Utgave 12 2018

Fra å ha vært relativt ukjent til å bli Sovjetunionens enehersker hadde Josef Stalin en vei til makten som var rotfestet i hans tro på seg selv og viljen til å lykkes.

Smakebiter fra utgave 12:

  • Dødsmarsjen i Tydalsfjellet

    Av NILS JOHAN STOA
    Statsarkivar ved Statsarkivet i Kongsberg.

    I 1718 angrep svenskene både i Sør- og Midt-Norge. 10.000 mann under general Carl Gustaf Armfeldt gikk inn i Trøndelag i begynnelsen av september. Et felttog beregnet til seks uker varte i fem måneder, mens armeen gradvis forvitret som følge av sviktende forsyninger og sult,
    epidemier og kamphandlinger. Retretten endte i katastrofe, der flere tusen omkom i forrykende snøstorm på Tydalsfjellet mellom Norge og Sverige.

    Armfeldt klarte hverken å erobre Trondhjem eller sikre et militært fotfeste i Trøndelag. Da han mottok meldingen om Karl 12.s fall ved Fredriksten festning – over en måned etter kongens død – trakk han troppene tilbake. Karolinernes dødsmarsj tilbake til Sverige er et grotesk eksempel på de prøvelser Den store nordiske krigen påførte menneskene som var involvert i den. Etter de fatale nederlagene på kontinentet var erobring av Norge et siste forsøk på å redde stumpene av Sveriges hundreårige posisjon som stormakt. Angrepet i Trøndelag ble iverksatt et par måneder før Karl 12.s innmarsj i sør – bredt omtalt i forrige utgave av Aftenposten Historie. Hensikten var å binde norske styrker nordenfjells og dermed lette gjennomføringen av det svenske hovedangrepet. Planer for angrep i Midt-Norge var også blitt utarbeidet i forbindelse med den svenske invasjonen to år tidligere, men denne gang skulle de også bli satt ut i livet.

    Norge øverst på kongens liste
    Forberedelser ble gjennomført våren og sommeren 1718. Magasiner med proviant, utstyr og fôr til hestene ble etablert i Duved, en liten fjellgrend 4,5 mil inne i Jämtland. Her lå fra gammelt av militære forskansninger som kunne bygges ut og benyttes som base, og herfra ledet flere ruter inn i Norge. I dette området skulle også troppene samles og organiseres slik at de var klare til aksjon midt i august. Ifølge Karl 12.s planer skulle det norske forsvaret være nedkjempet og Trondhjem erobret i løpet av seks uker. Magasinene i Duved ble fylt opp gjennom tvangsinndriving i svenske bygder, som var rammet av uår og misvekst. Bøndene der manglet ofte det nødtørftigste til eget livsopphold. Men deres konge var urokkelig, og alle andre hensyn måtte vike for militære behov. Erobring av Norge sto øverst på Karl 12.s agenda.

    Satset på finske regimenter
    Nesten hele Armfeldts kavaleri og halvparten av infanteriet besto av finske regimenter. Dette var hardføre og krigsvante veteraner, kremen av Karl 12.s karolinere. De svenske regimentene besto i stor utstrekning av mannskaper uten kamperfaring. Forberedelsene var omfattende. I løpet av den nedbørrike sommeren 1718 slet de ulike regimentene og transportavdelingene seg møysommelig gjennom gjørme og søle langs oppbløtte veier mot Duved – fotfolk og ryttere, medbrakte slaktedyr, vogner med proviant og fôr, våpen, ammunisjon og alt slags utstyr som trengtes under et felttog, i en kollektiv kraftanstrengelse allerede før den militære operasjonen hadde startet. Invasjonstroppene skulle bringe med seg forsyninger til seks ukers forbruk. Felttoget var en enorm logistikkoperasjon, som krevde over 7000 hester til å transportere utstyr og 235 tonn matvarer, pluss fôr til kløvdyrene selv, 2500 slaktedyr og kavaleriets hester.

    Ville kjøpe seg norsk velvilje
    Inne i Norge skulle svenskene betale bøndene for maten de trengte, i håp om å vinne nordmennenes velvilje. Men også her var det lite å forsyne seg av, og i praksis måtte svenskene ofte gå hardhendt til verks. Også Trøndelagsbygdene var rammet av uår. Høsten 1718 sto kornet mange steder fortsatt uhøstet på åkrene der bøndene var innkalt til militærtjeneste. I tillegg hadde fisket slått feil. Matmangel, sult og epidemier herjet allerede i landsdelen. At også svenskene ble henvist til å leve av de sparsomme ressursene, var en avgjørende faktor bak utfallet av Armfeldts felttog. Helt i slutten av august – to uker forsinket – brøt hæren opp fra Duved og startet en ytterst møysommelig marsj, i terreng der fremkommeligheten var så vanskelig at soldatene til dels måtte bygge ny vei etter hvert som de avanserte. 4. september hadde armeen nådd fjellstua Skalstugan, en halv mils vei fra riksgrensen, ved nåværende riksvei 72 mellom Norge og Sverige. Her utstedte Armfeldt en kunngjøring i et forsøk på å berolige nordmennene, samtidig som han advarte dem mot å gjøre motstand.

    Fra Snåsa til Røros
    Det norske forsvaret ble ledet av den 57 år gamle generalen Vincents Budde. Allerede fra slutten av 1717 viste etterretningen at svenskene forberedte et angrep, og Budde regnet med at de ville komme enten gjennom Verdal, Stjørdal eller Tydal. Festningsverk i området ble utbedret, og det ble bygd forskansninger langs veiene hvor fienden kunne ventes. Men Budde hadde begrensede styrker til rådighet, og for å dekke alle eventualiteter måtte forsvarerne spres over et stort område, fra Snåsa i nord til Røros i syd. Også på norsk side var det konstante problemer med lønn og mat til mannskapene. Nøden blant befolkningen gjorde det vanskelig å fylle de militære magasinene. Som vanlig var det lite penger i den dansk-norske kongens kasser, og med problemer i handel og skipsfart var trondhjemsborgerne lite villige til å yte lån. Verre skulle det bli da også svenskene skulle spise av det samme matfatet.

    Vardene tennes
    General Armfeldt valgte å rette angrepet mot Verdal og den strategisk viktige Stene skanse. Han visste at Verdalsveien var besatt av norske tropper og valgte i stedet en rute lenger syd. Her var terrenget ganske ufremkommelig, men han unngikk bakhold og norske posteringer. Dette åpnet også for alternative marsjruter videre, og førte til usikkerhet om hva svenskene hadde til hensikt. Ville de angripe Stene skanse, eller ville de gå rett mot Trondhjem? General Budde hadde regnet med at svenskene ville angripe skansen, og ledet personlig forsvaret der. Her disponerte han rundt 1100 mann, fordelt på en rekke stillinger. Skulle disse nå bli værende der de sto, eller skulle de haste sørover mot amtshovedstaden i et kappløp med svenskene? Usikkerheten fikk en slutt 11. september, da etterretningen bekreftet at svenskene rykket frem mot Stene. Nå ble også vardene tent langs Trøndelags- og Mørekysten for å varsle om fiendens innfall. Dette var siste gang det eldgamle varslingssystemet ble tatt i bruk her til lands.

    Lovende start for Armfeldt
    Å angripe i front var risikabelt, men Armfeldt klarte å omgå de norske stillingene. Forsvarerne ble fullstendig overrumplet og unngikk med nød og neppe å bli omringet. Det norske kavaleriet ble satt inn i et totalt mislykket
    motangrep, og det hele endte med at Budde måtte beordre full tilbaketrekning fra Verdal. Til alt hell ble de ikke angrepet under retretten, da ville de vært svært sårbare for angrep fra det svensk-finske kavaleriet. Armfeldt kan på sin side ha gått glipp av en gyllen anledning til å påføre motstanderen et betydelig nederlag og kanskje også muligheten til en rask erobring av Trondhjem. Men de svenske troppene var utmattet etter den harde marsjen, og Armfeldt ga i stedet hæren en høyst tiltrengt hvil. Da han marsjerte videre noen dager senere, ble Stene skanse bemannet med 500 svenske soldater, og kort tid etter kunne angriperne også innta Skånes skanse ute ved kysten uten kamp. Kjærkommen proviant for to uker falt her i svenskenes hender. Forsvarsfronten i Trøndelag hadde kollapset under det innledende angrepet. Veien mot Trondhjem lå åpen. Svenskene hadde etablert et brohode i Norge og sikret forbindelsen tilbake til hjemlandet. Så langt var invasjonen en suksess, men fra nå av skulle problemene tårne seg opp.

    Felttoget kjører seg fast
    Under retretten til Trondhjem laget nordmennene sperringer og hindre for fienden som fulgte etter dem. Ved Langstein, en trang passasje langs kystveien i Stjørdal, ble en norsk styrke raskt fordrevet. Dette partiet var likevel så vanskelig å passere at svenskene brukte tre dager på å komme igjennom med alt sitt utstyr. «Alla slemma vägars sammandrag», var Armfeldts beskrivelse i et brev til kongen. På dette tidspunkt ville et angrep på byen hatt stor mulighet for å lykkes, men nå stanset Armfeldt fremrykningen i påvente av forsyninger fra de erobrede magasinene i Verdal. Proviantsituasjonen var i ferd med å bli kritisk. Og så, mens svenskene ventet, ødela et kraftig og langvarig regnvær alle muligheter til å slå bro over en flomdiger Stjørdalselv som rev med seg alt på sin vei. Brått var veien til Trondhjem effektivt sperret. Og nordmennene hadde fått et pusterom til å forsterke forsvaret av byen.

    Kampmoralen svekkes
    Mens regnet strømmet uopphørlig og provianten skrumpet inn, ble de svenske avdelingene herjet av nådeløse epidemier. På bygdene var det knapt noe spiselig å hente. Kornet sto fortsatt på åkrene, og kverner som kunne malt det til mel, var ødelagt for ikke å komme fienden til nytte. Karolinernes uniformer var fillete og utslitte og lite brukbare i det kalde og våte høstværet. Misnøyen vokste blant mannskapene. Forsyninger som monnet fra hjemlandet, ville de ikke få før det ble stabilt sledeføre. I begynnelsen av oktober valgte en rådvill Armfeldt å trekke hæren nordover igjen, der det var bedre mulighet til å drive inn proviant på bygdene, og der han kunne ha lettere tilgang til magasinene i Verdal og holde kontakt med hjemlandet. Nordmennene var ikke sterke nok til et regulært motangrep, men da fienden trakk nordover igjen, fulgte norske styrker etter for å forstyrre dem mest mulig. Til stadighet ble svenskene angrepet av hæravdelinger og bondeoppbud. Karolinernes moral sank i takt med de økende problemene. Mange soldater deserterte og harde represalier måtte tas i bruk for å unngå åpent opprør. Også blant offiserene var det misnøye, og det ble stilt spørsmål ved Armfeldts evne til å lede felttoget. Etter hvert som bygdene ble tømt for mat, ble han tvunget stadig lenger bort fra angrepsmålet. Fra slutten av oktober var svenskene tilbake i området langs Verdalselva. Her mottok de på nytt instrukser fra en utålmodig Karl 12. om å gjennomføre angrepet på Trondhjem by.

    Krigsskip til forsvaret av Trondhjem
    Etter å ha saumfart bygdene i Skogn og Verdal lyktes det Armfeldt å drive inn proviant for et par uker, og han kunne marsjere mot Trondhjem på ny frisk. 1200 syke ble innkvartert ved Stene skanse, og etter å ha krysset Stjørdalselva ved Hegra med 4000 fotsoldater og 1200 kavalerister sto svenskene ved utkanten av byen 15. november. I Trondhjem var alle de norske avdelingene trukket inn i byen igjen. Det var reist forskansninger og bygget voller langs Nidelva, og bebyggelse ble revet eller brent for ikke å gi dekning for angriperne. To infanteribataljoner og fire kavalerikompanier kom som forsterkninger sørfra. Det ble også sendt opp
    krigsskip, som ekstra artilleri og i frykt for at svenskene skulle få hjelp sjøveien fra Skottland. I alt var det nå omkring 6000 mann til forsvar av byen. Tilsynelatende nærmet man seg det avgjørende slaget om amtshovedstaden. Som for å understreke dette ankom to av Karl 12.s adjutanter sørfra og gjentok kongens strenge ordre om å «attackera» Trondhjem. I slutten av november var det gjort klart til stormangrep på østsiden av byen, med flåter til å krysse Nidelva og stormstiger for å entre palisadene langs elvebredden. Men angrepet ble avblåst, og i stedet marsjerte svenskene sørover, krysset Nidelva og inntok nye posisjoner i Melhus.

    Stillingskrig
    Det er uklarhet rundt Armfeldts disposisjoner. I distriktene sør for byen hadde svenskene bedre tilgang på proviant og fôr, og Trondhjem var avskåret fra eventuelle forsterkninger. Samtidig hadde de selv retrettmulighet over Røros og Tydal. Men hvorfor ble angrepet på byen avblåst når svenskene omsider tilsynelatende hadde muligheten til å iverksette kongens ordre? En storming fra østsiden var komplisert – var den for risikabel? Var det mer hensiktsmessig å angripe byen vestfra, fortrinnsvis når isen hadde lagt seg på Nidelva? Ventet Armfeldt på forsterkninger eller beleiringsartilleri? Var forsyningssituasjonen så prekær at provianteringsbehovene overstyrte alt annet? Desember måned gikk med mindre trefninger rundt om i Trøndelag. Svenskene inntok riktignok Røros, men uten at dette fikk noen militær betydning. Begge parter hadde store problemer med matmangel og sykdom. Forsyningssituasjonen tvang Armfeldt stadig lenger bort fra byen mens epidemier herjet i avdelingene. Han kom aldri til et angrep på Trondhjem, og nordmennene var på sin side for svake til å iverksette en motoffensiv.

    Kongens død bare desinformasjon?
    Da året 1718 var i ferd med å ebbe ut, var forholdene kritiske også på norsk side. Også her rammet epidemier soldatene og bybefolkningen. Dødstallene steg, og i begynnelsen av desember var over 1000 mann kampudyktige på grunn av sykdom. Ved månedens utgang var tallet fordoblet. General Budde hadde all grunn til å bekymre seg over nyttårsutsiktene. Men så, i denne mørke stund mottok han det lykkelige budskap om Karl 12.s død og svensk retrett sønnafjells.
    Litt tidligere hadde Armfeldt snappet opp et norsk brev med de samme opplysningene. Men kunne han stole på det? Eller var det desinformasjon fra nordmennene, et finurlig forsøk på å villede fienden? Det er ulike teorier om når Armfeldt fikk den endelige bekreftelse på at kongen var død, «skjuten igenom Hufwudet». Men ved nyttårstider ble de svenske soldatene ved Skånes og Stene beordret hjem over Verdalsfjellet, mens Armfeldt trakk hovedhæren opp i Gauldal. Fra Haltdalen marsjerte han videre over Bukkhåmårfjellet til Tydal for å gå tilbake til Sverige derfra.

    Rammes av ekstremt vintervær
    Allerede på de to-tre milene mellom Haltdalen og Tydal døde et par hundre mann i sterk vind og underkjølt regn på snaufjellet. Men dette var bare en forsmak på de prøvelser karolinerne hadde i vente. Fra Tydal ble en skipatrulje sendt i forveien for å forberede mottagelsen på svensk side. Tidlig om morgenen 12. januar startet Armfeldts armé den seks mil lange marsjen til Handöl, som var første bebyggelse på svensk side. Det hadde falt uvanlig lite snø denne vinteren, og det var kaldt og klarvær da karolinerne satte seg i bevegelse fra Tydal og opp mot høyfjellet og overgangen mot Jämtland. Stien de fulgte, var smal, med plass til et par mann i bredden, og det var et langstrakt tog av infanterister, ryttere og hestespann som snodde seg oppover i fjellet denne vintermorgenen. En eldre bonde ble tvunget med som veiviser, og noen bygdefolk ble også med som gisler og forsikring mot at svenskene ble ført på villspor. Mange av soldatene var vant med harde vinterforhold, men nå var de preget av sult og sykdom. De fleste var kledd i fillete uniformer og utslitt fottøy, og de færreste hadde ytterkapper. I klær som knapt var til hjelp i moderat høstkulde, gikk de et ekstremt vintervær i møte. I Duved hadde logistikkoffiseren forgjeves tryglet og bedt om saueskinnspelser til soldatene. Han visste hva som kunne vente dem, men heller ikke han kan ha forestilt seg hvor ille det skulle bli.

    Dødsmarsjen over fjellet
    Utpå dagen skyet det til, temperaturen sank, og vinden blåste opp. I løpet av kort tid kjempet karolinerne for livet i en isende snøstorm i de bratte stigningene. Noen ordnet marsj var uråd å gjennomføre. Hele tiden falt soldater om i snøen, mens andre sakket etter og gikk seg vill i snøkavet. Noen stoppet for å hvile, for aldri mer å reise seg. Her og der lå likene nakne, avkledd av desperate kamerater. Hester styrtet under rytterne, eller kreperte foran sleder fullastet med syke og sårede. Til tross for at stormen nærmest umuliggjorde kommunikasjon mellom avdelingene, lyktes hovedmassen likevel i å holde seg noenlunde samlet. Da kvelden kom, kunne den forfrosne hæren slå leir i området øst og nord for Esandsjøen, en drøy mil fra grensen. Geværkolber, vogner og kanonlavetter ble fyrt opp for å gi en smule varme. Annet brennbart fantes ikke på høyfjellet. De som forsto å grave seg ned, hadde best sjanse til å overleve, men flere hundre omkom denne første natten. Blant de døende var en jammer og dødsangst som aldri kan beskrives, berettet feltpresten deres. Morgenen etter møtte han synet av soldater som hadde klumpet seg sammen for å holde varmen, kanskje som en felles trøst i døden. De sto der som om de fortsatt var i levende live, men rørte man dem, falt de overende som statuer. Også den norske veiviseren hadde frosset i hjel, og Armfeldt slapp de gjenlevende gislene fri.

    Norske krigsfanger på flukt
    Ved hjelp av trommer ble det gjort forsøk på å samle troppene som hadde kommet fra hverandre i uværet og nå var spredt utover fjellet. Møysommelig fortsatte de forfrosne soldatene marsjen mot grensen, men nå lå snøen så dyp at den flere steder nådde hestene til buken. Vinden, som hadde løyet litt i løpet av natten, økte på igjen med voldsom styrke. Det ble enda verre enn dagen før. Hele veien ble hester og menn liggende igjen i snøen, tett som på en slagmark. Merkelig nok klarte de fleste fortsatt å holde riktig kurs, selv om flere avdelinger kom på villspor. Men det gikk uhyre smått, også den neste natten måtte tilbringes under åpen himmel. Den ble om mulig enda verre enn den første. En håndfull norske krigsfanger var også med på ferden, og denne natten klarte de å flykte. Etter fire døgn nådde de utrolig nok tilbake til bygda. De kunne berette at avdelingen som skulle vokte dem, ble redusert fra 50 til 2 mann i løpet av én dag. Resten lå døde igjen.

    Hjemkomsten
    I løpet av 14. januar nådde de fleste gjenlevende frem til fjellgårdene i Handöl. Men prøvelsene var langtfra over. 600 mann var så medtatte at de døde etter ankomsten. Feltkirurgene arbeidet på spreng med å sage av forfrosne og koldbrann-infiserte armer og ben. Smerteskrikene blandet seg med jammer fra de døende. I Handöl var det hverken mat eller husvære til de utslitte troppene, bare 7–8 mennesker bodde i den vesle fjellgrenda. Av de som fikk plass innendørs, døde mange av den plutselige oppvarmingen. Men alt som fantes å fyre med, gikk på bålet for å varme dem som litt etter litt tok seg ned til Handöl. Bålene viste også vei for mange som fortsatt var oppe på fjellet. På mirakuløst vis klarte noen å overleve både fem og seks netter i fjellheimen før de omsider klarte å kare seg ned på svensk side. Fra Handöl måtte de arme soldatene fortsatt marsjere 2-3 mil videre til Duved skanse. Også denne etappen krevde over 300 døde
    blant mannskaper som var fullstendig utmattet. 17. januar var Armfeldt tilbake ved Duved med de ynkelige restene av sin armé. Men uoverensstemmelser på svensk side hadde forårsaket at det heller ikke her var lagt til rette for å ta hånd om dem. Blant de siste som nådde frem, var de overlevende fra skipatruljen som ble sendt i forveien for å forberede mottagelsen.

    Katastrofens omfang
    De svenske tapene varierer i ulike fremstillinger. De eksakte tallene kjenner vi ikke, men noen beregninger viser at av de rundt 5700 som forlot Tydal, kan så mange som 3000 ha omkommet på fjellet, mens 700 døde senere av skadene de pådro seg. 450 ble invalidisert for livet. Det er også anslått at i alt 4200 underoffiserer og menige mistet livet under hele felttoget. Offiserene klarte seg bedre, forholdsmessig omkom langt færre. De tilhørte en annen samfunnsklasse og var i utgangspunktet i bedre fysisk forfatning og langt bedre stilt når det gjaldt mat, klær, utstyr og innkvartering. Også på norsk side var lidelsene og tapene forferdelige. Flere tusen soldater og sivile døde som direkte og indirekte følge av krigen, noen i kamphandlinger, men langt flere av sult og underernæring med tilhørende sykdom og epidemier. Også her ble de dårligst stilte hardest rammet – de fattige og de menige.

    Bygdefolk plyndret døde soldater
    18. januar fulgte norske soldater fra skiløperkompaniet svenskenes rute i Tydalsfjellene. Lederen, major Jens Emahus, rapporterte om grufulle scener fra snø- og isødet. Hundretalls karolinere lå døde der svenskene hadde slitt seg frem, de første bare en kvart mil fra bygda der de startet. I klynger på 30, 40, 50 og flere lå de der, stivfrosne. Noen ved utbrente leirbål, enkelte med brødskorper fortsatt i munnen. Mange lå der de hadde falt, noen hadde dødd mens de krøp på alle fire. Andre sto på hodet i snøen der de hadde stupt av hesten. Et sted traff de på et dusin døde soldater i full mundur stående oppreist i snøen med geværet på akselen som om de var klare til marsj. Våpen og utstyr lå strødd. Groteske ekvipasjer med hester fastspent foran fullastede sleder der kuskene fortsatt holdt tømmene i et isgrep, døde og stive som om tiden selv hadde frosset til. Tragedien ble etterfulgt av en makaber høsting av seierens frukter. De norske militære samlet lassevis av våpen, ammunisjon og utstyr, til og med seks mindre kanoner som svenskene optimistisk hadde trukket med seg opp på fjellet, og som nå kom nordmennene til nytte. Bygdefolk plyndret hundretalls døde for klær og støvler, våpen og verdisaker. Og rovdyr som ulv, jerv og rev levde godt i fjellet denne vinteren og våren.

    De bitre realiteter
    Felttoget i Trøndelag var fullstendig mislykket. Invasjonshæren hadde mer enn nok med å overleve i et distrikt herjet av uår og matmangel, uvær og epidemier. Forsterkninger eller tilstrekkelige forsyninger fra hjemlandet uteble, og det lyktes aldri å rette noe avgjørende slag mot det norske forsvaret. Kanskje manglet Armfeldt den nødvendige besluttsomheten til å gjennomføre oppdraget? Eller var han en realist som tok konsekvensen av de militære begrensninger som fulgte av de umenneskelige påkjenninger som hæren hans ble utsatt for? Mangt kunne saktens vært gjort annerledes, men mye var også bitre realiteter som ingen feltherre kunne komme utenom. Til slutt, da hele invasjonsforsøket ble oppgitt, endte felttoget i en ufattelig katastrofe. Men den militære miseren blekner mot de menneskelige lidelsene den førte til.

    Foto: Bernt Kulseth/karolinerspelet.no

  • Heltinne for sin tid

    Av ANNE KRISTIN LANDE
    Forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket.

    Mange vil mene at Nancy Drew har vært en av de viktigste litterære heltinnene i norsk barne- og ungdomslitteratur. Det til tross for at hun ikke er norsk, men kom fra USA. I 1941 bestemte forlaget N.W. Damm & Søn seg for å oversette og utgi de første seks titlene i serien. De fleste kom i flere opplag allerede samme år eller året etter, og i 1942 kom det enda to titler før det brått tok slutt. Da kom det en forordning fra okkupasjonsmakten som forbød salg av engelsk og amerikansk skjønnlitteratur. Men én ting er sikkert: Nancy Drew ble umiddelbart populær, og hun fikk raskt et solid fotfeste blant datidens unge lesere, uansett hva myndighetene måtte bestemme.

    «Uten forloren måneskinnsromantikk»
    Også i avisene ble hun positivt mottatt. I avisen Tromsø kan man 15. september 1941 lese følgende om Frøken Detektiv møter «Trekanten»: «Serien «Carolyn Keene’s spennende pikebøker» betyr et langt skritt i den riktige retningen. Endelig har vi fått en serie ungdomsbøker uten forloren måneskinnsromantikk. […] Nancy og venninnene hennes er friske, reale jenter som greier op i sakene på egen hånd, uten derfor å miste noe av sin kvinnelige sjarme. […] Carolyn Keene har utpreget sans for overraskende effekter og hun forteller så spennende og morsomt at interessen hele tiden er på høidepunktet.» I Nationen samme år skriver forfatteren Barbra Ring – som i dag kanskje huskes best for novellen Itte no knussel, fortellingen om Marte Svennerud – entusiastisk om Eugenie Winther. Hun gir henne æren for å ha fått serien hit til landet og ros for oversettelsene. Ring påpeker riktignok at serien muligens ikke er helt troverdig for voksne lesere, men hun er helt innforstått med at bøkene går rett hjem hos de unge leserne. For lesere av Fritt Folk, Nasjonal Samlings avis, uttrykker signaturen T.L. i 1941 stor begeistring over serien: «Frøken Detektiv»bøkene er en serie spennende ungpikelesning, frisk, morsom og fri for all sentimentalitet. Vi følger den unge skolepiken Nancy fra kapitel til kapitel med stadig stigende spenning, hennes sporsans, hennes pågangsmot når det gjelder en god sak går ikke av veien for noget. Det er sund og god lesning for unge piker av i dag. Rettferdigheten seirer til slutt, det går nøiaktig slik vi ønsker det – – kanskje vel glatt og efter ønske. Men så tilbringer vi også et par spennende timer med frisk, optimistisk ungdom i sol og sommer.»

    NS-illustratøren først ut
    Noe som i ettertid er verdt å merke seg, er at de to første bøkene, Frøken Detektiv og Frøken Detektiv på spøkelsesjakt, begge har omslagsillustrasjon av Harald Damsleth. Han var ellers mest kjent som en av de viktigste propagandategnerne til Nasjonal Samling. Om han nå fikk andre oppdrag han prioriterte, eller om forlaget valgte å avslutte samarbeidet, er ikke godt å si. Men det er grunn til å tro at disse to oppdragene var bestillinger fra før sommeren 1940. Det interessante er at det var Damsleth som kom til å skape bildet av den lyshårede, vakre og handlekraftige detektiven som de etterfølgende illustratørene fulgte opp. Fra Frøken Detektiv betaler gjelden sin (3) og til og med Frøken Detektiv og tårnet med de vridde lys (8) var det Gerhard Gjerding som sto for omslagsillustrasjonene. Hos Gjerding er Nancy alltid sentral i illustrasjonen. I omslagene hans er hun oftest i bevegelse, gjerne halvt bortvendt, og nesten alltid kledd i rødt.

    Fant tidsånden
    De siste 17 utgivelsene på Damm, fra Frøken Detektiv finner løsenet og til og med Frøken Detektiv og den kinesiske gåten har alle omslags illustrasjoner av George Schumann. Han følger de andre to langt på vei, med Nancy sentralt i bildet, gjerne ikledd noe rødt. Men hun er gjerne enda mer i bevegelse i hans bilder. Det som gjør hans omslag så tidsriktige, er evnen til å gjengi stoff, tekstiler og mote. Her er det moderne klær; new look, mønstrete stoff, blomster, ruter, smale midjer og bølgende skjørt. Damm har ved flere anledninger forsøkt å modernisere serien, ikke ved språklige revideringer, men ved å lage nye serieinnpakninger med mer moderne omslagsillustrasjoner. På 1960-tallet utga forlaget hele rekken med nye omslag av Per Svinø, og på 1980-tallet kom hele serien med nye bilder på pastellfargede omslag.

    Noe skjer i etterkrigstiden
    Etter krigen tok det tid før bokproduksjonen var tilbake i vanlig gjenge, og først i 1947 kom de neste bøkene i serien. I perioden 1941–1950 utga Damm i alt 26 bøker i serien Frøken Detektiv. Disse er ikoniske med gule rygger og grønt trykk på ryggen. De viser en årvåken detektiv med forstørrelsesglass bøyd over mulige spor på bakken. Bøkene har en like gjenkjennelig baksidevignett, en grønn sirkel der Nancy Drew er avbildet i profil med flagrende skjerf og forstørrelsesglass. Men i motsetning til tidligere møter nå serien sterkere motstand i offentligheten. Det etableres en stadig større skepsis til denne typen langserier. Signaturen Rusken ber i Aftenposten i 1947 om å få slippe å lese flere bøker enn nr. 8, som hun nå har lest, mens signaturen H.D. i Smaalenenes Amtstidende sier det er beklagelig og trist at forfattere, forlag og lesere skriver, utgir og leser denne typen bøker. Sonja Hagemann er drepende i sin anmeldelse i Dagbladet 20. september 1947. «[…] I sannhet spirer det etter ukebladnovellene når unge piker finner noen tilfredsstillelse i å lese serier av dette usannsynlige sprøytet om den unge overklassepiken som lett og lekende løser det ene mysterium oven
    på det andre. […] Sprøytet er fortalt i lettflytende og glattslikket stil. […] Er det egentlig noen vits at Brofoss (finansminister, red. anm.) sparer på konvoluttene, så lenge vi har råd til å bruke papir til den slags produksjon på løpende bånd?»

    Forandres og utvikles
    Når en nyleser disse første bøkene i dag, så er det flere ting som slår en. De er på langt nær så klisjépregede som man skulle tro, de fremstår nesten som enkeltbøker, ikke som seriebøker. Nancy viser mot og handlekraft, men også tvil, redsel og uro. Selv om bøkene er forskjellige i oppbyggingen, så har de også flere likhetstrekk. Det som setter handlingen i gang, er oftest et møte, enten med noen hun kjenner, med en av farens klienter, eller det kan være et helt tilfeldig møte. Underveis blir Nancy og venninnene ofte overrasket av storm og uvær, enten i båt på en innsjø eller i bil på en sølete landevei. Storm og uvær blir brukt til å understreke det farlige og uventede i mange av situasjonene. Likeledes er det mye bilkjøring og mange påkjørsler og nestenulykker. Bildet av Nancy forandrer og utvikler seg i disse første bøkene. I de første fire bøkene har hun selskap med venninnen Helen Corning (i en bok feilskrevet som Helen Horning). Først fra bok 5, Frøken Detektiv i Arizona, møter vi venninnene Bess Marvin og George Fayne som også er kusiner. Fra da av er de trofaste støttespillere og medspillere i de aller fleste opplevelsene. I bok nummer 7 introduseres vi for første gang for studenten Ned Nickerson, som blir Nancys tapre og utholdende venn. Beskrivelsen av deres første møte ligger nær opp til en hvilken som helst beskrivelse av en forelskelse i en hvilken som helst ungpikebok. Det er først i senere bøker han reduseres til en mer passiv og kjedelig støttespiller.

    Datter av en «kriminaljurist»
    I den innledende presentasjonen er hun 16 år gammel. Hun bor i byen River Heights sammen med faren, som er «kriminaljurist» og tidligere statsadvokat. Moren døde da Nancy var liten, og husholdersken Hanna omtales ofte som en som var «som en mor for
    henne». Godt plassert i øvre middelklasse, med god økonomi og egen bil, med en far som stadig er på reise, men som også inspirerer og oppmuntrer, har Nancy en stor grad av frihet. Nancy har et nært forhold til faren, og han er på sin side svært stolt av henne, «han skrøt av at han hadde lært henne å tenke nøyaktig og metodisk som et virkelig mannfolk». I det ytre beskrives Nancy som pen, med hår som skinner som gull, og hun er kvikk, intelligent og handlekraftig. Da serien starter, har hun akkurat fått sin første bil, og det er også nå hun virkelig begynner sin egen detektivvirksomhet. Den første gåten handler om jakten på et testamente på avveier. Det ender med at
    de snille får oppreisning, de slemme straffes og Nancy får belønning i form av den gamle klokken hvor hun fant løsningen på gåten.

    90 bøker
    Fra bok nummer én går det slag i slag med alle slags saker, hun jakter på spøkelser, møter den kriminelle gjengen «Trekanten», leter etter mystiske smykkeskrin, kofferter, mosegrodde hus, mystiske slott, hun er på skattejakt, på hemmelighetsfulle loft, hun er på tur til Arizona, nordover og i Sør-Amerika. Forlaget Damm hadde skaffet seg rettighetene til de første 26 bøkene i serien, men fra 1959 og bind 27 overtok Forlagshuset utgivelsene. Da ble serienavnet endret til Detektiv Nancy Drew. Forlagshuset holdt det gående med denne serien helt frem til nr. 90, antagelig utgitt i 2002. Men da var også kritikken av denne type serie- og populærlitteratur blitt så sterk at man kan anta at forlaget valgte å avslutte utgivelsene.

    Den egentlige forfatteren
    Da Nancy Drew kom til Norge i 1941, hadde hun allerede et solid fotfeste i hjemlandet USA. I 1929 fikk Edward Stratemeyer, lederen av «The Stratemeyer Syndicate», ideen om å starte en serie med en kvinnelig hovedperson. Stratemeyer hadde startet sin «forfatterfabrikkvirksomhet» i 1905 med seriebøker for gutter. Både forfatterfabrikken og seriekonseptet ble raskt en formidabel suksesshistorie. Noe som ikke ble allment kjent før 1980, var at de første bøkene om Nancy Drew og mange av de påfølgende hadde én og samme forfatter, Mildred Wirt Benson. Hun hadde i sin tid fått oppdraget med å skrive de første bøkene av Edward Stratemeyer. Han stilte med idé og intrige, hun skrev dette om til fortellinger som kunne publiseres. Stratemeyer døde i 1930, omtrent samtidig med utgivelsen av de første bøkene om Frøken Detektiv, og før suksessen var et faktum. Ved farens død overtok de to døtrene forfatterbedriften.

    Oppgjør i retten
    I alt skrev Mildred Wirt Benson så mange som 23 av de første 30 bøkene. Senere kom Harriet Stratemeyer Adams, den ene av døtrene, til å overta mye av ansvaret for serien. Hun påsto senere at det var hun som hadde stått for det hele. Da det i sin tid ble uenighet om forlagsrettighetene, kom det til rettssak. Det var under denne rettssaken det kom for en dag at det var Benson som hadde skrevet mange av de tidlige bøkene, og at det var hun som hadde bygget opp Nancy Drew til en interessant og unik litterær skikkelse. Denne ene forfatterens personlige stemme gjorde at de første bøkene, de som kom på Damm mellom 1941 og 1950, skiller seg ut i forhold til senere titler og andre forlags utgivelser.

    Det unike smuldret opp
    De senere årene har det kommet stadig flere serier og utgivelser om og med Nancy Drew og vennene hennes. Selv om historiene er forsøkt modernisert, så har de mistet mye av det magiske og mystiske som Nancy Drew tidligere var omkranset av. De forskjellige seriene bærer preg av å være trivialisert litteratur, og de bidrar til en uthuling av en flott og kreativ litterær skikkelse. Lite er bevart av hennes opprinnelige styrke, det unike smuldres opp, og Nancy Drew ender opp med å bli ganske uinteressant. Når hun tidligere skilte seg ut i mengden, er hun i disse nyere seriene redusert til en av mange klisjefylte heltinner. I mange av de nye seriene er det lite utover navnet som er igjen av det opprinnelige.

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her