Aftenposten

ALL ABOUT HISTORY

Tiåret mellom 1715 og 1725 er blitt kalt piratenes gullalder. Med freden i Utrecht i 1715 trakk Storbritannia seg ut av den spanske arvefølgekrigen. Dermed dro mange driftige marineoffiserer ut på havet for egen regning. Britiske sjøfolk ble særlig hardt rammet etter fredsavtalen, som førte til at Royal Navy kunne legge mye av den enorme flåten sin i opplag. Mannskapene ble arbeidsløse, og de som greide å finne seg en jobb, opplevde at lønningene sank kraftig i de nye, harde tidene.
Misnøyen var utbredt, både blant dem som seilte med handelsflåten og gastene som fortsatt tjente i marinen. Den bidro til at mange ofte byttet side når de ble oppbrakt av sjørøvere, eller «buccaneers», som piratene i karibiske farvann ble kalt. Om bord i sjørøverskutene fikk de ikke bare sjansen til å tjene mer penger, men slapp også den strenge disiplinen i marinen. En berømt massedesertering skjedde under et sammenstøt mellom sjørøvere og marinefartøyet HMS «Phoenix» ved Bahamas i 1718, da en hel gruppe gaster stakk av i nattens mulm og mørke og sluttet seg til røverne.
Mange av de første piratene i Karibia hadde tidligere drevet kaperfart med lisens fra regjeringen. Dermed hadde de lovlig rett til å plyndre fiendens skip. Men i gullalderen endret dette seg, og mennene la ut på havet vel vitende om at de var i åpen konflikt med myndighetene. I tillegg til arbeidsløse og misfornøyde sjøfolk fikk piratene tilslutning av rømte slaver, tjenere som var bundet av kontrakter og alle andre slags fredløse. Blant dem var også politiske og religiøse dissentere. Mange av disse hadde protestert mot at Georg 1. fra tyske Hannover ble kronet til engelsk konge i 1714 etter dronning Anne av huset Stuart. Det var ingen tilfeldighet at den beryktede sjørøveren Edward «Svartskjegg» Teach døpte om flaggskipet sitt til «Queen Anne’s Revenge» – dronningens hevn.
Myndighetene fremstilte disse piratene som brutale monstre, besatt av voldtekt og plyndring. Sannheten var ofte litt annerledes. Mange av bosetterne i koloniene så på dem som folkehelter, og selv om parhestene Sam Bellamy og «Svartskjegg» Teach kapret over 300 skip, er det ingenting som tyder på at de drepte en eneste fange.
Til myndighetenes ergrelse hadde disse piratgjengene stor suksess med å plyndre franske, spanske og engelske fartøyer i vestindiske farvann. Ofte angrep de også bosetninger på kysten.
De mektigste bandene var sjørøverne som slo seg til på New Providence i Bahamas. Øya var rundt 155 kvadratkilometer stor, lå vel 320 kilometer øst for Florida og ble et perfekt utgangspunkt for å herje i skipsledene. Den bugnet av frisk frukt, kjøtt og ferskvann. Havnen i Nas sau ga trygt ly og var skreddersydd for å losse byttet fra røvertoktene.
Det var plass til 500 skuter her, og farvannet var for grunt til at større krigsskip kunne gå inn. Hog-øya delte utløpet i to, slik at det var vanskelig å blokkere havnen. Landskapet omkring ga god beskyttelse mellom alle bukter og elver. Ingen ansvarlig kaptein ville finne på å seile inn i slike farvann uten en erfaren los ved roret.
Sjørøverne hadde lenge vært klar over hvilken strategisk betydning New Providence hadde. Men den kom først til sin rett da den tidligere kaperen Benjamin Hornigold gjorde Nassau til base for piratvirksomheten i 1713. Sammen med sin store rival Henry Jennings ble Hornigold den uoffisielle lederen i en fryktinngytende piratrepublikk. Blant de andre bandene som slo seg til der, var også den beryktede Flying Gang.
I virkeligheten var imidlertid New Providence blitt hardt rammet under den spanske arvefølgekrigen. Øya ble invadert av spanjolene i 1703, 1704 og 1706. Da Hornigold først kastet sine øyne på stedet, var det bare en beskjeden bosetning tilbake i Nassau. Thomas Walker var øyas eneste gjenværende offisielle tjenestemann. Han fungerte som en slags viseguvernør da Hornigold kom, og ønsket dem slett ikke velkommen.
Walker satte seg fore å drive bort piratene, og ba om støtte fra alle mulige instanser. Han skrev brev til godseierne på Bahamas og sjefene i den britiske
marinen og informerte pressen om den økende trusselen fra piratene som opererte ut fra øya hans. På denne måten fikk han pisket opp både uro og interesse. Guvernøren på Bermuda, Henry Pulleine, rapporterte hjem til London at Bahamas var blitt et veritabelt «sjørøverreir».
Thomas Walker bodde noen få kilometer fra Nassau med sin svarte kone, som var tidligere slave, og deres barn. Han gikk i gang med å planlegge et
angrep på piratene, og seilte mot banden på Harbour-øya, øst for New Providence. Der tok han piraten Daniel Stillwell til fange, sammen med flere av hans menn, samt sjørøverskuta «Happy Return». Men hellet snudde for Walker. Mens han var borte på et annet oppdrag, befridde Hornigold kollegaen Stillwell og satte i verk sin egen aksjon for å fjerne den brysomme viseguvernøren fra New Providence.
Dette var et viktig øyeblikk i øyas historie, for med Walker ute av verden ville det ikke lenger være noen motstand mot piratene i Flying Gang. De kunne herje med hele Bahamas som de selv ville.
Walkers sønn, Thomas jr., fortalte senere at han traff på Benjamin Hornigold i Nassau mot slutten av 1715. Piraten sa at hans far var en «plagsom, gammel dritt». Hvis han ikke sluttet å blande seg inn, skulle han egenhendig drepe ham, brenne ned huset og piske familien hans. Like etter kapret Hornigold et stort, spansk krigsskip og ga det sitt eget navn «Benjamin». Det så ut til at Walker hadde mistet kontrollen. Da Henry Jennings og hans menn seilte inn til havnen i Nassau i januar 1716, fullastet med spansk tyvegods, var det virkelig starten på en ny epoke. Kort tid senere forsterket Hornigold havnen, pusset opp det gamle fortet og utstyrte det med kanoner. Walker erkjente at han hadde tapt. Han tok med seg familien, seilte til Charleston på det amerikanske fastlandet og vendte aldri tilbake. New Providence tilhørte nå piratene fullt og helt.
Ifølge kaptein Charles Johnsons bok A General History of the Pirates var Nassau i 1716 tilholdssted ikke bare for Hornigold og Jennings, men også for Hornigolds lojale medarbeider Edward «Svartskjegg» Teach, John Martel, Olivier La Buse, Charles Bellamy, Edward England og mange andre. Øya New Providence fungerte også som et møtested for flere andre beryktede pirater, blant dem Stede Bonnet, Jack Rackham og sjørøverkvinnene Mary Read og Anne Bonny.
Utover i 1716 vokste mengden av forbrytere på øya. Mange tømmerhuggere fra Campeche i Mexico og et utall misfornøyde briter sluttet seg til røverne. De fastboende begynte å forlate stedet i frykt for de brautende nykommerne. En Thomas Barrow, leder for mennene som hadde kapret det spanske skipet, hadde stygt ry for å drive utpressing av mennene og trakassering av kvinnene på øya. Piratene satte opp hundrevis av telt, hytter og skur og gjorde hele stedet til sitt eget. Koner og prostituerte flyttet inn, og ølstuene drev høylytt virksomhet.
I de bedre boligstrøkene i Nassau bodde handelsmenn og smuglere som kjøpte tyvegodset av sjørøverne. Ofte betalte de med ammunisjon og andre verdifulle forsyninger. Men heller ikke helerne var trygge når de fartet rundt i farvannene der. Thomas Barrow skal ha plyndret en skute fra New England og banket opp kapteinen på et handelsskip fra Bermuda.
Likevel var det ikke helt lovløse tilstander på øya. Som oftest respekterte piratene en rekke uskrevne regler i sin opptreden. De ønsket tross alt å bevare det verdifulle eksistensgrunnlaget de hadde bygget seg opp.
Ingen andre sjøfolk hadde det bedre, og virksomheten var helt klart mer innbringende og behagelig enn tjenesten både i marinen og handelsflåten. Piratene valgte sine kapteiner selv, og hvis de følte seg sviktet, kunne de avsette sjefen. Når de kom i kamp, hadde riktignok kapteinen uinnskrenket kommando. Men de fleste beslutningene ble fattet på demokratisk vis av hele mannskapet. For eksempel om hvem de skulle angripe, og hvordan de skulle straffe folk som brøt reglene. Utbyttet ble fordelt omtrent likt mellom alle mennene på skuta, men kapteinen fikk litt mer og byssegutten litt mindre enn de andre. Piratene utpekte også en kvartermester som skulle sikre at mat og forsyninger ble rettferdig fordelt. Hornigold og Jennings var de fremste lederne, selv om noen har hevdet at Edward «Svartskjegg» Teach ble utnevnt til magistrat på øya. Uansett om det stemmer, var han definitivt en mektig mann blant sjørøverne.
Så stor makt hadde denne piratrepublikken, og så store tap påførte den skipstrafikken fra mange land, at britiske myndigheter til slutt besluttet å gripe inn med en tretrinns angrepsplan. Først skulle Royal Navy sende krigsskip til Det karibiske hav. Deretter skulle George 1. tilby amnesti til alle pirater som overga seg og tilgi alle plyndringer som var begått før januar 1718. Endelig ville regjeringen utnevne Woodes Rogers til guvernør og kommandant på Bahamas. Han fikk det spesielle oppdraget å tilby kongens amnesti til alle som ville ta imot det. De som takket nei, skulle oppspores og straffes uten nåde.
Rogers hadde allerede vist seg som en dyktig sjøoffiser. Han hadde selv drevet kaperfart med lisens fra borgermesteren i Bristol. I juli 1718 ankom han New Providence om bord på det tidligere handelsskipet «Delicia», ledsaget av krigsskipene HMS «Milford», HMS «Rose» og kanonbåten «Shark». Alt i alt hadde han med seg syv marinefartøyer og 500 mann. Det var mer enn nok, mente myndighetene, til å ta knekken på piratrepublikken. Flere ledende sjørøvere, som selveste Hornigold, hadde allerede hørt om kongens amnesti og besluttet å overgi seg. Men andre, som Charles Vane og Svartskjegg, valgte å fortsette plyndringen.
Vane ble omringet i Nassau, men fyrte av kanonene sine og stakk av i all hast. Øya var dermed overlatt til den nye guvernøren, som straks gikk i gang med å berolige sivilbefolkningen. Han begynte å bygge opp igjen de forfalne forsvarsverkene på høyden over den voksende byen. Dessuten rekrutterte han Benjamin Hornigold og kaptein Cockram som piratjegere og sendte dem etter Vane. Han kom seg unna, men i oktober nådde Hornigold igjen en bande pirater på øya Exuma. Dette var menn som hadde godtatt kongens amnesti, før de ombestemte seg og gjenopptok plyndringen kort etter. Blant disse var det to viktige skikkelser: John Auger hadde vært kaptein på sluppen «Mary», mens William Cunningham hadde vært en av Svartskjeggs skyttere. Rogers hengte begge to. I alt hang åtte vaneforbrytere i galgen om morgenen 12. desember. Rogers’ ankomst og henrettelsen av disse karene førte ikke til at sjørøvervirksomheten opphørte. Men guvernøren satte en stopper for at havnen på New Providence ble kontrollert av forbrytere og kjeltringer. Selv om Svartskjegg og Vane var på frifot enda en stund, hadde piratrepublikken trukket sitt siste sukk.

Bilde:© Getty Images

 

Av NANNA BALDERSHEIM
Forlagsredaktør

Så lenge barn har eksistert, og så lenge arbeid har eksistert, har også barnearbeid eksistert. Barn har vært gjetere, jobbet i potetåkeren og passet andre barn. Da industrien vokste frem i Norge midt på 1800-tallet, skjøt lønnet barnearbeid fart. Fattigdom var utbredt, og alle måtte bidra. For mange var lønnen barnet kom hjem med, helt avgjørende. Det var ikke uvanlig at barn jobbet sammen med foreldrene sine på fabrikkene i byene. Arbeidet ble sett på som en viktig del av oppdragelsen. Det var noe som skulle forme barna og gi dem disiplin og ansvarsfølelse.

Lover til barna beste
Men det fantes kritiske voksne som innvendte at barna kunne bli skadet av arbeidet. Bråkete maskiner kunne skade hørselen, de små kroppene kunne lett komme i klem. Og barn skulle gå på skolen. Etter hvert ble det innført lover i Europa som skulle begrense barnearbeid slik at det ikke gikk utover barnas helse og mulighet for å få en utdannelse. I 1838 ble åttetimersdagen for barn fra 9 til 13 år innført i England. I Norge drøyde det. Og det ble skolene som sto for den første reguleringen. I en lov fra 1860 om «Almueskolevæsenet paa Landet» ble det slått fast at arbeidsgivere ikke måtte sette barn i arbeid på en måte som gjorde at de ble hindret i «at erholde den fornødne Undervisning». Dette var lenge den eneste lovteksten som fantes om barnearbeid i Norge. Da Statistisk sentralbyrå ble opprettet i 1876 for å skaffe oversikt over landets utvikling og oppbygging, fikk den nyansatte Jacob Neumann Mohn som sitt aller første oppdrag å utrede omfanget av barnearbeid i landet og å forberede en norsk lovgivning på området.

Mer barnearbeid i Norge
Det viste seg at landet vårt hadde mye å vinne på å beholde de unge arbeiderne i fabrikkene. Mohn sammenlignet statistikk fra 1871 fra England og fra året før fra USA samt tall fra Sverige, og trakk følgende konklusjon: Barnearbeid foregikk i større omfang i Norge enn i noen av de andre landene. Særlig tobakksfabrikkene fikk mye ut av små never. Her var 42 av 100 faste arbeidende barn. Også på fyrstikkfabrikkene fant mange barn en måte å hjelpe familien sin på. Hverdagen på en slik fabrikk var ikke særlig sunn for barna: «Æskearbeidet drives til dels av meget smaa Børn, og selvfølgelig hyppig i meget daarlig Luft.» Svovel og fosfor gjorde arbeidet helsefarlig. «Dypperiet», der stikkene ble dyppet i den giftige blandingen for å gi dem den antennelige tuppen, var beryktet. Der sto arbeiderne i livsfarlig damp. De kunne ikke vaske seg på hendene, og de spiste nisten sin der de arbeidet. Fosforet kom inn i kroppen gjennom maten, ned i hull i tennene, og videre ned i kjevebenet, som kunne gå i oppløsning. Arbeiderne – og barnearbeiderne – på fyrstikkfabrikkene hadde noen av de aller dårligste arbeidsforholdene i landet.

Barn jobbet i gruvene
Barn fikk arbeid flere steder. De jobbet i hermetikkfabrikker, i glassverk og i gruver. Men det er ikke sikkert at de traurigste beskrivelsene fra Charles Dickens’ romaner er helt overførbare til norske forhold. I alle fall skrev Mohn selv i rapporten sin fra 1877 at barna bare unntaksvis arbeidet nede i gruvene, og at de stort sett ble brukt til å grovsortere malm, såkalt sjeiding. Arbeidet var likevel ikke lett. Jobben krevde mye krefter, og barna sto eller satt i den samme stillingen i lang tid, noe som var belastende på unge kropper i vekst. Guttene som jobbet i sjeidemannskapet ved Kongsberg Sølvverk, var gjerne mellom 10 og 17 år. Arkivene forteller om brødre som jobbet side om side, som Johan og Per Rabenstein, 13 og 10 år gamle. Per ble forfremmet fra vaskegutt til sjeidegutt året han fylte 10. Som vaskegutt hadde han vasket steinene før sjeideguttene gikk over dem. Nå satt han sammen med de større guttene langs benker inne i sjeidehuset og undersøkte steinen som kom fra gruven. Hver gang han så sølv i små eller store biter i steinen han hadde foran seg, var jobben hans å slå dem løs. Det var ikke alltid lett å se ved første blikk. Men kunnskapen guttene etter hvert fikk om stein og geologi, fikk de bruk for når de ble voksne og fikk jobb nede i gruvene.

Femåringer på jobb
Før de nye arbeidslovene kom, kunne de yngste guttene blant gruvearbeiderne være helt nede i femårsalderen når de fikk seg jobb ved gruvene. De yngste startet som «byntrekkere» og var hjelpegutter som kjørte bort uvasket grus. Enkesønner hadde fortrinnsrett på jobb ved gruvene og fikk starte tidligere enn andre. Blant datidens alenemødre var behovet for å få inn penger til familien stort. Arbeidet barna gjorde, var til reell hjelp i hjemmet. Rundt 1770 tjente vaskegutter og byntrekkere 2 riksdaler. Da Per gikk fra vaskegutt til sjeidegutt, gikk han opp en kvart riksdaler i lønn. De voksne tjente 4,5 riksdaler i måneden utenom akkordtillegg. Men det harde arbeidet tok på. Per Rabenstein ble ikke eldre enn 24 år, og det gjorde heller ikke broren Johan. De to brødrene kan ha rukket å tilbringe opptil 19 år av sitt korte liv som gruvearbeidere.

Voksne når de var 14 år
I 1892 kom fabrikktilsynsloven. Loven forbød barn under 12 år å jobbe i fabrikker. Barn mellom 12 og 14 år kunne ta lett arbeid i maksimum seks timer pr. dag. Fra barna var 14 år, ble de likestilt med de voksne i arbeidslivet. Men ikke alle hadde mulighet til å ta barna ut av fabrikken og sende dem på skolen. På tross av forbudet var fortsatt flere av arbeiderne under 12 år. – Ulovlig barnearbeid ser ut til å ha vært
et problem for hermetikkfabrikkene. Hele byen visste om det, og mange – fabrikkeiere, funksjonærer, arbeidere og trolig folk fra fabrikktilsynet – må ha sett gjennom fingrene med det. Når inspeksjonen kom, gjemte barna seg som rypeunger i lyngen. Men av og til ble de rapportert, skriver historiker Asbjørn Holmedal om barnearbeid i Stavanger. I september 1895 kom det inn et anonymt tips til fabrikktilsynet om at barn under 12 år ble satt i arbeid i brislingsesongen på hermetikkfabrikker i Stavanger. Da fattet tilsynet et vedtak om å be fabrikkene gjøre kjent ved oppslag at «Børn under 12 Aar ikke modtages i Arbeid og at Skoletiden for Undervisning ikke forsømmes». Det spørs om en plakat hjalp stort. – Om en tror at fabrikktilsynet nesten aldri så barn under 15 år i Stavanger Preserving, bærer underskriften til J. Andersen i fabrikkens barneprotokoll for 1902 bud om at 34 ulovlige barnearbeidere passerte uten reaksjoner, ifølge Holmedal. Barnearbeid i hermetikkindustrien hadde et omfang som var og er vanskelig å tallfeste nøyaktig. – Når brislingsesongen var på det travleste, gjaldt det mest å få arbeidet gjort, og da var det nok ikke så nøye med formalitetene, skriver Holmedal.

Nødvendig barnearbeid
Også Jacob Mohn mente at barnearbeid var såpass utbredt at det ikke kunne være tale om å avskaffe det over natten. Barna var dessuten altfor viktige for den norske industriens konkurransedyktighet:
«… saalænge man i andre Lande, med hvis Industri vor egen har at konkurrere, endnu kan anvende Børn til dette slags Arbeide, ere de Industrigreners Levedygtighed, hvis Virksomhed i fremtrædende Grad er bygget derpaa, væsentligt betinget af, at lignende Benyttelse staar vore Næringsdrivende aaben.» Men snart skulle det komme nye tider i Norge. En tid der barndommen skulle få et helt annet vern.

En ny tid med folkeskole og barnevern
Om Norge var sent ute med lover som regulerte barnearbeid, var vi først i verden med å innføre et offentlig barnevern. Barndom og skolegang ble stadig bedre beskyttet i lovverket. Loven om forsømte børns behandling kom i 1900. Den innebar at det offentlige skulle ta over ansvaret for barn som bodde hos familier som ikke klarte å ta vare på dem.
Bare et par tiår tidligere hadde skolegangen gått fra å være den lokale sagbruks- og gruveeierens ansvar til å bli mer sentralisert. Den norske folkeskolen var født. Den sikret lik rett til skolegang for alle barn i Norge med et krav om 24 timers undervisning i uken i snitt. Mer tid på skolebenken betydde mindre tid ved sjeidebenken. Lønnet barnearbeid var på vei ned.

Kilder: Ellen Schrumpf, Barnearbeid. Plikt eller privilegium? Høyskoleforlaget, 1997
Statistisk sentralbyrå, Samfunnsspeilet 19.02.2001
«Barnearbeid i industrien 1870-1915». Espen Søbye Arkivmagasinet 1/07
«Barnearbeid ved Kongsberg Sølvverk» av Bjørn Ivar Berg, førstekonservator, Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg
Ressursheftet «Barnearbeid», Norsk hermetikkmuseum 2012
«Fyrstikkene startet Norges første streik», Aftenposten 25.04.2015

Foto: Galaaen Foto/Rørosmuseet