Utgave 6 2020

Da «Løven fra Norden» – Gustav 2. Adolf – går i land i Tyskland sommeren 1630, er Sverige raskt på vei til å nå høyden som europeisk stormakt.

Smakebiter fra utgave 6:

  • Trente Norges største stjerner

    Av JENS-PETTER GJELSETH
    Journalist, spaltist og kommunikasjonsrådgiver.

    Sykkeleksperten har hver sommer siden 2003 fôret nordmenn med informasjon om gamle og nye utøvere, middelalderborger og byer, spennende historiefortellinger og ekstrem saklighet under tre ukers årlig fransk sykkelmaraton. Men lenge før han ble en kjær stemme på TV, var Kaggestad utøver og trener i helt andre idretter. I denne artikkelen minnes han blant annet samarbeidet med de to sterke rivalene Ingrid Kristiansen og Grete Waitz.

    Spilte piano
    Idrett var et nokså tilfeldig valg for Johan Kaggestad. Foreldrene var under middels interessert i sport. Moren ville helst at han skulle spille piano. Det førte til at unge Johan med taktfaste mellomrom måtte tusle den – for en guttunge – humpete veien til pianotimer hos anerkjente Barratt Due musikkinstitutt i Oslo. – Det ble ingen suksess, sier trener- og kommentatorlegenden. Han er født og oppvokst i Oslo, i Kirkeveien 90 ved løkka foran NRK-huset på Marienlyst. Som med så mange andre var det fotballen og leken på løkka som førte ham inn i idrettsmiljøet. Langrenn og fotball i Lyn ble Johans idretter under oppveksten. Han var blant landets beste juniorer i langrenn i konkurranse med bl.a. Magne Myrmo og Johs Harviken. Som kaptein på Lyns juniorlag ble fotballkarrieren «kronet» med et bittert tap i NM-finalen.

    Løp langt
    På 1970-tallet var det etablert en kultur for langdistanseløping i Norge – på herresiden. Norge hadde gode løpere som Knut Børø, brødrene Knut og Arne Kvalheim og Per Halle. Johan drev også med løping, og var blant de nest beste på den tiden. Kvinnene var ikke på samme nivå som gutta, med ett unntak: Grete Waitz var blant de ypperste i verden på 1500 meter og 3000 meter. Lengre distanser fikk ikke jentene løpe den gangen. Johans trenervirke startet da familien i 1976 flyttet hjem til familiegården på Vikersund – et idyllisk bruk som hadde aner helt tilbake til 1760-tallet. – Flyttingen til landsbygda ga mye ekstra arbeid med å rehabilitere familiegården, som hadde forfalt en del. Men det var her jeg kom inn i det lokale friidretts- og langrennsmiljøet, sier han.

    God til å følge opp
    Sentralt i Johan Kaggestads trenerfilosofi er fokus på helheten. – Det betyr å utvikle en harmoni i de fysiske, mentale og sosiale faktorene som påvirker resultatene, sier han. Og legger til det som kanskje er det viktigste: – Min styrke var nok at jeg var ganske flink til å følge opp hver enkelt utøver. I 1982 – etter at han hadde lagt egen karriere til side – fikk han en forespørsel fra Friidrettsforbundet om han kunne tenke seg å trene løpere på nasjonalt nivå.
    – Jeg var ikke helt sikker på om jeg ville det. Det var jo elendig økonomi, og jeg holdt på å bygge opp Nikes forretningsvirksomhet i Norge. Parallelt trente jeg pasientene ved Modum Bad, et respektert psykiatrisk sykehus, min nabo her på Vikersund, sier han. Kaggestad ble en foregangsmann i Norge i å bruke fysisk aktivitet som en integrert del av pasientbehandlingen. Det var nok å gjøre. – Jeg sa ja til å bli trener fordi jeg så det var mange ivrige ungdommer i landet som ville legge ned den treningen som krevdes. Dette holdt jeg på med i 15 år, sier han.

    Vil du trene Grete?
    Grete Waitz og Ingrid Kristiansen ble juvelene i Kaggestads team – han trente dem begge. Grete Waitz var imidlertid ikke med i den nasjonale satsingsgruppen da Johan kom inn. Hun holdt til sammen med lagkameratene i sportsklubben Vidar og fulgte sitt eget opplegg. Men en dag fikk Johan Kaggestad forespørsel fra Gretes Waitz’ mann Jack: – Grete vil satse på å vinne VM i 1983. Kunne du tenke deg å trene henne? Johan sa ja. De som har noen år på baken, husker hva som skjedde. Grete vant maratonløpet under VM i Helsingfors med tre minutters margin. Grete Waitz skulle bli Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom alle tider. Mest kjent var hun som maratonløper, med VM-gullet i 1983, OL-sølv og hele ni seire i New York City Marathon.

    To norske ess
    Den andre stjernen var Ingrid Kristiansen. Hun vant VM på 10.000 meter i 1987. Hun tok også gull i VM terrengløp og gateløp, og satte i løpet av karrieren fem verdensrekorder på bane. Som maratonløper vant hun løpene i New York City, Chicago, Boston og London. I mange år hadde hun også verdens beste tid på distansen, 2.21,06. Det var her Johan Kaggestad kom inn. Hans oppsummering mange tiår senere forteller litt om hva de utrettet sammen: – Budsjettene i norsk friidrett på den tiden var svært begrensede. Jeg husker et budsjett som var satt opp, det var på 85.000 kroner. Det skulle dekke alle utgifter for hele gruppen, inkludert lønn til meg. Vi måtte konsentrere oss om det vi kunne gjøre noe med. Ikke sutre over det vi ikke hadde, sier han i dag.

    Forskjellige personligheter
    Kaggestads stjerner, Ingrid Kristiansen og Grete Waitz, var to ganske ulike personligheter. Grete den litt forsiktige, innadvendte, men tydelig nok når det var nødvendig. Ingrid var utadvendt – hun hadde meninger og meningers mot. Forskjeller som Johan Kaggestad måtte jobbe med, styre, moderere og utvikle. Han måtte få to av datidens største idrettsutøvere til å fungere sammen.
    Avisene fra den tiden – og lenge etter at Grete Waitz så altfor tidlig døde av kreft 19. april 2011 – forteller om en rivalisering mellom to samtidige idrettshelter der det var store meningsforskjeller. – Jeg velger å se på rivaliseringen som noe positivt. Grete var pioneren. Ingrid sto frem litt senere, selv om hun allerede i 1971 debuterte i EM på 1500 meter bare 15 år gammel. Langrenn var hennes førsteprioritet, før løpingen tok over. – Ingrid hadde en voldsom målsetting om å slå Gretes tider, noe hun også etter hvert gjorde på de lengste distansene. Jeg er ganske sikker på at Ingrid følte at hun ikke fikk den oppmerksomheten hun fortjente fordi hun kom etter, selv om hun faktisk løp raskere, sier Johan Kaggestad.

    – Misforstått
    I 1984 tok Grete Waitz sølv på maraton under OL i Los Angeles. Ingrid Kristiansen ble nummer fire. Joan Benoit fra USA vant. Dagen etterpå sto det over en dobbeltside i Dagbladet: «Bitter Ingrid sint på Grete». På førstesiden lød det med store bokstaver: «Skulle ikke hørt på Grete». Ingrid la ikke skjul på sin frustrasjon og at «forholdet mellom henne og Grete ikke er så bra som det burde være», skrev Dagbladets daværende friidrettsreporter Rolf Nordberg fra Los Angeles i avisen 6. august 1984. – Ingrid ble misforstått. Hun var skuffet. Hun tenkte ikke på – og mente ikke – at Grete hadde ødelagt løpet hennes. Hun bebreidet seg selv for å ha vært for defensiv. Jeg hadde gitt beskjed om at begge løperne våre skulle følge Benoit uansett løpsutvikling. Ingen av dem gjorde det, sier Johan Kaggestad i dag.

    Møttes aldri i New York
    Hva var egentlig grunnen til at de to rivalene aldri møttes i New York Marathon eller i andre store maratonløp? Johan Kaggestad sier: – Grete hadde gode kontakter i New York. Ikke minst
    hadde hun et nært forhold til Fred Lebow, rumeneren som grunnla løpet. Han styrte og utviklet det fra å være et løp med 55 fullførende deltagere i 1970 til 53.600 deltagere som fullførte i 2019. – Ingrid mente med rette at hun hadde resultater som kvalifiserte til en invitasjon. Hun hadde verdensrekorden på distansen, og vant kåringen av verdens beste kvinnelige friidrettsutøver, uansett øvelse, ved IAAF-gallaen i Monaco. Men idrettshistorien er full av eksempler på at idrettsutøvere ikke har villet møte hverandre. Ikke noen sensasjon i det. Sånn sett er det ikke så underlig at de aldri møttes i New York, sier Johan Kaggestad. Men i 1989 vant Ingrid den 10. norske seieren i løpet – uten Grete Waitz på startstreken. Tiden var 12 sekunder raskere enn Gretes verdensrekord fra 1980.

    Mangfoldig karriere
    I dag er Johan Kaggestad mest kjent som sykkelkommentator. Men diplomøkonomen fra BI har hatt et allsidig yrkesliv. 11 år ble det i jobben med å starte opp og lede sportsutstyrsgiganten Nike i Norge, og det i en periode der alle skulle gå rundt med Adidas-reklame på bukser, trøyer og sko. – Vi satte oss som mål å bli størst på sportssko i Norge. Det klarte vi i løpet av syv år, sier Johan. Han har vært innom sykling, fotball og langrenn i tillegg til jobben med Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Gjennom 17 år var han også rådgiver i Olympiatoppen innen mange idrettsgrener – både sommer og vinter. Oppdrag for Oddvar Brå, Strømsgodset og Vålerenga fotball er også eksempler på Kaggestads mangslungne innsats. Et langt, ulønnet engasjement i Ringerike sykkelklubb under Birger Hungerholdts ledelse var med på å bygge opp Nordens beste junior- og U 23-lag.

    Truet med å legge opp
    Sønnen Mads Kaggestad var profesjonell syklist sammen med Thor Hushovd i det franske laget Crédit Agricole i fem år. I denne sammenhengen blandet imidlertid ikke fatter’n seg inn. Men Frankrike har han et nært forhold til. Johan er slått til ridder av den franske Ordenen for kunst og litteratur, en utmerkelse det franske kulturdepartementet blant annet gir personer som har bidratt til å spre fransk kunst og litteratur i verden. Johan mottok ordenen i 2012 for måten Tour de France ble formidlet til det norske folk på. I dag er Johans kalender normalt sett fortsatt ganske fullstappet. Han har truet med å legge opp som sykkelkommentator for TV 2 i mange år allerede. I sommer får han en ufrivillig pause, årets Tour de France er planlagt utsatt til 29. august–20. september. Men han kommer ganske sikkert tilbake.

    Foto: NTB/Scanpix

     

  • SOMMERHITEN – en fest og en plage

    Av TORSTEIN HVATTUM
    Journalist

    Nå kjenner jeg at det er nok. Gjennom femti år har Ray Dorset og hans Mungo Jerry klenget seg innpå oss med budskapet om at alt er så enkelt og greit om sommeren. Når NRK P1 drar i gang Reiseradioen i slutten av juni, vet jeg hva jeg har i vente:

    We’re not bad people
    we’re not dirty, we’re not mean
    We love everybody, but we
    do as we please
    When the weather’s fine
    we go fishin’ or go swimmin’ in the sea

    Dorset skrev visstnok sangen på ti minutter. Den ble lansert i mai og gikk til topps på hitlistene i over 20 land sommeren 1970. «In the Summertime» solgte 6 millioner eksemplarer i løpet av et halvt år. – Låten var en gudegave. Den bare kom til meg, har Ray Dorset fortalt.

    Anakronisme
    Journalist Yan Friis er en av våre aller fremste historiefortellere fra popens og rockens verden. Han nærmest spiser femti år gamle hitlister til frokost. Han har en klar oppfatning av at sommerhiten er i ferd med å bli et fortidsfenomen – en popkulturell anakronisme. I dag pumpes det ut mer eller mindre lett-tygd musikk på forskjellige publiseringsplattformer døgnet rundt, året rundt.
    Det er vanskelig å treffe planken med en enkelt poplåt som alle vil høre samtidig, ifølge Friis.

    Tyllgardiner
    – Jeg får et bilde av blå himmel, måkeskrik og tyllgardiner i bevegelse i vinduet, sier Friis. Han minnes mormors hus ved Oslofjorden midt på sekstitallet. En tid da det meste var problemfritt. Det var i en slik sommerlig atmosfære den ultimate sommerlåten kunne feste seg. Yan Friis’ sterkeste historie om den al ler tøffeste sommerlåten har likevel en litt sår undertone.

    En evigvarende hit
    Vi skriver sommeren 1966. Yan er ennå ikke fylt 14 år. Han har spart penger til å kjøpe den siste singlen med The Beatles, «Paperback Writer». Tenåringen sykler hjem fra platebutikken. Han kan ikke komme fort nok opp på rommet sitt og legge platen på platespilleren. Da lyder beskjeden fra foreldrene: Kom deg ned, gjør deg klar. Det er ikke tid til å høre på The Beatles nå. Bilen venter, familien Friis er på vei sørover i Europa. Turen går gjennom bl.a. Danmark og Nederland. De besøker venner og slektninger som er av relativt begrenset interesse for 13-åringen. Han husker spesielt kjedelige timer i Groningen. Yans eneste tanke og lengsel er den siste skiva til The Beatles som venter hjemme i Norge. – Det var ubeskrivelig kjipt. Desto bedre å komme hjem fra ferien og endelig høre «Paperback Writer», den ultimate sommerplaten. Friis går aldri i verden med på at den sangen angriper hjernen mer enn hjertet. «Paperback Writer» var og er oppsiktsvekkende bra. En evigvarende sommerhit.

    Sommer i byen
    Skal han trekke frem en annen sommerhit som holder seg like god mer enn femti år senere, må det bli The Lovin’ Spoonfuls «Summer in the City». – Sangen har alt. Drivet, stemningen, teksten. Jeg er vokst opp i nærheten av Oslo, preget av urbane omgivelser. Jeg digger fornemmelsen av glovarm asfalt mellom tærne. – Blir vi mer velvillig innstilt til enkle, banale tekster og harmonier når solen skinner og varmen oppfordrer oss til å kaste klærne? – Ja. Det virker som om vi blir kollektivt musikk-dopet, med forringede krav til kvalitet. – Ditt forhold til «In the Summertime»?
    – En tøysesang. teit, infantil, uten substans. Gi meg heller Frees «All Right Now». Den kom også i 1970. En låt av et helt annet kaliber enn Mungo Jerrys sommerplage, mener Yan Friis.

    Topp 10 norske sommerlåter
    Onlinegitar.no har kåret de beste norske sommer låtene gjennom tidene. Ikke uventet dominerer DeLillos og Postgirobygget.

    1. «Smak av honning», DeLillos, 1995
    2. «En solskinnsdag», Postgirobygget, 1996
    3. «Neste sommer», DeLillos, 1993
    4. «Ut å vekke sola», Henning Kvitnes, 2009
    5. «Idyll», Postgirobygget, 1996
    6. «Kjærlighetsvisa», Halvdan Sivertsen, 1979
    7. «Tidløs», Postgirobygget, 2007
    8. «Sola skinner», Jokke & Valentinerne, 1987
    9. «Jenter», Di Derre, 1994
    10. «Synder i sommersol», CC Cowboys, 1990

     

     

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her