telegrammer fra Oseberg: «Det tidsødende og besværlige arbeide med vikingskipets oppmåling er nu avsluttet, og et hus til midlertidig oppbevaring på stedet er ferdig.» Det var i siste liten. Brøgger skriver at «tirsdag 8. november falt den første sne, men da var altsammen, rubb og stubb, tatt opp av haugen og bragt inn i det skur som var reist for anledningen». Da hadde Gustafson allerede forlatt Oseberg. Brøgger forteller at «tirsdag 1. november ble Gustafsons siste på Oseberg. Han reiste derfra om kvelden og kom aldri siden til Oseberg. Utgravningen og undersøkelsen var bragt til ende. Der ventet ham et arbeide som var langt større og mer omfattende, et arbeide som skulle ta ham resten av hans levetid.»

    Gustafsons avgjørende metode
    Senhøsten 1904 la Gustavson ut på en lang utenlandsreise. Det han jaktet på, var metoder for å bevare vasstrukkent treverk. Slikt var det mengder av etter Oseberg-utgravningene, ikke minst skipet selv. Nå lå mye i vanntanker i kjelleren under Oldsaksamlingen. På sikt måtte man finne mer permanente bevaringsmetoder, men som Brøgger skrev, var dette «et arbeide for hvilket det overhodet ikke fantes noensomhelst erfaring at bygge på. Mistrøsteligheten var forstålig; selve skipets skjebne kom ganske på det uvisse.» I Danmark, Tyskland og Sveits hadde man derimot erfaring med myrfunn som inneholdt både treverk og tekstiler. Det var dit Gustafson reiste for å studere. Da Gustafson vendte tilbake, hadde Norge erklært seg uavhengig av Sverige. Det brydde ikke svensken seg noe om. Gustafson var arkeolog og ikke politiker. Høsten 1905 begynte han eksperimentene for å finne nye og bedre konserveringsmetoder. De fant sted på en tomt i Frederiks gate 3, vis-à-vis Historisk museum. Det luktet både parafin, glyserin og kjemikalier fra skuret i Frederiks gate de følgende månedene. Til sist fant Gustafson ut at den beste metoden var å legge tregjenstandene i en oppløsning av mineralet alun. Når funnene var mettet av løsningen, kunne de tørkes av uten at de sprakk eller trakk seg sammen. Det var arbeidskrevende og tok tid, men Gustafsons metode reddet Osebergfunnene for ettertiden.

    En slede i 981 biter
    Så snart funnene var preparert, begynte arbeidet med å sette bitene sammen. De som fikk hovedansvaret for arbeidet, var skipsingeniør Fredrik Johannessen og preparant Paul Johannessen. Brøgger skrev at «da den store prepareringen begynte inne ved Oldsaksamlingen, da begynte også den alvorlige prøve for denne mann. Prepareringen av Osebergfundet foregikk under det intimeste samarbeide mellom Gustafson og Paul Johannesen … Han har hatt en egen evne til at føle hvor meget sakene tålte av preparering og han har sin store del i at denne prosess i Osebergfundets historie lykkedes så godt:» De to herrene Johannessen hadde en enorm oppgave foran seg. For eksempel besto bare den ene sleden av 981 biter som måtte settes sammen. Enkelte steder ble gammelt materiale erstattet av nytt treverk eller kitt. Det ble likevel sjelden nødvendig. En stolt Brøgger skrev at «man skydde intet arbeide for at nytte det gamle materiale. Det tok adskillig mere tid enn om en del var blitt erstattet med nytt – der var så mange dårlige biter og smuler som kunne friste til erstatning. Men dette ble konsekvent avvist. Og belønningen for dette arbeidet er kommet i form av det vakre resultat. Der finnes nu praktisk talt ikke en ny treflis i hele Osebergskipet.» Resultatet ble offentliggjort 27. juli 1907. Da ble det ferdig restaurerte Osebergskipet vist frem for innbudte gjester. Dagen etter ble utstillingen åpnet for publikum.

    Et vikingskip på vandring
    Siden høsten 1904 hadde Osebergskipet levd en omflakkende tilværelse. Først ble det oppbevart i det midlertidige skjulet ved Oseberg. 16. desember samme år ble det fraktet til Kristiania på skipet «Springeren». I hovedstaden ble vikingskipet midlertidig oppbevart på Akershus festning. Der lå skipet også under feiringen av unionsoppløsningen sommeren 1905. Da konserveringen og restaureringen
    begynte, ble det igjen flyttet, denne gang til bygningen i Frederiks gate 3. Dette var ment som et midlertidig oppholdssted, men Osebergskipet ble stående i det provisoriske utstillingslokalet i to tiår. Gabriel Gustafson kjempet i mange år for et vikingskipsmuseum på Bygdøy, og fikk til slutt gjennomslag.
    En arkitektkonkurranse i 1914 ble vunnet av Arnstein Arneberg (1882– 1961). Han ble senere kjent for det revolusjonerende modernistiske Oslo rådhus. Til Vikingskipshuset valgte han en mer neddempet, middelalderinspirert utforming. I 1916 kom det endelige stortingsvedtaket om å reise huset på Bygdøy. I 1926 var første byggetrinn klart.

    Den siste reisen
    Gabriel Gustafson fikk ikke oppleve dette. I 1915 døde den svenske arkeologen, 61 år gammel. Han overlot Osebergskipet i trygge hender. I 1913 hadde A.W. Brøgger overtatt som bestyrer for Oldsaksamlingen. Det var han som hadde ansvaret for Osebergskipets reise fra Frederiks gate til Bygdøy i september 1926. Det var en regntung septemberdag i byen som nå hadde skiftet navn fra Kristiania til Oslo. Til tross for høstværet stimlet hundrevis av nysgjerrige sammen ved Historisk museum. De var kommet for å ønske Osebergskipet lykke på reisen. Osebergskipets avreise fra Oslo var adskillig mer strabasiøs og risikabel enn ankomsten hadde vært. Da Osebergskipet ankom Kristiania vinteren 1904, var det et vikingskip i småbiter, med hver enkelt del forsvarlig flatpakket i strå og trekasser. I årene siden var delene blitt satt sammen til et komplett vikingskip, en farkost 22 meter lang og 5 meter bred og med en vekt på adskillige tonn; et skip som i tillegg besto av skjørt og brannfarlig tre. Nå skulle denne kolossen trekkes gjennom Oslo sentrum, lastes over på en lekter og seiles til Bygdøy før et siste stykke over land til Vikingskipshuset. A.W. Brøgger hadde planlagt alt i minste detalj. Skipet var forsvarlig bygget inn i en solid treramme. Denne var igjen plassert på understellet til en jernbanevogn. Vognen ble trukket langs en skinnegang lagt av et arbeidslag fra Gjøvikbanen. Til å trekke skipet var det utkommandert et kompani fra Hans Majestet Kongens Garde.

    Rykter om angrep
    Første etappe gikk langs Kristian Augusts gate forbi Historisk museum. Bak trærne på Tullinløkka lå kontoret der Gustafson første gang hadde stiftet bekjentskap med Osebergskipet 23 år tidligere. Folkemengden på fortauene ble stadig større. Tusenvis av menn, kvinner og barn trosset høstværet og strømmet til for å se skipet. Noen steder måtte politiet holde de skuelystne tilbake. Osebergskipets siste reise lignet stadig mer en triumfferd gjennom Oslos gater. Nederst i Kristian Augusts gate gjorde transporten holdt. Jernbanelaget fra Gjøvik demonterte skinnegangen og la den på nytt foran skipet. Nå svingte de av mot høyre, krysset promenadegaten Karl Johan og passerte Studenterlunden. Siste etappe ned mot havnen gikk gjennom området Vika. På 1930-tallet ble store deler av området revet for å gi plass til Arnebergs nye rådhus. I Pipervika var første etappe over. På det som i dag er Rådhusplassen, skulle Osebergskipet ligge til neste dag og siste etappe til Bygdøy. En fornøyd A.W. Brøgger lot seg fotografere ved siden av Osebergskipet, som tilbrakte natten under streng politibevoktning. Det hadde gått rykter om at sinnsforvirrede personer eller terrorister kunne tenke seg å angripe skipet. Men natten forløp uten dramatikk. Dagen etter ble Osebergskipet sjøsatt igjen, for første gang på mer enn 1000 år. Riktignok med hjelp av en lekter fra Lægterkompaniet AS. Da Osebergskipet la til land på Bygdøy, var det den reneste 17. mai-stemningen. Regnet fra dagen før var blåst bort, og solen skinte. Gutter i matrosdress og jenter i lyse kjoler fulgte Osebergskipet det siste stykket til Vikingskipshuset. Osebergskipet hadde omsider nådd sin slutthavn.

    Foto: Oldsaksamlingen

     

     

  • Familiens sorte får

    Mens Ole Bull feiret triumfer i konsertsaler i Europa og USA, forsøkte hans halvannet år yngre bror å etablere seg som kunstmaler i Australia etter årene i fangenskap. Knud Bull hadde stiftet familie og fått en sønn. Utpå nyåret i 1853 dristet han seg til å skrive hjem til sin berømte bror. Ikke for å fortelle om livet som straffange, men om familielykken og om malingen.

    Oleana
    Ole Bull var på denne tiden travelt opptatt med å etablere nybyggerkolonien Oleana i den amerikanske delstaten Pennsylvania. Hans berømmelse hadde gjort ham rik, men pengene rant ut på utvandrerprosjektet. Han inviterte en tredje av brødrene sine, Edvard Bull, kapellmester ved Det norske Theater i Bergen (etablert av Ole Bull i 1850), til å komme over til USA. Og ba ham samtidig svare broren i Australia og invitere også ham til å slå seg ned i det norske nybyggersamfunnet. «… sig ham at han kan være viss paa en god Ansættelse – godt Land, god Modtagelse, godt Clima og godt Udkomme for sig og Familien. Han kan stole på min Hengivenhed, – dessuten kjender han mig længe nok.» «Det var som manna for Knud, endelig ante han en utstrakt hånd. At det var Ole som rakte den frem, betydde mer enn noe annet», skriver journalisten og forfatteren Ragnar Kvam jr. i biografien om Knud Bull.

    Kuttet båndene
    Men lå det et forbehold i invitasjonen? spør Kvam. – Hverken Ole eller andre snakket om at han ville være velkommen hjem til Norge. Det var ingen som uttrykte ønske om å få se hans kone og sønn i Bergen. Der var han fortsatt det sorte får. I Amerika, ja, langt unna, hvor hans forbrytelse kunne holdes skjult, hvor ingen ville få vite at han hadde vært straffange i Australia. Men i Strandgaten i Bergen? Knuds brev til brødrene kunne tyde på at han lekte med tanken om å reise hjem. Men ved å gifte seg hadde han i realiteten tatt et valg om å bli, mener Kvam. Ikke kunne han reise heller. Uten den britiske dronningens benådning kunne han ikke bevege seg en tomme utenfor Australia, ifølge hans biograf.

    Evig forvisning
    I desember 1845 var Knud Bull dømt til evig forvisning fra England, 14 års fengsel og deportasjon til Australia.
    Den norske seilskuteskipperen Johan H. Meyer fra Bergen var tilfeldigvis i London og fulgte rettssaken mot Bull og Peter Schmidt i straffedomstolen Old Bailey. Han skrev hjem til kona Martha Birgitte: «Formodentlig blir Enden høist sørgelig; thi Rygtet gaar her at Deres Dom blir Slaverie og Forviisning til Botany Bay (utenfor Sydney), hvor alle Forbrydere didsendes, og hvor Disse i Lænker og under Svøben maa bearbeide Landet.»

    Fangeskipet
    Etter å ha tilbrakt nesten fire måneder i varetekt på enecelle i Millbank fengsel i London ble Knud Bull i 1846 sendt med fangeskuta «John Calvin», ikke til Botany Bay, men til den enda mer beryktede fangeøya Norfolk Island, 1400 kilometer øst for Australia. Overfarten tok 131 døgn. Forholdene for de 199 straffangene under dekk var elendige. Om bord var det også et mannskap på 33 og en væpnet vaktstyrke på 50 soldater og to offiserer. I tillegg var det et følge med ni kvinner og 12 barn blant soldatene. Fangetransporten til Australia ble av kritikere i samtiden sammenlignet med slavefarten, som på dette tidspunkt var forbudt i Storbritannia. Det brøt raskt ut diaré blant fangene. Da de passerte ekvator og temperaturen i de overfylte cellene nådde opp i over 40 grader om natten, ble det konstatert at de hadde fått en tyfusepidemi om bord.

    Reddet av skipslegen
    Også Bull ble smittet, men kom seg bemerkelsesverdig raskt, skriver Kvam. Skipslegen Henry Kelsall kom til å bli redningen for Bull. Han var selv amatørmaler og fant nordmannen som en interessant samtalepartner. Han lånte ham malersaker. Her tegnet Bull sjøfugler som landet på dekket og malte to bilder som han kalte Wreck of the Waterloo. Forliset med «Waterloo» i 1842 var den største katastrofen i den australske fangetransportens historie. Nesten 200 av de rundt 300 som var om bord, mistet livet. 140 av dem var fanger. Kelsall hadde vært skipslege om bord også her, og ble reddet av en fange. Bull malte bildene på grunnlag av skipslegens beretninger, ifølge Kvam.

    Terrorregime
    Knud Bulls opphold på Norfolk Island varte i ett år før han sammen med 200 fanger i 1847 ble overført til en fangeleir på Van Diemens land (Tasmania). Verre enn på Norfolk Island kunne det ikke bli, skriver Kvam. Øya hadde en fangebefolkning på 2000
    fordelt på tre leirer. Kommandanten John Rice sto i spissen for et terrorregime. Mange av vokterne var fanger som var forfremmet etter sin innsats som angivere. Pisking for den minste forseelse var vanlig. Også Bull fikk smake den «nihalede katten». Han ble overrumplet av Rice mens han satt og malte. Straffen var 36 piskeslag. Bull ble ellers stort sett skånet for trakasseringen fra oppasserne. Ettersom han kunne lese og skrive, ble han en slags kontorassistent i leiren og slapp det harde kroppsarbeidet.

    Tasmania
    Fangeleiren Port Arthur sørøst for hovedstaden Hobart på Tasmania hadde et rykte for usedvanlig grusomhet. Bull slapp å være der lenge. Han ble overført til Saltwater River noen kilometer unna. Her var soningsforholdene helt annerledes.
    Ferske fanger som viste god oppførsel, kunne få straffen redusert og tilvist arbeid utenfor leiren. Bull var maurflittig og forkortet soningstiden med nesten ett år. I mai 1849 fikk han frigang i Hobart, men måtte tilbringe tid i fangebrakker.

    Portrettene
    I fangepapirene fra London sto det at han var «portrett- og landskapsmaler». Ryktet om hans kunnskaper spredte seg. Han fikk snart oppdrag med å portrettere personer i den lille overklassen i Hobart. Det første kjente portrettet hans fra denne tiden var et bilde han malte i 1848 av kona til en høytstående tjenestemann i fangesystemet, ifølge Kvam. I 1853 fikk han friheten tilbake. Han etablerte seg som kunstmaler i Hobart, og ga også undervisning.

    Familien
    Året før hadde han giftet seg med Mary Ann Bryan fra Plymouth i England. Også hun hadde vært straffange og var blitt tvangssendt til Australia. De flyttet etter hvert til Sydney. De fikk fem sønner, en av dem døde som toåring. De fire andre fulgte i farens fotspor som malere.Knud Bull ble etter hvert fargeblind, og virksomheten som maler avtok gradvis fra 1860. Mary Ann døde i 1879 på et sykehus for fattige i Sydney, 47 år gammel, ifølge dødsattesten. Knud Bull døde i Sydney ti år senere av tyfoidfeber, 78 år gammel. Han er gravlagt på Rookwood Anglican Cemetery.

    Foto: Museet Lysøen/Aftenposten

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her