Utgave 10 2020

Vi snakker ikke om årets presidentvalg, men om skjebnevalget for 80 år siden. Skulle Franklin D. Roosevelt få tillit for en tredje periode i Det hvite hus?

Smakebiter fra utgave 10:

  • En flaggbærer for norsk idrett

    Av JENS-PETTER GJELSETH
    Journalist, spaltist og kommunikasjonsrådgiver.

    Vi skal se nærmere på kong Haralds forhold til idrett – både som aktiv og som entusiast. Vår nåværende monark har, som sin far og farfar før ham, fulgt idretten og norske idrettshelter tett. Sommer som vinter. Mens kong Haakon mest var tilskuer, deltok Olav aktivt som hopper og ikke minst som seiler, med OL-gull i 1928. Harald har ført de kongelige tradisjonene videre med intens glød, med solide kunnskaper og med en utholdenhet som få andre er i nærheten av.

    Seilte i tre OL
    – Kongen har en formidabel idrettskarriere bak seg som seiler, og han er fremdeles aktiv. Han er trolig den nålevende nordmann som har vært til stede på flest idrettsarrangementer. Ordene tilhører forfatter og TV-reporter Dag Erik Pedersen. Den tidligere proffsyklisten har møtt kong Harald en rekke ganger. Pedersen laget et stort portrett på NRK TV i 1999 om kongens forhold til idrett og skrev boken Idrettskongen, som ble utgitt i 2012. Karrieren har vært imponerende: Daværende kronprins Harald representerte Norge i seiling under sommer-OL i 1964, 1968 og 1972. Under OL i -64 i Tokyo var Harald flaggbærer for Norge under åpningsseremonien. Ikke mange idrettsutøvere klarer å kvalifisere seg til tre olympiske leker – for så å oppleve at kronen på verket kommer mange år senere, i en annen klasse og konkurranse. I Kiel i 1987 ble kronprinsen og hans mannskap verdensmestre i seiling i klassen for éntonnere med båten «Fram X».

    Lå i familien
    Da hadde Harald vært aktiv seiler i 40 år. Han var oppdratt til idrett og friluftsliv fra tidlig barndom. Gleden ved sjømannskap og mestring av farkost og vind- og værforhold ble overlevert fra far til sønn. Fritid og trivsel i båt var en del av den rojale familiens rekreasjon og livsstil. Prins Harald var knapt ti år gammel da han konkurrerte som mannskap i en seilbåt for første gang. Han fikk allerede da oppleve gleden ved å bli nummer én. Den unge prinsen slo sine storesøstre Astrid og Ragnhild, som også deltok i konkurransen. Egen båt fikk han av sin bestefar til jul i 1947. Det var en såkalt 12,5-er. Siden har han konkurrert i flere klasser, som 5,5 meter, soling og havseiler. Valg av klasser gjenspeiler den internasjonale utviklingen av seilsporten gjennom et halvt århundre. Harald var svært tidlig med sin far Olav på idrettsstevner – både sommer og vinter. Den første norske idrettshelten han fikk et «idolforhold» til, var Hjalmar «Hjallis» Andersen. Kanskje ikke så underlig; fra slutten av 1940-tallet til langt utpå 50-tallet var «Hjallis» mange unggutters store helt.

    Møttes etter 40 år
    I sommeridrettene hadde Harald en annen utøver han var spesielt begeistret for. I samtale med Dag Erik Pedersen forteller kongen følgende: – Mitt store idol i gutteårene var en 400-meterløper fra Jamaica som het Arthur Wint. Det var under mitt aller første OL i London i 1948 jeg fikk oppleve denne utrolige idrettsmannen. Han vant helt overlegent, i tillegg var han en atlet, høy og flott. Om jeg ikke husker helt feil, vant han Jamaicas første OL-gull. 40 år senere kom Arthur Wint til Norge. – Ikke bare til Norge, han kom hit til Slottet fordi han var med Jamaicas statsminister som sekretær. Jeg spurte om han var i familie med gullmedaljøren fra OL i London, forteller kongen. «Det er meg, det», svarte Wint. – Det ble et usedvanlig hyggelig gjensyn, må jeg innrømme, legger kong Harald til.

    Sliten roer
    Da daværende kronprins Harald studerte i Oxford fra 1960, var han også innom rosporten, slik tradisjonen nærmest tilsier ved det anerkjente universitetet. – Jeg var med og rodde på den tiden. Vi trente masse. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv. Ren melkesyretrening. Om bord i båten blir jo ingen slitne samtidig, alle har sine perioder de syv–åtte minuttene det varer, sier kong Harald i boken Idrettskongen.

    Sistemann som forlot NM
    Kronprins Haakon ble i programmet Idrettskongen spurt av NRK om sin fars forhold til idrett. Kronprinsen svarte: – Han følger med på det meste. Om han er sportsidiot? Vi kommer nok nær den kategorien når vi snakker om faren min. Tidligere skøytemester Johann Olav Koss forteller om kongens interesse for idrett generelt, og kanskje for skøyter spesielt: – Det var NM på skøyter på Verdal (1990) i et forferdelig vær. Det var det mest forblåste skøyteløp jeg har gått noen gang. Til slutt var kongen eneste tilskuer i tillegg til tre biler som sto med motoren i gang for å holde varmen og applauderte ved å tute i bilhornet. Det var minst 20 kuldegrader. Men kongen så alle parene. Da var jeg utrolig imponert, sier Koss.

    Fikk med seg alt
    Før Ski-VM i Holmenkollen i 2011 ga kong Harald et intervju med den tyske TV-kanalen ZDF. Reporteren spurte: – Har kongen noen planer om å være til stede under mesterskapet? – Ja, svarte kong Harald. – Jeg har en plan for de fleste dagene. Det hører med til historien at han var til stede ved samtlige øvelser. Rørt delte han ut klemmer til norske gullvinnere.

    Nederlag
    At kongelige er blant favorittene til en olympisk gullmedalje, er ikke dagligdags. Men foran OL i München i 1972 var Harald og hans mannskap på «Fram» nettopp det. Noen uker før OL hadde de vunnet den store internasjonale regattaen under Kieler Woche i Tyskland. På folkemunne, og blant journalister i sportspressen, var det egentlig bare snakk om hvem som skulle ta sølv og bronse. Slik gikk det ikke. Dag Erik Pedersen skriver: – Snart 40 år etter har Kongen ingen problemer med å innrømme at OL i 1972 var hans største nederlag som idrettsmann. I boken sier kong Harald: – Det var den eneste gangen vi virkelig fikk anledning til å gjennomføre alt det vi hadde planlagt. Vi fikk tid til å legge alle ting til rette, trene nok og gjøre alt som behøvdes før et så stort mesterskap. Vi hadde aldri før vært så godt forberedt, aldri vært så samkjørte, aldri hatt en slik oppkjøring. Aldri. Likevel gikk det galt. Dermed oppnådde Harald aldri det samme som faren Olav gjorde, nemlig å ta OL-gull. I stedet ble det 10. plass i klassen for soling. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap EM i havseilas, og sommeren 2008 ble kongen, 71 år gammel, igjen verdensmester. Denne gangen var det i Sira Cup, klassen for klassiske åttemetere. Mesterskapet gikk i hjemlige farvann ved Hankø, og Harald seilte kong Olavs gamle båt «Sira», restaurert for anledningen.

    Betyr mye for idretten
    Kongens og kongefamiliens sterke engasjement for idretten har også betydd mye for svært mange utøvere. Tidligere skøyteløper Per Ivar Moe husker godt at Harald, da som kronprins, var til stede under hele OL i Innsbruck i 1964. – Vi som skøyteløpere hadde mye med ham å gjøre. Det virket som om kronprinsen ønsket nærhet til oss, noe vi satte pris på. Det ga oss energi, det ga oss god trivsel, og han hadde en mengde gode replikker som gjorde at atmosfæren mellom oss var svært god, sier Moe. – Vi i skøytemiljøet, også vi som er eldre seniorer, har møtt kongen ved mange anledninger etter 1964. Fortsatt er det som om vi er gamle kjente, sier Per Ivar Moe. På 5000 meter under OL i 1964 ble det tredobbelt norsk på 5000 meter. Knut Johannesen vant foran (den da 18 år gamle) Per Ivar Moe og Fred Anton Maier. Harald var en av de første til å gratulere. Bildene fra den unike olympiske begivenheten med en smilende kronprins gikk sin seiersgang i norske medier. – En begivenhet folk husker den dag i dag, sier Moe.

    Foto: Erik Berglund/Aftenposten

  • Alene mot verden

    Av ASBJØRN BAKKE
    Journalist i Aftenposten

    I 1970 sto fem rufsete, langhårede unge menn i et innspillingsstudio i Mosjøen og harvet løs på instrumentene. Ved mikrofonen sto Åge Aleksandersen og vrælte: «into the faijææææ!» – Det var en helt fantastisk opplevelse, sier han i dag. Den tunge låten var plukket fra engelske Deep Purples gjennombruddsalbum In Rock, som akkurat var kommet ut. Per Erik Wallum skrek med. Gitarist William Hakvaag ga tyngde til riffene. Kjell Ove Riseth og Kaare Skevik jr. ga dem ryggdekning på bass og trommer.

    Slag og spark
    Åge Aleksandersen var 21 år i 1970. Det hadde vært et konfliktfylt liv. Å komme fra taterslekt gjorde ham til utskudd i Namsos. Moren Inger ble utstøtt av sin vanlige, norske familie da hun ble sammen med en mann fra romanifolket på slutten av 1940-tallet. Problemet gikk i arv. I 1970 måtte familien til Åges kjæreste Torill flytte ut av leiligheten de leide. Årsak: Tatergutten Åge overnattet av og til. Storsamfunnet hadde fyrt opp under disse holdningene. Taterkulturen var lenge forsøkt nedkjempet. – Som ung mann var det komplisert å være sønn av en tater. Det var ikke spesielt stilig eller artig. Jeg så ikke noe bra i det i det hele tatt, sier han. Hjemme var det tidvis et helvete, selv om det også var fine tider. Faren Johannes drakk tungt. Han slo, skrek og sparket. Åge fikk juling, etter hvert også når faren var edru. Da moren stadig oftere hadde utslåtte tenner, gjenklistret øye eller brukket hånd, måtte eldstesønnen til slutt gå imellom. Åge kastet faren ut. – Jeg skjønte at det sto om livet for moren min hvis jeg ikke gjorde noe. Men så kom tankene på om det var riktig. Det er nok en av grunnene til at jeg virret rundt omkring. Jeg var lei meg og usikker på hvordan det skulle gå med meg. Det verste et ungt menneske kan oppleve, er å måtte velge bort noen som du skal være glad i. Det tok meg veldig mange år før jeg greide å sortere ut at det var helt nødvendig, sier han.

    Truffet av Chuck Berry
    Noen år før skjedde det noe avgjørende i Åges liv. Han hadde slektninger som spilte fiolin, trekkspill og gitar, men tatermusikk var ikke hans greie. En dag kom en sjøgutt hjem til Namsos fra USA. Han hadde med seg Chuck Berry-singlen «Sweet Little Sixteen». – Jeg fikk feber og begynte å svette. Det traff meg så jævlig, og jeg har egentlig aldri kommet meg etter det, sier han. Den ferske tenåringen Åge elsket Berrys gitarriff, men også tekstene tok tak. – I et pietistisk USA måtte han skjule at det egentlig handlet om puling. Tekstene var kodet, men jeg skjønte jo med en gang hva det handlet om. Åge skaffet seg gitar og var i gang. I 1965 ble bandet Mads Incorporated dannet. – Vi spilte Chuck Berry opp og Chuck Berry ned. Det var helt fantastisk. Springsteen forteller samme historien. Robbie Robertson i The Band gjør det. Og The Rolling Stones. Det er én greie som gjør at du setter deg på dette ville udyret på vei mot stupet, og det er Chuck Berry.

    Fri flyt av det meste
    Mads Incorporated ble oppløst i 1967, men rakk å bli namdalsmestre i pop året før. Åge var et markant idrettstalent i hopp og fotball, men droppet det også. Han gjorde to forsøk på å komme gjennom videregående, uten å lykkes. Han var nesten i mål som telegrafist da han sommeren 1969 stakk til København. «Kom, bli med til København på morfin, shit og syre», sang han på baksiden av «Into the Fire». Det er Åge Aleksandersens eneste låt på pyntelig riksmål, og det var det eneste pyntelige med den. Det ble mye rus og fri, motkulturell livsstil. Også i Namsos. – Det var en tid hvor det var fri flyt av det meste, og jeg var en ivrig beundrer av alt det der, sier han. Han innså at planen om et trygt liv med et anstendig yrke var endt i fiasko. Han hadde kjempet imot, men skjønte at rocken hadde tatt ham. Veien var pekt ut. Den skulle bli svært kronglete. I 1968 var Åge blitt med i bandet Whoopee Choop, som skiftet navn da The Beatles ga ut låten «Dear Prudence». Åge var litt til og fra i begynnelsen. De var en lurvete gjeng. Blakke, men spillekåte. De ville noe mer enn å planke Stones og Berry. Åge og Per Erik Wallum begynte å skrive egne låter. Rocken skulle selvsagt synges på engelsk. Det var en nødvendig distansering fra suppa NRK serverte. Men det var mye kaos i Åges hode. Han ble innlagt en måned på Haukås psykiatriske sykehus i Trondheim. Rusmidlene gjorde det ikke bedre. Litt senere våknet han med bandasje på håndleddene og oppdaget at han hadde forsøkt å skjære over pulsårene.

    Viste verden fingeren
    På slutten av 1960-tallet var de fleste etablert bak A4-familiens gardiner når de fylte 25. Det var seksdagers arbeidsuke. Alle butikker stengte kl. 17. TV-en var svarthvit og sendte fire timer i døgnet. På radioen var det én kanal. Menn hadde tilbakestrøket hår og brukte barbermaskinen i nakken. – Det å la håret gro litt over øra var nok til at sjansen var stor for å få juling, sier Åge. Våren 1968 ble han kastet ut av hybelen i Oslo fordi håret var for langt. Prudence sto alene mot verden, i hvert fall mot resten av Namsos. Likevel følte de at de var del av noe stort. – Man gikk kledd på en spesiell måte,
    lot håret vokse og hørte på en viss type musikk. Til sammen sa det: «Hør her, vi er mange over hele verden, og vi viser dere fingeren.» Vi eide plutselig noe som bare var vårt, sier han. Først var det tungrock som gjaldt, men bandet var som en svamp. Da engelske Jethro Tull var forbildet, skaffet Per Erik Wallum seg fløyte. Santanas latinske rock tok over, og Johan Tangen kom inn på congatrommer. Men det var canadiske The Band som ble den viktigste inspirasjonen. Tangen lærte seg mandolin. Verre var det at The Band også brukte trekkspill. Terje Tysland hadde overtatt gitaren etter William Hakvaag og elsket Jimi Hendrix. Han plukket motvillig opp trekkspillet. Ut kom foreldregenerasjonens lyd. Knapt noe var mer feil for et rockeband i 1971. – Ja, det var det som fylte radioen, men det var ingen andre som rev trekkspillet i to på scenen, sier Åge Aleksandersen. For Prudence kunne utvilsomt rocke. Bandet var en smeltedigel. Tyngdepunktet var bass, trommer og gitar, men de akustiske instrumentene fløyte, mandolin og trekkspill ga dem særpreg, til og med et snev av noe trøndersk.

    Langt fra fødestua
    Prudence var drevet av en blanding av lidenskap og flukt. Det var én for alle, alle for én. Verden skulle erobres. – Hvor fikk dere den selvtilliten fra? – Jeg vil ikke kalle det det. – Hvis du tror du skal erobre verden, har du selvtillit. – Eller kanskje du er klin gær’n, undrer Åge i dag. Det var i hvert fall ikke fornuften som drev dem. Åge Aleksandersen satset alt på et yrke som ikke fantes. Ingen var heltidsrockere i Norge for 50 år siden. Det var ingen infrastruktur for turnerende rockeband. De måtte organisere det aller meste selv, og sa ja til hvilken som helst spillejobb, hvor som helst og når som helst. Et langt liv i turnébuss var begynt. I begynnelsen var det ikke engang en buss, men et åpent lasterom. Der sto også tungt bandutstyr stablet løst rundt dem. En bråstopp ville blitt katastrofal. De skaffet spillejobber underveis og var i Sogndal i håp om spillejobb på et diskotek da Åge ringte kjæresten Torill fra en telefonkiosk. – Du har fått en sønn, Åge! Kommer du hjemom en tur? Det ble krangel da han kom tilbake til bussen. De andre protesterte heftig på forslaget hans om å avbryte turen. Etter hvert snudde de likevel, men det gikk 14 dager før han holdt sønnen Tom i armene første gang. Opplevelsen ble til Prudenceklassikeren «14 pages». Åge holdt seg hjemme en stund. Han klippet håret og fikk seg jobb i en fotoforretning. Torill og han hadde bryllupsfest i bandbussen. Men det tok ikke lang tid før Prudence dro av gårde igjen.

    Gjennombruddet
    I august 1972 gikk de seirende av scenen på Kalvøyafestivalen, til tross for at de var utslitt etter en søvnløs natt på vei fra spillejobb 40 mil unna i Sandnes. Plutselig var de Norges største rockeband. Plateselskapet Polydor hadde gitt dem kontrakt, og like etter kom debutalbumet Tomorrow May Be Vanished. Det ble omfavnet og solgte godt. Dette kunne bare gå én vei. Det gjorde det også, men det var nedover. Først gjorde det ikke så mye, for troen, viljen og kreftene var der. Det er neppe noe band noen gang som har turnert Norge slik Prudence gjorde det mellom 1972 og 1975. Den andre LP-en, Drunk and Happy (1973), ble laget eplekjekt kjapt, og møttes med en kjølig skulder. Det langt mer gjennomførte No. 3 (1974) led samme skjebne. Prudence kjempet videre. Busser havarerte. De skaffet nye og rullet videre. Mye penger gikk til bedre utstyr. De kunne suge på tørre brødskorper, som Prøysen ville sagt det, i dagevis. Ett år spilte de omtrent 280 konserter. – Vi bodde i bussen. Vi spiste i bussen. Vi sov i bussen. Vi drakk i bussen. Vi laget sanger i bussen. Det var et merkelig liv, sier Aleksandersen. Bandet var en anarkistisk celle på hjul. Verden utenfor eksisterte knapt. Det kunne gå uker uten at de fikk med seg store nyheter. Spilling, festing og samlivet i gjengen var langt viktigere. Fellesskapet tålte utblåsninger. Særlig Åge og Terje kunne krangle. Det var nesten rituelt. Åge ertet Terje, som gjerne helte innpå whisky mens han lot sinnet ulme. Da han til slutt sprakk, kunne han kaste seg over bordet så flasker og askebegre skvatt. Han fikk som regel inn det første slaget før slåsskampen var i gang.

    Ikke profeter i egen by
    Men i bunn lå et sterkt vennskap. De hadde motstanden utenfra til felles. Da Prudence kom på TV, var ikke begeistringen stor i Namsos. «At unge mennesker kan tillate seg å bli fotografert og til og med av NRK for å få dette sendt ut i eteren, i den klesdrakten og med det uflidde håret og skjegget er for oss eldre mennesker uforståelig», skrev «en forarget pensjonist» i Namdal Arbeiderblad. Prudence spilte ikke i Namsos mellom 1972 og 1975. – Vi representerte noe voksne folk syntes var litt skummelt. Jeg finner det forståelig i dag, men den gangen syntes ikke vi at det var noe kult at folk sa til unger som ikke ville legge seg: «Da henter vi Prudence, så kommer de og tar dere.» Så snart det var mulig, dro de vekk fra Namsos igjen. En gang var de borte i tre måneder. Åge var som en sjømann. Torill var alenemamma det meste av året. – Det var vel sånn «far realiserer drømmene sine». Det er ikke særlig vakkert, det der, sier Åge i dag. – Vi kunne starte i Fredrikstad og spille hele Norge oppover til Kirkenes, så over til Sverige, for så å turnere Sverige hele veien nedover og så over til Danmark for å turnere der. Så dro vi hjem til saga for å tjene penger så vi kunne komme oss på turné igjen. Det var galskap. Saga, det var fellesbetegnelsen på sagbrukene i Namsos. Prudence-medlemmene tok seg jobb der innimellom for å ha råd til å leve av rock.

    Kraftig nedtur
    Lørdag 4. januar 1975 sto bassist Kjell Ove Riseth ved sagbladet. Plutselig nappet det votten av ham. Da han plukket den opp, fant han tre og en halv finger inni. Musikk-karrieren var over, og med det mistet Prudence mye av limet. – For min del forsvant noe helt vesentlig med ham. Han var en flott fyr, sier Åge. Men drømmen drev dem videre. Det tok ikke lang tid før de var på landeveien igjen med Jan Devik som ny bassist. Polydor snakket om utenlandslansering. Igjen og igjen følte de at de var nær. Skuffelsene tok på. – Vi var en del av noe Polydor kalte Pop International, der man muligens skulle bli lansert i utlandet. Det kom en kar fra London som så oss på konsert i Skien, forteller Åge. Mannen ble begeistret over det han hørte og ba om å få sitte på i Prudencebussen til Oslo. Der gikk praten. – Så kom det frem at han var fra SørAfrika og var ihuga tilhenger av apartheid. Hvorpå Kaare Skevik banka opp utsendingen fra Pop International. Det ble ikke noen utenlandskontrakt, sier Åge lakonisk. Resignerte på trøndersk Han skjønte nå hvor det bar: Ingensteds. Åge skrev en ny tekst på Elton John-låten «Country Comfort» preget av resignasjon: «Det e langt igjen te Royal Albert Hall». Inspirert av Hoola Bandoola Band, ledet av Björn Afzelius og Mikael Wiehe, forkastet han engelsk til fordel for dialekt. Motstanden var stor i bandet. Åge fant en enkel løsning: Han ga ut soloalbum. Motstanden var stor mot det også. Språkskiftet var ikke bare et farvel til knuste drømmer. Norsk og dialekt ble forbundet med Gluntan og Vømmøl Spellmannslag. Det var alt annet enn rock. Det rare var at ordene plutselig betydde mye mer. Åge følte seg naken. – Man kan i dag vanskelig forestille seg hvor jævlig vanskelig det var å gå over fra engelsk til trøndersk. Det å stå på scenen og synge at man er glad i noen på engelsk er noe helt annet enn om du gjør det på norsk, sier han. Snart ble de andre også overbevist om at dialekt var greia. Ikke minst fordi Åge fikk en større hit med «Royal Albert Hall» enn Prudence noen gang hadde hatt. Våren 1975 ble det klart at moroa var over. Prudence var lei av å skyve buss i snø og regn bare for å ende med større gjeld enn da de dro ut. Flere hadde fått familie og måtte ta ansvar, men skyldte fortsatt mange penger. Derfor satset de på et avskjedsalbum med tilhørende turné. Åge skrev sangen «Takk te dokk», en vakker avskjed til publikum: «å levva utav applaus det e nok itj så greit». Terje sa sitt med en inderlig gitarsolo. Både albumet og turneen ble en stor suksess. Men det som hadde vært én for alle, var nå tidvis alle mot alle. Under en fest i Mo i Rana begynte Åge og Kaare å knuffe. Plutselig var glass knust og Kaare ble truffet av splinter ved øyet. Da de andre skulle ordne opp, endte det i masseslagsmål. Kaare måtte sys, og under neste kvelds konsert i Brønnøysund stilte de med blåveiser, skrubbsår og et bandasjert hode. Noen spilte sittende. De orket ikke å stå. Etter at Prudence hadde holdt sin siste konsert i Samfundet i Trondheim 11. desember 1975, tuslet medlemmene stille hver til sitt. Etter fem år, ufattelig mange mil og 800 konserter var de endelig gjeldfrie.

    Tomme stoler
    Åge var arbeidsløs med to sønner og stor skattegjeld. På soloalbumet hadde han skrevet en låt om hvor nedrig det å være artist kunne være. Heile salen va fylt av tomme stola som skreik mot mæ, som reiv i taus forakt: Her’e han som trudd at det herre koinn var bestandig Her’e han som itj koinn stopp når hainn skjønt at ailt va slutt – Faen, hvor mange ganger tror du jeg har opplevd det der, da? Den første turen jeg gjorde etter Prudence, var den verste konkursen jeg har vært med på. Jeg tror det var gjennomsnittlig 13 besøkende på hele turen. Det var som det er i den sangen. Det får en til å lure på: Hvorfor i all verden gjør jeg dette her? Men han nektet å gi seg, og sakte begynte platene å selge. I 1984 kjøpte nordmenn ubegripelige 260.000 eksemplarer av Levva livet. Nå, 50 år etter platedebuten, elsker han fortsatt livet på veien. Koronatilværelsen tar på. – Det er noe med den lidenskapen. Det er ikke bare å legge bort den. Selv i dag som jeg er 71 år, er det så jævlig trist at jeg ikke får komme meg på turné. Ikke på grunn av penger, men på grunn av alt det andre. Møtet med gjengen og publikum. Fremdeles er vi helt utenfor det meste som foregår i samfunnet. Vi sover når andre er våkne og reiser når andre sover. Det er en jævlig flott greie! Hjemme venter Torill fortsatt.

    Foto: Per Formo

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her