Aftenposten

Av KJERSTI NORDBRØND
Journalist

Allerede i 1924 hadde redaktør i tidsskriftet Nordmannsforbundet, Ludvig Saxe, tatt til orde for en endring i tellemåte. I 1950 ble spørsmålet reist nok en gang: Skal det hete toogtyve eller tjueto? Eller sagt på en annen måte: Skal den norske tellemåten fortsette å følge dansk og tysk, eller skal man begynne å telle som på svensk, islandsk og engelsk? Mens tidligere språkreformer hadde handlet om skriftspråket og å gjøre plass i ordboken til former som allerede var i bruk, skulle man nå vurdere å legge om talespråket. Og det til og med i bruken av en hyppig anvendt ordgruppe.

Beklager, feil nummer
Det begynner med at Telegrafverket (senere Televerket) i 1949 skriver et brev til Samferdselsdepartementet og påpeker at folk ofte slår feil telefonnummer på grunn av tellemåten. Det er tre år siden telefonanlegget i Oslo gikk fra femsifrede til sekssifrede numre, og det kan nå være verdt å se på saken på nytt. Samferdselsdepartementet sender saken videre til Kirke- og undervisningsdepartementet, som innhenter en lang rekke uttalelser fra departementer og underliggende avdelinger samt regionale og statlige institusjoner som universitetene i Oslo og Bergen. Departementets nynorskkonsulent Olav Midttun gir tilbakemelding om at den nye tellemåten er mye mer naturlig og logisk: «Det er heller ingen nasjonale eller målpolitiske grunner som taler større imot og heller ikke lokale grunner, så en kan vanskelig tenke seg at byttet kan møte større psykologisk motvilje annet enn vanen.»

Flere er positive
Sentralregisteret for sjømenn bemerker blant annet at «fra et hullkort-teknisk synspunkt vil en forandring som foreslått bli hilst med tilfredshet, idet man vil kunne eliminere en stor og alminnelig kilde til feilpunching». Luftfartsdirektoratet tror at den nye tellemåten vil kunne «minske risikoen for misforståelser i det skandinaviske luftfartssamarbeid».

Skuffende svenskehandel
«Både i skolen og i det praktiske liv har det vist seg ulemper ved at sifrene uttales i en annen rekkefølge enn de skrives. Det er lett å gjøre feil. Departementet mener at en bør søke å få gjennomført en forandring her, idet en antar at dette vil by på mange praktiske fordeler», står det i stortingsmeldingen Kirke- og undervisningsdepartementet kommer med i november 1950. Departementet har også fått henvendelser fra Nederland, der det samme spørsmålet har vært aktuelt. Når departementet skal oppsummere fordelene med den nye tellemåten, peker de på at den er pedagogisk for de lavere skoletrinn, gir færre feiloppringninger og i tillegg er mer praktisk når det gjelder bruk av sjekker og i regnskap. Sist, men ikke minst vil den være i tråd med svensk, islandsk og vesteuropeisk skikk. Her nevner departementet «den ulikhet, som mange ganger skaffer nordmenn skuffelser i svenske butikker. Når en svensk pris er ’fem og tretti’, er det 5,30, ikke 0,35».

Feil rytme?
Så kommer ulempene: For det første ville det være usikkerhet om en del nye former. For det andre ville vi fjerne oss fra dansk, færøysk, nederlandsk og tysk. Overgangen nevnes likevel som en slags fordel for danskene. Tallordene på norsk og dansk er allerede så forskjellige at for dem kan svensk og norsk like gjerne ligne hverandre og kanskje etter hvert innby til et fellesnordisk system. Den tredje ulempen er at uttalen vil stå i strid med rytmen i vanlig norsk. Det hadde Ivar Aasen allerede greid ut om i Norsk Grammatik (1864). Uttalen av «femtini» vil gi trykk på tredje stavelse, som er uvanlig i de fleste norske dialekter, med nord-gudbrandsdalsk som et unntak. «Niogfemti», derimot, gir en smidigere overgang til seksti uten «støt» i uttalen. Ved å si «niogfemti hester» i stedet for «femtini hester» vil man også unngå sammenstøt av likt betonede stavelser, noe Aasen mente var bra for velklangen. Stortingsmeldingen gir likevel ikke uttrykk for særlig bekymring rundt trykkproblematikken. Departementet påpeker at man allerede har øvelse i fremmedord med annerledes trykk, som fakultet og komité.

Én eller ett?
Noen problemstillinger kom opp i forbindelse med overgangen: Skulle man bøye tallordene slik svenskene gjorde, og si femtiett i stedet for femtién? I Leiv Heggstad Norsk grammatikk (1931) står det: «I samansette talord som ein og tjuge odl. kann me både bøygja og ikkje bøygja ein, t.d. eitt (eller ein) og tjuge år». «Ett»-varianten fikk imidlertid aldri fotfeste i norsk. Et annet spørsmål var hvordan man skulle behandle tallene 20 til 40. Når det norske folk skulle sette tierne først, ville riksmålsformene tyve, tredve og førr ikke fungere så godt. «Tredveén epler» var ingen god uttale. Det mest naturlige var å la sju, tjue og tretti bli offisiell bokmålsform. – Tallordreformen var et usedvanlig dristig fremstøt – enestående i norsk språkplanlegging, der vi som kjent er vant til å svelge litt av hvert, skrev Finn Erik Vinje i Språknytt i 1991. Her skulle man tross alt innføre noe som for de fleste var unaturlig. Hvordan skulle myndighetene klare å overtale nordmenn til det og få dem med på endringen?

Gamlemåten brukes fortsatt
Olav Midttun, senere NRK-profil, tok feil da han trodde endringen skulle gå «snøgt». Vinje mente at reformen var aktverdig, men at radaren for motstandskraften i språkvanene var dårlig: «Dagligtalen påvirkes nå engang fint lite av rasjonelle argumenter fra språkrøkterhold. Alle vet hva det ’egentlig’ heter, men de bryr seg bare ikke om det!» Kjell Ivar Vannebo, nå professor emeritus ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, undersøkte talemålsprøver som ble samlet inn mellom 2004 og 2006. Han fant ut at bruken den gang i høy grad var aldersbestemt. Ungdom mellom 16 og 25 brukte nesten utelukkende ny tellemåte. Han mente derfor at reformen har vært vellykket. Men selv etter 70 år er ikke den gamle tellemåten helt borte. Den er i dag mindre i bruk enn før, men har fortsatt ikke latt seg utrydde.

Tar tid
Hovedtendensen er ifølge Vannebos forskning at hver enkelt av oss bruker én tellemåte. Samtidig er det slik at eldre med gammel tellemåte gjerne bruker den nye når det er snakk om telefonnummer og kronesummer, mens yngre kan finne på å bruke den gamle om alder og ikke ellers. Lærere som i dag er konsekvente med å bruke den nye måten, vil samtidig ha elever som vokser opp i et samfunn der det fremdeles finnes aldersgrupper med en annen språkfølelse. Den norske endringen i tellemåte er et eksempel på at det kan ta generasjoner å nå frem til samme normoppfatning.
De tålmodige blant oss vil nok bifalle ordene til kirke- og undervisningsminister Lars Moen (Ap) fra november 1950: «Til gjennomføring får en ta den tiden som trengs.»

Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum

 

Av AASMUND WILLERSRUD
Journalist

Feltherren og komponisten møttes aldri. Men i Wien ble Beethoven kjent med Napoleon Bonapartes utsending Jean Baptiste Bernadotte. Han ble senere kong Karl Johan av Sverige og Norge.

Musikkens hovedstad
Den franske revolusjon i 1789 ga gjenlyd i det nære utland, særlig i de tyske områdene langs Rhinen. Blant entusiastene var den 19 år gamle musikersønnen Ludwig van Beethoven. Han var kommet tilbake til sin fødeby Bonn fra Wien – eneveldets reaksjonære høyborg, men like fullt musikkens hovedstad i Europa. Dit hadde han reist to år tidligere for å studere piano hos Mozart. Han rakk bare så vidt å prøvespille for mesteren. Beethoven måtte reise hjem etter få uker fordi moren døde. I mellomtiden døde også Mozart, men Beethoven vendte tilbake til Wien i 1792. Denne gang for godt.

Wien ville underholdes
Den sprudlende, multikulturelle metropolen ved Donau summet av talemål og toner fra alle kanter av det vidstrakte tyskromerske keiserriket. Byen hadde en egen dragning på kunstnersjeler. Beethoven fant seg vel til rette i Wien. Det til tross for at byen dannet et politisk bolverk mot de samme revolusjonære ideene som han svermet for. De revolusjonære i Paris hadde jo til og med hugget hodet av keiser Leopold 2.s søster, Marie Antoinette. Andre steder i Europa fantes det en viss intellektuell interesse for revolusjonen, men ikke her. Wienerne var ikke direkte undertrykket av sin nye, strenge keiser Franz, bare mer tilbakelent. Om de søkte noe, var det mer adspredelse enn opprørske ideer. Underholdningen fant de i konsertsalongene, før Beethoven gjorde inntog på scenen og veltet om på så mye.

Frihet, men ikke likhet
Hos den unge, tyske musikeren vakte ideene fra Paris et håp om liberté og i noen grad fraternité. Frihet og brorskap. Det tredje slagordet, égalité – likhet – var han mer skeptisk til. Ikke fordi han var imot alles likhet for loven, men fordi tanken på total sosial egalitet forstyrret hans innerste private og kunstneriske sfære. Han ville bare ha en begrenset, utsøkt omgangskrets, der de fleste hadde høyere status enn ham selv. Da Ludwig van Beethoven først debuterte blant sosieteten i det klassebevisste Wien, trodde noen at han var adelig. Men dette «van» i familienavnet stammet fra Flandern og var ikke noe adelsmerke som det tyske «von».

Jevngamle og selvsikre
Det var først da den ett år eldre korsikaneren Napoleon Bonaparte kom på banen og svingte seg opp med revolusjonshæren sin, at Beethoven fant en personlighet å identifisere idealene med. Denne hæren hadde til alles overraskelse slått prøyssiske og østerrikske styrker ved Valmy nordøst i Frankrike i 1792. Det var den første av revolusjonskrigene der nervøse europeiske monarker kjempet for å stanse den aggressive smitten fra Frankrike. Napoleon var på dette tidspunkt en ukjent artillerioffiser. Men karrieren hans skjøt fart med flere vellykkede felttog. De to jevngamle unge mennene hadde mye til felles. Fremfor alt en inngrodd tro på sitt eget geni, og at verden lå vidåpen foran dem. Beethoven så ikke opp til Napoleon som noen helt, snarere som en likemann. Det mener den amerikanske kulturhistorikeren John Clubbe, som har skrevet en av de nyeste Beethoven-biografiene. Beethoven var allerede en feiret stjernepianist. Samtidig var han sikker på at han også hadde evnen til å erobre hele musikkens verden med kraftfulle, dramatiske komposisjoner.

Symfoni til Napoleons ære
I de første årene av det nye århundret ga Beethoven seg i kast med den mest prestisjetunge formen for klassisk orkestermusikk, symfonien. Den skulle være intellektuelt utfordrende, fremføres av et stort orkester og ha stort omfang. I 1803 leide han et sommerhus i Oberdöbling, den gang en landsens idyll utenfor Wien. Der begynte han på Eroica (den heroiske), som han ville tilegne Napoleon. Dette var en uvanlig idé. Antagelig var den også politisk risikabel. Wien var en by der det krydde av hemmelige politiagenter som overvåket folks holdninger. Også Beethoven måtte velge sine ord med omhu, og Napoleon
var en rød klut. Om han selv kom på ideen, er usikkert. Muligens var JeanBaptiste Bernadotte selv involvert. Den senere kongen av Sverige og Norge kom til Wien som ambassadør i 1798. Han skal ha oppfordret komponisten til å skrive et verk til minne om Napoleons bragder. Riktignok var ikke de to franskmennene akkurat perlevenner.

Bernadotte provoserte
Kanskje ville Napoleon flytte en mulig rival på avstand, samtidig som han fikk provosert erkefienden – keiser Franz? Til det mest snobbete og antirepublikanske hoffet i Europa sendte Napoleon av alle ting en mann av allmuen, en jakobiner og general som hadde marsjert over Alpene med sin hær og påført østerrikerne nederlag. Avtalen om diplomatiske forbindelser mellom Paris og Wien ble til i 1797. Da sluttet landene fred etter Napoleons triumferende felttog i Nord-Italia. Bernadottes ankomst til Wien var uanmeldt. Den minnet mest om et kavaleriangrep, slik hans svenske biograf Herman Lindqvist skriver. Det ble bråk og oppløp i gatene da ambassadøren heiste trikoloren, det franske revolusjonære flagget, fra balkongen. Jean-Baptiste Bernadotte var en enkel mann, men satte pris på kunst og musikk. Beethoven ble invitert til hans huskonserter. Komponisten likte også denne franskmannen, og tilegnet ham sin 9. fiolinsonate.

Napoleons svik
Beethoven beundret Napoleons personlige styrke, slik han la under seg nye territorier og skapte orden i det kaotiske franske samfunnet. «Jeg elsker makt som kunstner, slik en musiker elsker sin fiolin», skrev Beethoven i et brev i 1798. I årene som fulgte, var skaperkraften på topp. Han skrev komposisjoner for en ny tid, fulle av tempo og kraftig klang. Allerede i 1800 så Beethoven på seg selv som musikkverdenens nye keiser, ifølge den tyske musikkviteren Martin Geck. Men da Napoleon i 1804 satte keiserkronen på sitt eget hode og gjorde republikken om til et monarki, reagerte Beethoven med forferdelse. Det var et svik. Han rev tittelbladet fra originalnotene til sin 3. symfoni og strøk Bonapartes navn på partituret. Eroica ble stående i stedet. Moderne kritikere henter av og til frem ord som «titanisk og turbulent» for å krydre superlativene de bruker om dette verket. 151 ledende dirigenter over hele verden kåret det i 2016 til tidenes beste symfoni, ifølge BBCs Music Magazine.

Høylytt og kraftfull musikk
Beethoven var ikke langsint, men Napoleon brydde seg ikke uansett. Han viste komponisten en kald skulder da han oppholdt seg i Wien. Først kom han dit i forbindelse med nye felttog i 1805 (seieren over Russland og Østerrike ved Austerlitz). Deretter i 1809, da franskmannen igjen rykket inn i slottet Schönbrunn. Eroica ble oppført om høsten, men Napoleon kom ikke til konserten. Beet hoven fortsatte den personlige rivaliseringen med Europas sterke mann i sitt eget hode. Napoleon egget ham til å skape musikk som var minst like storslagen som feltherrens seire på slagmarken, bare på en annen måte. Særlig symfoniene var så høylytte og omfangsrike at publikum i Wien følte seg støtt. Mange gikk bare på konserter med gode, gamle Mozart og Haydn.

Tilbaketog
Napoleon dro snart videre med sin hær med en ny fredsavtale i lommen. Med seg tok han Habsburg-keiserens yngste datter Marie Louise til hustru. Han trengte en sønn for å bygge et dynasti. Beethoven fortsatte sin daglige dont. Nå skrev han blant annet militærmusikk på bestilling. Da en offiser klaget over at en marsj var så rask at soldatene ikke greide å holde tempoet, svarte Beethoven ifølge anekdoten: – Denne er ment for tilbaketoget! Freden med Napoleon kostet Østerrike dyrt. Det tysk-romerske riket var avviklet, økonomien raste. Det samme gjorde Beethovens inntekter – og humør. I 1811 forbannet han Østerrike og ville flytte fra «denne kloakken jeg lever i.»

Svekket hørsel
I flere brev strødde han om seg med skjellsord, åpenbart i ubalanse. Kontakten med samfunnet rundt ham svant i takt med hørselen. I 1812 var han på kur i fasjonable Teplitz, dagens Teplice i Tsjekkia, og traff blant andre Johann Wolfgang von Goethe. Den snobbete dikterfyrsten rynket på nesten av sin uflidde og ubehøvlede landsmann, som dessuten knapt hørte et ord av hva andre sa gjennom hørerøret sitt. Beethoven og Goethe fant aldri tonen. På samme tid var Napoleon i full gang med det katastrofale felttoget mot Moskva. Hans Grande Armée bukket under i frost og snøstormer. Men det var ikke noen skjellsettende begivenhet for Beethoven, skal man dømme etter brevene han skrev.

Kongressen danset
I april 1814 forsvant Napoleon fra arenaen for en stund. De andre statene – store og små – samlet seg til kongress i Wien for å utforme det nye Europa. Deltagerne danset og gikk på konsert, og Beethoven var en stjerne så lenge kongressen varte. Hans eneste opera, Fidelio, ble oppført til dannet applaus fra mange politikere og diplomater. Mange av dem oppfattet sikkert ikke frihetsbudskapet som komponisten hadde lagt i historien om Leonore, som reddet sin mann fra politisk fangenskap. Napoleon gjorde et kortvarig comeback, som endte på slettene ved Waterloo i juni 1815. Det skapte oppstandelse på kongressen, men forandret ikke så mye. Med Napoleon ute av bildet på Sankt Helena, og tiltagende press i Wien, funderte Beethoven på å flytte til Paris. Men der var Ludvig 18. tilbake på tronen, og Frankrike utviklet seg igjen mot et enevelde. Komponisten valgte å bli der han var.

Komedien var over
Etter kongressen satte biedermeierepoken inn i Wien. Middelklassen vokste. Kunsten ble mer innadvendt og dempet. Beethoven slet. Hørselen forsvant etter hvert helt. Men han greide å fullføre verket som ble hans mest berømte, den niende symfonien. Stokk døv ledet han selv uroppførelsen i 1824. Det var en besynderlig forestilling, ifølge et av orkestermedlemmene: «Han fór hit og dit som en galning. I det ene øyeblikket strakte han seg mot taket, i det andre krabbet han på gulvet, slo om seg med hendene og sparket med bena, som om han selv spilte samtlige instrumenter». Tre år senere, 26. mars 1827, var det slutt. Dødsscenen, slik de fleste biografer beskriver den, var minst like spektakulær: Mørke skyer trakk inn over Wien. Det blåste opp til en forrykende snøstorm, og plutselig lyste et lynglimt opp soverommet, fulgt av et tordenbrak. Komponisten hevet armen, knyttet neven og hyttet mot himmelen. Så siterte han keiser Augustus’ siste ord i år 14: «Plaudite, amici! Comedia finita est.» Applaudér, venner! Komedien er over.

Foto: NTB