Artikkel
Utgave 12 2020
Piratenes egen republikk
ALL ABOUT HISTORY
Tiåret mellom 1715 og 1725 er blitt kalt piratenes gullalder. Med freden i Utrecht i 1715 trakk Storbritannia seg ut av den spanske arvefølgekrigen. Dermed dro mange driftige marineoffiserer ut på havet for egen regning. Britiske sjøfolk ble særlig hardt rammet etter fredsavtalen, som førte til at Royal Navy kunne legge mye av den enorme flåten sin i opplag. Mannskapene ble arbeidsløse, og de som greide å finne seg en jobb, opplevde at lønningene sank kraftig i de nye, harde tidene.
Misnøyen var utbredt, både blant dem som seilte med handelsflåten og gastene som fortsatt tjente i marinen. Den bidro til at mange ofte byttet side når de ble oppbrakt av sjørøvere, eller «buccaneers», som piratene i karibiske farvann ble kalt. Om bord i sjørøverskutene fikk de ikke bare sjansen til å tjene mer penger, men slapp også den strenge disiplinen i marinen. En berømt massedesertering skjedde under et sammenstøt mellom sjørøvere og marinefartøyet HMS «Phoenix» ved Bahamas i 1718, da en hel gruppe gaster stakk av i nattens mulm og mørke og sluttet seg til røverne.
Mange av de første piratene i Karibia hadde tidligere drevet kaperfart med lisens fra regjeringen. Dermed hadde de lovlig rett til å plyndre fiendens skip. Men i gullalderen endret dette seg, og mennene la ut på havet vel vitende om at de var i åpen konflikt med myndighetene. I tillegg til arbeidsløse og misfornøyde sjøfolk fikk piratene tilslutning av rømte slaver, tjenere som var bundet av kontrakter og alle andre slags fredløse. Blant dem var også politiske og religiøse dissentere. Mange av disse hadde protestert mot at Georg 1. fra tyske Hannover ble kronet til engelsk konge i 1714 etter dronning Anne av huset Stuart. Det var ingen tilfeldighet at den beryktede sjørøveren Edward «Svartskjegg» Teach døpte om flaggskipet sitt til «Queen Anne’s Revenge» – dronningens hevn.
Myndighetene fremstilte disse piratene som brutale monstre, besatt av voldtekt og plyndring. Sannheten var ofte litt annerledes. Mange av bosetterne i koloniene så på dem som folkehelter, og selv om parhestene Sam Bellamy og «Svartskjegg» Teach kapret over 300 skip, er det ingenting som tyder på at de drepte en eneste fange.
Til myndighetenes ergrelse hadde disse piratgjengene stor suksess med å plyndre franske, spanske og engelske fartøyer i vestindiske farvann. Ofte angrep de også bosetninger på kysten.
De mektigste bandene var sjørøverne som slo seg til på New Providence i Bahamas. Øya var rundt 155 kvadratkilometer stor, lå vel 320 kilometer øst for Florida og ble et perfekt utgangspunkt for å herje i skipsledene. Den bugnet av frisk frukt, kjøtt og ferskvann. Havnen i Nas sau ga trygt ly og var skreddersydd for å losse byttet fra røvertoktene.
Det var plass til 500 skuter her, og farvannet var for grunt til at større krigsskip kunne gå inn. Hog-øya delte utløpet i to, slik at det var vanskelig å blokkere havnen. Landskapet omkring ga god beskyttelse mellom alle bukter og elver. Ingen ansvarlig kaptein ville finne på å seile inn i slike farvann uten en erfaren los ved roret.
Sjørøverne hadde lenge vært klar over hvilken strategisk betydning New Providence hadde. Men den kom først til sin rett da den tidligere kaperen Benjamin Hornigold gjorde Nassau til base for piratvirksomheten i 1713. Sammen med sin store rival Henry Jennings ble Hornigold den uoffisielle lederen i en fryktinngytende piratrepublikk. Blant de andre bandene som slo seg til der, var også den beryktede Flying Gang.
I virkeligheten var imidlertid New Providence blitt hardt rammet under den spanske arvefølgekrigen. Øya ble invadert av spanjolene i 1703, 1704 og 1706. Da Hornigold først kastet sine øyne på stedet, var det bare en beskjeden bosetning tilbake i Nassau. Thomas Walker var øyas eneste gjenværende offisielle tjenestemann. Han fungerte som en slags viseguvernør da Hornigold kom, og ønsket dem slett ikke velkommen.
Walker satte seg fore å drive bort piratene, og ba om støtte fra alle mulige instanser. Han skrev brev til godseierne på Bahamas og sjefene i den britiske
marinen og informerte pressen om den økende trusselen fra piratene som opererte ut fra øya hans. På denne måten fikk han pisket opp både uro og interesse. Guvernøren på Bermuda, Henry Pulleine, rapporterte hjem til London at Bahamas var blitt et veritabelt «sjørøverreir».
Thomas Walker bodde noen få kilometer fra Nassau med sin svarte kone, som var tidligere slave, og deres barn. Han gikk i gang med å planlegge et
angrep på piratene, og seilte mot banden på Harbour-øya, øst for New Providence. Der tok han piraten Daniel Stillwell til fange, sammen med flere av hans menn, samt sjørøverskuta «Happy Return». Men hellet snudde for Walker. Mens han var borte på et annet oppdrag, befridde Hornigold kollegaen Stillwell og satte i verk sin egen aksjon for å fjerne den brysomme viseguvernøren fra New Providence.
Dette var et viktig øyeblikk i øyas historie, for med Walker ute av verden ville det ikke lenger være noen motstand mot piratene i Flying Gang. De kunne herje med hele Bahamas som de selv ville.
Walkers sønn, Thomas jr., fortalte senere at han traff på Benjamin Hornigold i Nassau mot slutten av 1715. Piraten sa at hans far var en «plagsom, gammel dritt». Hvis han ikke sluttet å blande seg inn, skulle han egenhendig drepe ham, brenne ned huset og piske familien hans. Like etter kapret Hornigold et stort, spansk krigsskip og ga det sitt eget navn «Benjamin». Det så ut til at Walker hadde mistet kontrollen. Da Henry Jennings og hans menn seilte inn til havnen i Nassau i januar 1716, fullastet med spansk tyvegods, var det virkelig starten på en ny epoke. Kort tid senere forsterket Hornigold havnen, pusset opp det gamle fortet og utstyrte det med kanoner. Walker erkjente at han hadde tapt. Han tok med seg familien, seilte til Charleston på det amerikanske fastlandet og vendte aldri tilbake. New Providence tilhørte nå piratene fullt og helt.
Ifølge kaptein Charles Johnsons bok A General History of the Pirates var Nassau i 1716 tilholdssted ikke bare for Hornigold og Jennings, men også for Hornigolds lojale medarbeider Edward «Svartskjegg» Teach, John Martel, Olivier La Buse, Charles Bellamy, Edward England og mange andre. Øya New Providence fungerte også som et møtested for flere andre beryktede pirater, blant dem Stede Bonnet, Jack Rackham og sjørøverkvinnene Mary Read og Anne Bonny.
Utover i 1716 vokste mengden av forbrytere på øya. Mange tømmerhuggere fra Campeche i Mexico og et utall misfornøyde briter sluttet seg til røverne. De fastboende begynte å forlate stedet i frykt for de brautende nykommerne. En Thomas Barrow, leder for mennene som hadde kapret det spanske skipet, hadde stygt ry for å drive utpressing av mennene og trakassering av kvinnene på øya. Piratene satte opp hundrevis av telt, hytter og skur og gjorde hele stedet til sitt eget. Koner og prostituerte flyttet inn, og ølstuene drev høylytt virksomhet.
I de bedre boligstrøkene i Nassau bodde handelsmenn og smuglere som kjøpte tyvegodset av sjørøverne. Ofte betalte de med ammunisjon og andre verdifulle forsyninger. Men heller ikke helerne var trygge når de fartet rundt i farvannene der. Thomas Barrow skal ha plyndret en skute fra New England og banket opp kapteinen på et handelsskip fra Bermuda.
Likevel var det ikke helt lovløse tilstander på øya. Som oftest respekterte piratene en rekke uskrevne regler i sin opptreden. De ønsket tross alt å bevare det verdifulle eksistensgrunnlaget de hadde bygget seg opp.
Ingen andre sjøfolk hadde det bedre, og virksomheten var helt klart mer innbringende og behagelig enn tjenesten både i marinen og handelsflåten. Piratene valgte sine kapteiner selv, og hvis de følte seg sviktet, kunne de avsette sjefen. Når de kom i kamp, hadde riktignok kapteinen uinnskrenket kommando. Men de fleste beslutningene ble fattet på demokratisk vis av hele mannskapet. For eksempel om hvem de skulle angripe, og hvordan de skulle straffe folk som brøt reglene. Utbyttet ble fordelt omtrent likt mellom alle mennene på skuta, men kapteinen fikk litt mer og byssegutten litt mindre enn de andre. Piratene utpekte også en kvartermester som skulle sikre at mat og forsyninger ble rettferdig fordelt. Hornigold og Jennings var de fremste lederne, selv om noen har hevdet at Edward «Svartskjegg» Teach ble utnevnt til magistrat på øya. Uansett om det stemmer, var han definitivt en mektig mann blant sjørøverne.
Så stor makt hadde denne piratrepublikken, og så store tap påførte den skipstrafikken fra mange land, at britiske myndigheter til slutt besluttet å gripe inn med en tretrinns angrepsplan. Først skulle Royal Navy sende krigsskip til Det karibiske hav. Deretter skulle George 1. tilby amnesti til alle pirater som overga seg og tilgi alle plyndringer som var begått før januar 1718. Endelig ville regjeringen utnevne Woodes Rogers til guvernør og kommandant på Bahamas. Han fikk det spesielle oppdraget å tilby kongens amnesti til alle som ville ta imot det. De som takket nei, skulle oppspores og straffes uten nåde.
Rogers hadde allerede vist seg som en dyktig sjøoffiser. Han hadde selv drevet kaperfart med lisens fra borgermesteren i Bristol. I juli 1718 ankom han New Providence om bord på det tidligere handelsskipet «Delicia», ledsaget av krigsskipene HMS «Milford», HMS «Rose» og kanonbåten «Shark». Alt i alt hadde han med seg syv marinefartøyer og 500 mann. Det var mer enn nok, mente myndighetene, til å ta knekken på piratrepublikken. Flere ledende sjørøvere, som selveste Hornigold, hadde allerede hørt om kongens amnesti og besluttet å overgi seg. Men andre, som Charles Vane og Svartskjegg, valgte å fortsette plyndringen.
Vane ble omringet i Nassau, men fyrte av kanonene sine og stakk av i all hast. Øya var dermed overlatt til den nye guvernøren, som straks gikk i gang med å berolige sivilbefolkningen. Han begynte å bygge opp igjen de forfalne forsvarsverkene på høyden over den voksende byen. Dessuten rekrutterte han Benjamin Hornigold og kaptein Cockram som piratjegere og sendte dem etter Vane. Han kom seg unna, men i oktober nådde Hornigold igjen en bande pirater på øya Exuma. Dette var menn som hadde godtatt kongens amnesti, før de ombestemte seg og gjenopptok plyndringen kort etter. Blant disse var det to viktige skikkelser: John Auger hadde vært kaptein på sluppen «Mary», mens William Cunningham hadde vært en av Svartskjeggs skyttere. Rogers hengte begge to. I alt hang åtte vaneforbrytere i galgen om morgenen 12. desember. Rogers’ ankomst og henrettelsen av disse karene førte ikke til at sjørøvervirksomheten opphørte. Men guvernøren satte en stopper for at havnen på New Providence ble kontrollert av forbrytere og kjeltringer. Selv om Svartskjegg og Vane var på frifot enda en stund, hadde piratrepublikken trukket sitt siste sukk.
Bilde:© Getty Images