Utgave 2 2021

Husk at du som abonnent kan lese nyeste og tidligere utgaver digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc.

Smakebiter fra utgave 2:

  • Sportskommentatorer på radio og TV

    En hustrig mandag i mars 1925 kunne radiolytterne i Oslo og omegn høre lyden av nedslagene til hopperne i Holmenkollen.
    En stemme fortalte om de sto eller datt. For første gang ble et idrettsarrangement overført i radio i Norge, og en ny yrkesgruppe var født: sportskommentatorene.

    Av ARVE FUGLUM,
    Mangeårig sportsjournalist og kommentator i radio og TV.

    Mest av alt var norgeshistoriens første sportssending et teknisk eksperiment.
    Det var dratt i gang av ingeniøren Carl Bødtker, som også ble Norges første kommentator. Over 400 kilo utstyr ble fraktet fra Oslo
    sentrum med bil til Frognerseteren og på slede ned til Holmenkollbakken. Lytterne var strålende fornøyde, selv om de ikke fikk vite før dagen etter hvem som hadde vunnet.

    Kommentatoren i folkets hjerter
    Kringkastingsselskapet A/S hadde fått konsesjon til å drive prøvesendinger i desember 1924. Sportssendinger har altså eksistert siden starten av norsk radiohistorie. I de nesten 100 årene som er gått siden Holmenkollrennet i 1925, har en rekke kommentatorer snakket seg inn i nordmenns hjerter. Mange er blitt elsket, og nesten like mange latterliggjort. De færreste har hatt et nøytralt forhold til sportskommentatoren. For Carl Bødtker skulle oppvisningen ved mikrofonen bli hans eneste som sportskommentator. Fra første stund kom også de kritiske bemerkningene, og i et leserinnlegg i Kringkastingsselskapets eget magasin Hallo Hallo sto det:
    «La en skiekspert med talegaver betjene mikrofonen.» Vedkommende var åpenbart ikke imponert over Bødtkers formidlingsevne.

    En populær stemme
    To og et halvt år senere trådte en med talegavene i orden inn på arenaen. Cupfinalen mellom Ørn Horten og Drafn i 1927 ble Peder Christian Andersens første opptreden i radioen. Han skulle snart bli en av Norges mest populære stemmer.
    Da P. Chr. Andersen debuterte under cupfinalen i Sandefjord i 1927, var han allerede en markant skikkelse i norsk idrettsliv. Han er regnet som Norges første sportsjournalist. Etter noen år i Socialdemokraten, forløperen for Arbeiderbladet, ble han fast ansatt i Aftenposten i 1919. Det hindret ham ikke i samtidig å bli Norges mest populære sportskommentator. Først for Kringkastingsselskapet, deretter i NRK
    fra 1933.
    Andersen var ekte Kristiania-gutt, oppvokst på Sagene, og hadde en rekke roller i norsk idrett. Blant annet var han sekretær i Norges Fotballforbund og fotballdommer på høyt nivå. I 1924 dømte han en kvartfinalekamp under sommer-OL i Paris. Han dømte tre cupfinaler, i tillegg var han på plass med fløyte under åpningen av Ullevaal stadion i 1926. Året etter ble han hele Norges fotballkommentator.

    Gjennombruddet i Amsterdam
    I starten gjorde han det enkelt. Hendelsene ble referert etter at de hadde skjedd.
    Før Norges landskamp mot Nederland i Amsterdam i 1929 var det ingen planer om å endre på det. Men Andersen hadde ikke gjort regning med at Norge skulle rundspille Nederland og vinne 4–1. I løpet av kampen ble han så engasjert at han begynte å tenke høyt og gikk over til gjengivelse av øyeblikkets hendelser. Både radiolytterne og avisene var fra seg av begeistring, og med dette satte han en standard for all videre sportskommentering i Norge. Selv kalte han det for «presensmetoden». Dagbladet var ofte kritisk til det meste fra Aftenposten og deres medarbeidere, men denne gangen kom det hyllest:
    «Hele tiden ser man kampen i miniatyr på sin hjernes lille grønne gressbane. Hvilket kolossalt pluss den absolutte samtidighet er i et referat!»

    Kastet ut radiofolkene
    I radioens barndom var ikke alle særforbundene like ivrige etter å få kringkastet sine stevner gjennom eteren. De fryktet det ville føre til dårlig publikumsoppslutning og tapte inntekter. En gang på slutten av 1920-tallet ble radiofolket regelrett kastet ut fra Frogner stadion midt under overføringen av et skøyteløp. Også Fotballforbundet satte kjepper i hjulene innimellom, men uenighetene ble løst utover på 30-tallet. Norges kamp mot Tyskland under OL i Berlin i 1936 er for evig knyttet til P. Chr. Andersens referat, selv om det var på hengende håret at det ble til glede for ettertiden. Teknikeren i Oslo satte nemlig i gang opptak av sendingen først noen sekunder før Arne Brustad gjorde 2–0. Etter dette måtte Norge spille ytterligere to kamper før bronsemedaljene var i boks. Men det er kvartfinaleseieren over
    Tyskland som har stått som symbolet for Bronselaget, ikke minst på grunn av Andersens brøl i radioen: «Aaah, vi leder! Vi leder 2–0!!»

    «Klar med klokker»
    I mange tiår var nedskrivning av rundetider fra skøytebanen en utstrakt hobby i norske hjem. Fortjenesten for dette går til
    skøytekommentatoren som gikk under navnet «Niff». Han het egentlig Finn Amundsen og var til daglig sportsredaktør i Morgenbladet. Alle hans artikler ble undertegnet «Niff», derfor dette navnet også på folkemunne. Fra 1935 var han fast i radioen fra skøyteløp, alltid med dobbelt sett stoppeklokker og tydelig røst. Karrieren varte til og med 1952-sesongen, og med en lærers kyndighet samlet han
    nordmenn til konsentrert lytting. I 1936 var radioapparat blitt en nødvendighet i mange norske hjem, for dem som hadde råd til det. Norsk Rikskringkasting var etablert tre år tidligere, og OL-året skulle bli et stort gjennombrudd for sport i radio.
    Vinterlekene i Garmisch-Partenkirchen ble dekket bredt og var storslagent for Kringkastingen, hjulpet av gode norske resultater. Norge vant alle distansene på skøytebanen, med Ivar Ballangrud som trippel gullvinner. Alle løpene referert med språklig eleganse av Finn Amundsen, mens P. Chr. Andersen fikk gleden av å referere Sonja Henies tredje OL-gull i kunstløp, like språksikkert. «Dette er kunst!» sa han.

    Hjallis takket «Niff»
    Is og skøyter var likevel aller mest forbundet med «Niff». Da Hjalmar Andersen annonserte at han skulle legge opp etter
    1952-sesongen, bestemte Finn Amundsen seg for å gjøre det samme. Det er mulig han forsto at posisjonen som kommentator gikk hånd i hånd med norske resultater, og at ingenting ville toppe Hjallis. Skøyte-VM på Hamar i 1952 ble dermed et vemodig farvel med både skøyteløperen og skøytekommentatoren. Under seiersintervjuet overtok skøytehelten nærmest mikrofonen og satte i gang en takksigelse av Finn Amundsen som gjorde reporteren forlegen. Hjallis mente at han aldri ville ha blitt så populær uten hjelp fra «Niff». Likevel er det nok Amundsens ord fra det avsluttende 10.000-meterløpet under OL på Bislett som står sterkest. Da Hjallis løftet armene for å takke Bislett-publikumet, utbrøt kommentatoren: «Men publikum har nok mer å takke ham for!» Hjallis gjorde imidlertid comeback i EM i 1954, der han tok sølv. Han deltok også i OL i 1956 før han ga seg som topputøver.

    De første radiokjendisene
    Etter krigen kom to karer feiende inn i NRK og pøste humør og god stemning ut av radiohøyttalerne. Halfdan Hegtun og Rolf Kirkvaag fikk sitt absolutte gjennombrudd under Oslo-OL. De kommenterte som regel sammen fra hopp og langrenn, og delte broderlig på fotballkampene da P. Chr. Andersen ga seg i 1948. Etter at Hallgeir Brenden og Simon Slåttvik hadde tatt gull på henholdsvis 18 kilometer og kombinert i Oslo, skrev Aftenposten: «Og da Hallgeir Brenden dukket opp og føk inn til mål, trodde vi faktisk at mikrofonene på Besserudtjernet ville bli spist opp av de utsendte.» Kirkvaag og Hegtun ble de første radiokjendisene i Norge. Duoen preget norsk
    sportskommentering gjennom mesteparten av 1950-tallet. Hegtun overtok også skøyteløp. Deres lettlivede måte å referere på ga sportskommenteringen et nytt løft. De ble elsket av radiolytterne, men da begge mot slutten av tiåret gikk over til andre oppgaver, ble det et tomrom. Før vinter-OL i 1960 manglet NRK etablerte kommentatorer både på ski og skøyter. To yngre karer ble satset på: Knut Bjørnsen og ikke minst Bjørge Lillelien.

    Tøft i starten
    Det var ingenting som bar bud om at Bjørge Lillelien skulle ende som Norges mest legendariske sportskommentator
    etter OL-debuten i Squaw Valley i 1960. Arbeidsforholdene var vanskelige. Løperne forsvant ut i skogen og ble borte, og Bjørge hadde ikke helt kontroll på den spesialbygde langrennsklokken. Det ble mye prat og lite innhold, sa kritikerne, ofte i harde ordelag.
    Enda verre var det i hoppbakken, der han og kollega Jan Frydenlund rotet med rekkefølgen og utropte Torbjørn Yggeseth til bronsevinner. I virkeligheten ble han nummer fem. Leserinnleggsskribentene anbefalte nådeløst at NRK fant en annen kommentator, og sammenligningen med den populære duoen Kirkvaag/Hegtun gikk i Lilleliens klare disfavør. Fra skøytebanen gikk det bedre med Knut Bjørnsen, som på dette tidspunktet var utlånt fra sin faste jobb i VG. Den tidligere norgesmesteren for juniorer var sidemann for hovedkommentator Oddvar Foss. Heller ikke her var arbeidsforholdene de beste. De måtte sitte på taket av kommentatorboksen for å få sett banen ordentlig. I en tilsynelatende evig vindkule var det utfordrende nok. Men skøyteløperne stakk jo ikke til skogs, og
    stoppeklokkene virket. Knut Bjørnsen fikk gleden av å fortelle det skøytegale norske radiopublikum om Knut «Kupper’n» Johannesens fantastiske verdensrekord på 15.46,6.

    Ropte seg inn i historien
    Lillelien lot seg ikke knekke av den dårlige starten. Gradvis ble nordmenn vant til både stemmen og energien. Samtidig tok Bjørnsen over skøyter permanent og dro med seg Bislett-speakeren Per Jorsett som sin faste makker. I flere år regjerte de på radio, før overgangen til
    fjernsyn fra 1969. For mange vil skøyteløp for evig være forbundet med den myke røsten til Knut Bjørnsen og tallmester Jorsetts rundetider. Samtidig ropte Bjørge Lillelien seg inn i både norsk og internasjonal mediehistorie. Hans tirade etter seieren over England i fotball 9. september 1981 er av avisen The Observer blitt kåret til tidenes kommentatorøyeblikk. Da NRK-legenden
    døde i 1987, ble det holdt ett minutts stillhet før en landskamp mellom Norge og DDR. På bortebane!

    Krevende TV-start
    I starten av den norske TV-historien måtte kommentatorene famle seg frem. I radio er det viktigst å skape verbale bilder, men
    TV-folket var nødt til å finne andre løsninger. Et tidlig høydepunkt kom på 50-kilometeren under ski-VM i Holmenkollen i 1966. Gjermund Eggen hadde allerede vunnet to gull, men det største gjensto – femmila. Med snøtunge trær i bildet og en løpende klokke nederst på skjermen ventet vi. I rundt ett og et halvt minutt skjedde ingenting, bortsett fra at klokken gikk mens Jarle Høysæter og Kristen Kvello konkurrerte i å være mest nervøse. «Der kommer han!» utbrøt Høysæter endelig og skapte TV-historie. 1970-tallet ga nasjonen nye helter både på idrettsbanen og bak mikrofonen. Arne Scheie, Jon Herwig Carlsen, Rolf Hovden, Kjell Kristian Rike, Gunnar Grimstad og Øivind Johnssen. «Alle» hadde meninger om TV-kommentatorene, ikke minst etter at NRK begynte med tippekampene fra England. Sterke meninger fylte leserspaltene når det gjaldt fotballoverføringene.

    Endelig to kvinner
    På slutten av 1970-tallet kom også de første kvinnelige reporterne. Karen-Marie Ellefsen i TV og Unni Anisdahl i radio. Begge skulle bli markante skikkelser i hvert sitt medium i mange tiår. Ellefsen startet som turnkommentator, deretter ble det friidrett, noe hun fortsatte
    med helt til hun gikk av med pensjon i fjor. I august 2020 fikk hun Kongens fortjenstmedalje på direkten under en sportssending.
    Anisdahl var selv tidligere landslagsspiller i håndball og hoiet seg engasjert inn i hjertene til nordmenn både fra håndballhallen og alpinbakkene. Men manglende ytterligere satsing på kvinner som kommentatorer har vært påfallende helt til våre dager.

    Eksperter i radioen
    Parallelt med utviklingen av sport på TV på 1980-tallet holdt Radiosporten kvaliteten oppe. Bruken av ekspertkommentatorer startet allerede med langrennsløperen Håkon Brusveen i 1964. 15 år senere kom Sten Stensen inn fra svingene på skøytebanen, og i 1984 var Egil «Drillo» Olsen den første ekspertkommentatoren i fotballsendingene. Det viste seg at det fungerte utmerket å konkurrere med TV-mediet, selv etter at Bjørge Lillelien var død. Etter at fjernsynsmonopolet falt og TVkonkurransen ble sterkere, er sport i radio gradvis blitt redusert både i status og omfang. NRK tilbyr fortsatt mye radiosport på en egen sportskanal. Men statusen til folk som Kirkvaag, Amundsen og Lillelien er det ikke lenger mulig å oppnå. Slik er det nok til en viss grad også for TV-kanalene. På 1970- og 80-tallet var det
    et fåtall kommentatorer, og alle ble kjent igjen på gaten. Nå er det slutt på tiden der folk løfter på hatten når de møter en sportsreporter på Karl Johan, slik Knut Th. Gleditsch i sin tid fortalte om.

    Kritikk nå som før
    En ting det ikke er slutt på, er den massive kritikken enhver sportskommentator utsetter seg for. Å ta feil av en fotballspillers navn er nok til å bli idioterklært, og sosiale medier bidrar til å løfte frem både tabber og unøyaktigheter. Men denne typen kritikk er på ingen måte ny. Allerede i yrkets barndom kunne tilbakemeldingene være harde, selv om det da ble meldt i brevs form. Noen ganger var heller ikke brev nok. En irritert lytter oppsøkte i 1930 telegrafen i Stavern og sendte en klar beskjed til Kringkastingsselskapet. Han mislikte stemmen til Bjarne Hoff, som var en av kommentatorene fra Holmenkollen, sammen med Thorstein Diesen. Hans klare beskjed var:
    «Venligst skaf ny referent Holmenkolløpene. Diesen god, Hoff er for tør.» På dette området er lite endret på 90 år.

    Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB

     

  • VOTTEN viser norske kvinners lynraske respons da krigen truet landet.

    Av VIGDIS STENSBY
    Statsarkivar i Hamar

    Som samfunn opplever vi jevnlig kriser. Ofte er de varslet, og hadde signaler blitt tolket riktig og tatt alvorlig, kunne krisene ha blitt forutsett og møtt med adekvat beredskap. Angrepet på Capitol i USA og den pågående pandemien er ferske eksempler der vi hadde signaler på hva
    som kunne skje, men lot være å handle i tide. I en slik sammenheng: Hva kan vi lære av en strikkevott?

    Superrask mobilisering
    Da Hitler angrep Polen 1. september 1939, gikk Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) i beredskapsmodus. Allerede dagen etter var lokallag landet rundt mobilisert til produksjon av utstyr det kunne bli bruk for i en krigssituasjon.
    Sanitetsforeningen tok tak innenfor sitt ansvarsområde. Takket være bevarte arkiver etter NKS’ virksomhet i Oslo, Hamar og andre steder vet vi i dag mye om hvilken innsats som ble lagt ned over hele landet, og hvor tidlig foreningen forutså det som skulle komme. Akkurat som i Lars Saabye Christensens romantrilogi Byens spor, hvor møteprotokoller fra Røde Kors spiller en sentral rolle, er tilsvarende
    protokoller for sanitetskvinnenes lokallag bevart. Protokollføringen var nidkjær.

    Fyller 125 år
    Norske Kvinners Sanitetsforening ble etablert 26. februar 1896. Da samlet Fredrikke Marie Qvam rundt 100 kvinner i Kristiania og grunnla foreningen. Hovedbegrunnelsen for etableringen var å bistå den norske hæren med sanitetsutstyr i tilfelle det skulle bryte ut krig mot svenskene. Det knaket i unionssamarbeidet med Sverige, og beredskap i tilfelle krig sto øverst på listen over oppgaver. Nå ble det
    heldigvis aldri krig mellom Norge og Sverige, men beredskapstanken satt kanskje i ryggmargen hos ledelsen i foreningen
    da urolighetene spredte seg i Europa i forkant av annen verdenskrig. Det norske forsvaret er blitt kritisert for å ha blitt tatt på sengen da krigen kom i 1939–40. Misforståelser og dårlig kommunikasjon gjorde at den militære motstanden virket tilfeldig. Dårlig organisering
    var derimot et ukjent begrep for sanitets foreningen.

    Utstyr til soldater
    Fra årsberetningen til Hamar Sanitetsforening fra 1939 kan vi lese om aktiviteten deres: «På gr. av den krisetid vi er
    inne i har det meldt sig mange nye opgaver. I godt samarbeide med Hamar Røde Kors og lottene har en god del av vår forenings medlemmer tatt gode løft i felles arbeidsmøter. Våre 500 ex enkelt mannspakker ble bl. an. expederet i en fart. Vi har strikket 40 par strømper til hærens sanitet.» I brev fra Sanitetsforeningens hovedorganisasjon 2. og 7. september 1939 ble lokallagene i hele Norge utfordret til å lage materiell til Hærens sanitet, som for eksempel laken, putevar og håndklær. Strikking av utstyr til soldater, som finlandshetter, sokker og vanter, var også ønskelig. Videre ble det oppfordret til å sette i gang med førstehjelpskurs for folk flest,
    i tilfelle utlærte sykepleiere måtte bistå Hærens sanitet. I tillegg var det et ønske fra Hærens sanitet om hjelp til å lage enkeltmannspakker – «dette arbeid må være meget nøyaktig og utføres med omhu». Soldater fikk slike små pakker med bandasje, kompress og gasbind til bruk for å stanse blødninger, skuddsår osv. Pakkene skulle bæres på kroppen slik at de var lett tilgjengelige ved behov. Disse måtte være
    sterile og uten feil.

    – Se fremover
    Sanitetskvinner over hele Norge bidro med frivillig innsats på tilsvarende måte som i Hamar ut fra lokale forutsetninger.
    Ofte ble det satt inn kortfattede utdrag av årsberetninger i lokalaviser, slik Stor-Elvdal Sanitetsforening gjorde i Hamar Arbeiderblad 27. februar 1940: «Det er holdt 3 førstehjelpskurser med til sammen omkring 100 deltakere. Det er strikket strømper, votter og Finnlandshetter til norske soldater.» «Vanskeligheter er til for å overvindes. Se fremover og ikke ta alt for mange sorger på forskudd», var Fredrikke Marie Qvams valgspråk. Det ble tatt inn i protokollen til Hamar Sanitetsforening i 1940 som en trøst og et motto for arbeidet
    under krigen. Vanskeligheter ble overvunnet. Men det var nok lettere sagt enn gjort ikke å ta sorgene på forskudd i en så uforutsigbar tid.
    NKS-formann Martha Larsen Jahn styrte likevel hovedorganisasjonen med stø hånd og sørget for at arbeidet deres fikk gå fri for innblanding fra den tyske okkupasjonsmakten i årene 1940–45.

    Imponerende responstid
    Sett i ettertid har vi sjelden eller aldri sett maken til en slik responstid som NKS’ hovedstyre utviste på nasjonalt plan høsten 1939. Det sanitetskvinnene fikk til på landsbasis via brevark, telefonsamtaler, møter og frivillig innsats før og under annen verdenskrig, er bemerkelsesverdig. Å tolke strømninger og signaler som peker frem mot en krise i tide, er krevende. Det er ofte enklere å være etterpåklok
    enn føre var. La den uanselige strikkevotten minne oss på at vi må være våkne og våge å ta ansvar når det kreves.

    Foto: Sigurd Bernhard Røisli/Mjøsmuseet

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her