Utgave 5 2020

Hun var ektefødt datter av Olav den hellige og ble opphav til flere av Europas konge- og fyrstehus. Men i norgeshistorien er hun knapt nevnt.

Smakebiter fra utgave 5:

  • Hver tiende mann måtte dø

    Av JØRGEN HANSSON ENG
    Har mastergrad i historie og en MBA. Jobber til daglig med forretningsutvikling i Vinmonopolet. Eng er barnebarnet til forfatteren Per Hansson.

    Da suksessforfatteren Per Hansson satte seg på et fly på vei til Costa del Sol en junidag i 1965, kunne han med rette lene seg tilbake i flysetet og være særdeles fornøyd med tingenes tilstand. Den snaut 43 år gamle forfatterens karriere hadde de siste syv årene tatt av med rakettfart. Fra en anonym tilværelse som redaktør for en lang rekke lokalaviser var han blitt en prisbelønnet Dagbladet-journalist med to best selgende romaner og filmatisering på gang, kjendis, velstående, og hadde nettopp kjøpt en stor leilighet på Oslos beste vestkant. Livet, i hvert fall sett utenfra, kunne neppe vært særlig bedre. Men på denne flyturen møtte han en mann som skulle endre livet hans for godt, gi det en ny retning, mening og nesten ta knekken på ham. Hansson ble sittende og prate med tidligere krigsseiler Leif Heimstad, som i en årrekke hadde arbeidet med å dokumentere historiene til de mange tusen sjøfolkene som hadde seilt under annen verdenskrig. Hansson visste at mange av dem slet, men antallet og historiene grep ham på et vis som aldri helt forsvant. Det var nok ikke to helt edru nye perlevenner som gikk av flyet i Spania denne sommerdagen, men et vennskap hadde oppstått, og det skulle vise seg å få avgjørende betydning for krigsseilerens sak. For denne saken rommet alle de ingredienser som satte Per Hanssons engasjement i full kok, og som fikk hans kone til å bli tilsvarende bekymret for hvordan dette skulle gå.

    Urettferdigheten
    Myndighetenes overgrep, den manglende anerkjennelsen og den fortvilte skjebnen til enkeltmenneskene. Det var nok mange ting Per Hansson kunne la ligge, men urettferdighet var ikke på den listen, og kampen mot et stort, ansiktsløst byråkrati var noe han ville slåss mot med alt han hadde. Det første han gjorde etter hjemkomsten fra Spania, var å skrive flere artikler i Dagbladet basert på kildematerialet fra Leif Heimstad. De skapte oppmerksomhet, men det var ikke nok, det måtte hardere lut til. «Hva gjorde folk flest da krigen var slutt? Vi glemte og vendte ryggen til dem som var livsvarig invalidisert. For å gi livet mitt fred og mening måtte jeg slåss for å holde minnet levende om dem som falt, kjempe for at de skulle få en skikkelig pensjon og et noenlunde godt liv», skrev Per Hansson.

    En flokk bak stolen
    Per Hansson bestemte seg for å ta ulønnet permisjon fra Dagbladet for å skrive en bok om krigsseilere. Han hadde tjent meget godt på de siste bøkene sine, og Dagbladet var greie med permisjon, men det var uansett en betydelig økonomisk risiko. Han kunne komme til å stå uten lønn i lang tid, og med familie og ny, kostbar leilighet var det nok ikke veldig populært på hjemmebane. Det krevde også mye og dyr reisevirksomhet og en type liv som nok ikke var særlig bra for ham, men han kunne ikke la være. Han reiste rundt over hele landet og intervjuet over 200 krigsseilere, og jobbet døgnet rundt med intervjuer og transkribering før han i det hele tatt kunne starte skriveprosessen, og den ble tung. «Til slutt opplevde jeg de samme marerittene som konvoifolkene hadde. Det ble dårlig med søvnen – jeg så flammende tankskip og eksploderende ammunisjonsbåter. Enkelte stunder hadde jeg bare ett ønske, at jeg kunne holde ut til jeg var ferdig med den siste siden, for jeg hadde følelsen av at det var mennesker som trengte en talsmann. Fordi urettferdigheten mot denne yrkesgruppen har vært så stor, blir ansvaret så tyngende for den som skal skrive om dem. Jeg følte at det var en flokk med både døde og levende bak stolen min når jeg skrev.»

    Det hastet
    Da Hver tiende mann måtte dø ble utgitt i 1967, var den nærmest blitt til på rekordtid, og det var en grunn til hastverket. For Per Hansson var det viktig at boken kom ut i forkant av stortingsbehandlingen av den såkalte tilleggsloven. Krigsseilernes sak hadde med jevne mellomrom vært kjempet både i Stortinget og i rettssaler siden krigens slutt, men uten at det førte til endring og oppreisning. Nå var mang en krigsseiler allerede gått bort. Det hastet, denne gangen måtte de få et politisk gjennomslag. Tilleggsloven ville, hvis den ble vedtatt i Stortinget, gi krigsseilerne en lovmessig rett til krigspensjon på bakgrunn av sin innsats under krigen. Det ville ikke løse spørsmålet rundt Nortraship, men det ville være en anerkjennelse av innsatsen og ikke minst en god pensjon til mennesker som levde på et eksistensminimum. Så fikk man gå løs på de andre kampene etterpå, men denne hastet mest.

    Et politisk knyttneveslag
    Da boken kom ut, fikk den stor oppmerksomhet og ble kalt et politisk knyttneveslag i pressen. Mye av grunnen til den massive oppmerksomheten var nok også at mange visste om krigsseilernes triste skjebne. Det så man jo i gatebildet og langs havnene, men selve historien om hva de faktisk hadde vært igjennom under krigen, var ikke så godt kjent. De endeløse nettene og dagene med trusselen fra tyske torpedoer og bomber uten å kunne forsvare seg, ble i boken forklart så nakent og rett frem at kritikerne og leserne kjente på redselen sjøfolkene hadde følt. Det førte til et unisont raseri over krigsseilernes behandling etter krigen. For å holde trykket oppe reiste Per Hansson land og strand rundt for å promotere saken. Det var innsamlinger til krigsinvalidene i Horten med Wenche Foss én dag, videre til neste arrangement eller foredrag neste dag, sene kvelder med røyk og alkohol, videre og videre. Folk skulle ikke få anledning til å glemme, denne nyhetssirkelen skulle ikke forsvinne og saken atter en gang renne ut i sanden. Som om det ikke var nok at forfatteren nærmest besøkte hver eneste grisgrendte bygd i landet, hadde han også sørget for at det som kunne krype og gå av myndighetspersoner og kjendiser, fikk tilsendt et gratiseksemplar av Hver tiende mann måtte dø. Statsminister Per Borten, justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer, stortingspolitikere, marineoffiserer og jour nalister fikk tilsendt bøker med streng beskjed om å lese. Hansson greide å vekke engasjementet hos politikerne, og til slutt hos den stemmen i offentligheten som på slutten av 1960-tallet kanskje i størst grad kunne sette dagsorden i nyhetsbildet, Kjell Arnljot Wig.

    Folkedomstol i beste sendetid
    «Det vi nu skal gjøre, er noe vi og andre i grunnen burde gjort for lenge siden, nemlig å ta opp en sak som i disse dager av forskjellige grunner på ny er blitt aktuell, nemlig krigsseilernes sak.» Slik innledet Kjell Arnljot Wig Åpen post på NRK 13. september 1967. Wig hadde lest boken og var sikkert blitt gjort oppmerksom på krigsseilernes skjebne gjennom flere år av Erik Bye. Men når han sammen med Per Øyvind Heradstveit tok tak i saken i beste sendetid, ble det også et endelig bevis på TV-mediets makt. I dagens mediehverdag med en 24-timers ustanselig nyhetsstrøm er det vanskelig å tenke seg at et program så til de grader kunne sette dagsorden. Men det var kun én TV-kanal i Norge, og Wig hadde en enorm påvirkningskraft gjennom Åpen post. Åpen post ble omtalt som en folkedomstol, og det var aldri tvil om hvilken side programlederne sto på i denne saken. Programmet om krigsseilerne var også bygget opp som en rettssak. Krigsseilerne sto i en «vitneboks» og ble én etter én kalt inn av Wig. I boksen ble de eksaminert av et panel bestående av Per Hansson og to psykiatere, i tillegg til en mer sarkastisk og hardtslående Wig. Fra podiet fortalte de på rørende vis om konvoifarten og etterkrigsårene. En maskinsjef Thorsen forklarte beskjedent at han var blitt torpedert tre ganger i løpet av to år. Tre ganger svømmende for livet i iskaldt vann med døde kamerater rundt seg. Torpederingen hadde gjort at han hadde mistet to fingre og fortsatt slet med et betent sår på benet 24 år etter at skaden oppsto. Thorsen sa han hadde en pensjon på tre kroner i måneden fra staten. Leif Heimstad fortalte om en konvoi fra Canada til Storbritannia der 70 skip dro ut og kun 14 kom i land i England. Men de ble fortsatt ikke definert som stridende.

    Fikk rett til pensjon
    Statens representant i «folkedomstolen» var statssekretær Kåre Kristiansen (KrF), og han kunne ikke annet enn å si at man først nylig var blitt kjent med omfanget og de unike omstendighetene mange krigsseilere befant seg i. I beste sendetid ble staten dømt på alle tiltalepunkter. Reaksjonene i etterkant var voldsomme og ble det endelige vendepunktet i saken. Nå var det et massivt press på politikerne; det var ingen vei tilbake, uretten måtte rettes opp. Stortingsbehandlingen førte til at krigsseilerne omsider fikk lovmessig rett til krigspensjon på grunn av sin innsats under krigen. De ble omsider anerkjent, hørt og verdsatt av det offisielle Norge. Man kan aldri vite hva som hadde skjedd uten innsatsen til Per Hansson og de andre som kjempet for saken, men krigsseilerne selv var helt overbevist om betydningen. Fra 1965 til -68 ble det bygd opp en bred allianse som hadde tyngde nok til å vinne frem med krigsseilernes rettmessige krav ovenfor myndighetene. I en ad hoc-lignende aksjon greide man å reise en kraftig opinion. Ressurspersoner som Hansson, Leif Heimstad, Odd Øien, Erik Bye med flere stilte seg i spissen. De var hovedaktørene i den senere Krigsseilerstiftelsen.

    Konvoibyen i Risør
    Tilleggsloven av 1968 var en stor seier, men jobben var ikke ferdig. Mange av krigsseilerne slet med store posttraumatiske lidelser og klarte knapt å komme seg gjennom en hverdag med rus og psykiske problemer. Etter at tilleggsloven ble vedtatt, var det et sterkt ønske fra Per Hansson at de som slet mest med hverdagen, skulle få et verdig bosted. Et sted hvor de kunne puste ut og ikke måtte gjemme seg lenger. Det var bare én stor utfordring – penger. Ordføreren i Risør stilte med tomt, og krigshelten og entreprenøren Olav Selvaag tilbød kompetanse, materialer og mannskap, men det var uansett en stor sum som måtte skaffes til veie. Per Hansson visste hvem han skulle kontakte: bestekompisen Erik Bye. De to ble nære venner på 60-tallet, og de hadde en felles hjertesak i krigens ofre. Bye hadde gjort en stor innsats for byggingen av et rekonvalesenssenter for krigsveteraner ved Kongsvinger, og var som Per Hansson opptatt av grupper som lett ble oversett. De to var nok like på mange områder, nesten uten filter i møte med personer som ikke hadde det bra. Empati, handlekraft og gjennomføringsevne hadde begge mye av, og da de slo seg sammen for å finansiere en konvoiby, klarte de det på kort tid. Erik Bye lanserte planene og gjorde det til hovedsak i julesendingen av Vi går om bord, som var Norges mest populære TVprogram på den tiden. Her ble begrepet «Konvoibyen» lansert, og etter programmet brukte de to kameratene all sin kløkt for å samle inn de 1,5 millioner kronene byggeprosjektet kostet. De fikk statsminister Borten på banen. Han garanterte for at deler av sjømannsskatten skulle gå til Konvoibyen. Oslos ordfører donerte 75.000 kroner, og det kom bidrag fra hele landet. Den siste kvarte millionen kom på et initiativ fra Erik Bye, som hadde utfordret redaktøren i et ukeblad om å hjelpe til. Løsningen var en kunstmappe laget av kjente kunstnere som blant andre Nils Aas, Frans Widerberg og Jakob Weidemann. Hvert enkelt kunstverk ble presentert i beste sendetid av Erik Bye, og da telefonlinjene åpnet for bestilling ble alt utsolgt på tre timer. Konvoibyen ble åpnet av kong Olav i 1968, og i takknemlighet over arbeidet til Hansson ble gaten boligene ligger i, døpt Per Hanssons vei. Her fikk krigsseilerne et sted de kunne bo, hvile, få behandling og felleskap. I tillegg til kanskje det viktigste av alt: verdighet.

    Produktive til det siste
    For Per Hansson ble tilleggspensjonen og Konvoibyen en kamp han vant, men til en stor personlig pris. Det voldsomme engasjementet ga styrke til historiene han fortalte, men det tok ikke slutt når han reiste seg fra skrivemaskinen. Han klarte ikke å legge fra seg «det vonde», og det rev og slet i ham. Det gjorde at han tidvis var arbeidsufør med store psykiske utfordringer, som han altfor ofte døyvet med alkohol. Selv om han i perioder slet tungt med indre demoner, fortsatte han å gi ut bestselgere med jevne mellomrom, og han prøvde seg som både dramatiker og barnebokforfatter med vekslende hell. De to kompisene Erik Bye og Per Hansson var svirebrødre og perlevenner livet ut. Sjøbena til Erik Bye var nok hakket stødigere enn Per Hanssons, men også han hadde sine perioder hvor han slet med det han kalte sine «busemenn». Til tross for busemennene forble de produktive til det siste og hadde mye støtte i hverandre. Hansson døde 59 år gammel i 1982. Erik Bye forrettet begravelsen og innledet med ordene: «Nå har Per lagt til kai for siste gang.» Det var et fint bilde på en mann hvis liv i stor grad hadde dreid seg om sjøen og sjøens ofre.

    Foto: Riksarkivet/NTBs krigsarkiv

     

     

     

     

  • Romas fremste fiende

    Av MARC DESANTIS

    To armeer ventet ved Zama i oktober 202 f.Kr. – klare til kamp. På den ene siden romerne, på den andre kartagerne. Det som sto på spill, var selve Kartagos eksistens. Kartagernes kommandant, Hannibal Barka, var i all hast blitt kalt tilbake fra Italia for å forsvare sin hjemby mot romernes angrep. Deres hærfører, 33 år gamle Publius Cornelius Scipio, red ut for å møte ham i ingenmannslandet mellom hærene. – Vil romerne være interessert i å forhandle? spurte Hannibal. Hvorfor risikere et slag når freden kunne sikres uten kamp? Scipio avslo på flekken. Han sa at Kartago allerede hadde misbrukt en tidligere våpenstillstand ved å kalle Hannibal tilbake til Afrika og gjenoppta krigen så snart han nådde frem med sin hær. Scipio beskyldte Hannibal for å forsøke å sko seg på Kartagos eget svik. Skjebnen til de to stormaktene Roma og Kartago kunne bare avgjøres med våpen. Generalene vendte tilbake til sine menn og forberedte dem på det kommende slaget. Hannibal skulle kjempe en siste gang for sitt folk. Selv om han hadde herjet i mye av Italia i 16 år og vunnet store seire, hadde han aldri greid å slå Roma.

    Ydmykelsen
    Hannibals vei til Zama begynte allerede før han ble født i 247 f.Kr., under den første puniske krig med Roma. Kampen om overherredømme varte i over 20 år, før Kartago til slutt måtte gi tapt for romernes utholdenhet og sjøkrigsmakt. Kartago ble nedkjempet i slaget ved De egadiske øyer og ble tvunget til å godta ydmykende fredsbetingelser fra de triumferende romerne. Imperiet måtte oppgi sine besittelser på Sicilia, som var bygget opp gjennom århundrer med kolonisering, og ble pålagt å betale en enorm krigsskadeerstatning til romerne. Romernes arrogante opptreden etter dette gjorde ikke forholdet bedre. I 238 f.Kr. tok de Sardinia under påskudd av at Kartago planla et nytt angrep mot Roma. På dette tidspunktet var Kartago opptatt med en brutal krig mot sine tidligere leiesoldater, og kunne ikke gjøre noe for å hindre nederlaget. Annekteringen av øya møtte dermed ingen motstand, men den sådde et glødende ønske om hevn hos mange kartagere. Fremst av disse var Hamilkar Barka, Kartagos ledende general under siste del av punerkrigen. Han hadde stanset romerne på Sicilia fra sin base på fjellet Eryx, der han rustet til dristige «hit-and-run»-angrep mot romerne rundt. Beslutningen til Kartagos regjering om å slutte fred på romernes betingelser kom som et sjokk, og han forsonet seg aldri med nederlaget. Hamilkar ville gjenreise Kartagos makt i en eventuell annen krig med Roma. Men først måtte han bygge opp igjen hæren, som var blitt rasert av krigene, først med Roma og deretter med leiesoldatene. Planen var å dra til Spania, der han ville utvide Kartagos besittelser og rekruttere tøffe spanske stammefolk til å slåss.

    Pengebingen skrumpet
    Kartagos styrker hadde lenge bestått utelukkende av leiesoldater fra områdene rundt Middelhavet. Bare offiserene var innfødte kartagere, resten utlendinger. De kom fra Afrika, Spania, Gallia og Balearene, fristet av den generøse betalingen kartagerne bød på. Blant de beste krigerne var det suverene, lette kavaleriet fra Numidia i Nord-Afrika. Romerne var sterkt underlegne i kamp med disse styrkene, inntil de selv fant en måte å rekruttere numidiere på. Penger var noe Kartago vanligvis hadde nok av. Romerne kalte dem «punere» (fønikere) fordi deres forfedre opprinnelig kom fra Fønikia og kartagerne hadde samme talent for handel. Men etter krigen med Roma var det knapt med penger, og Kartago slet med den tunge erstatningen de var pålagt. På jakt etter hardt tiltrengt sølv og nye territorier ledet Hamilkar en ekspedisjon til Den iberiske halvøy i 237 f.Kr. Han var sikker på å lykkes, fordi han hadde vært med på et hemmelig ritual før avreisen: De ofret et menneske til gudene. Hamilkar hadde med seg sin ni år gamle sønn Hannibal til offerstedet, og lot ham legge hånden i blodet fra offeret og sverge evig hat mot romerne. Den unge gutten skal ha sitert eden slik: «Jeg sverger at jeg, så snart alderen tillater det, skal bruke ild og jern for å avgjøre Romas skjebne.» Det var et løfte Hannibal skulle komme til å holde.

    Undertrykket, ranet og forrådt
    Far og sønn seilte sammen til Iberia, og styrkene deres undertrykket spanjolene med nådeløs makt. Hamilkar drepte mange, og vervet andre for sin sak. Han økte også produktiviteten i de spanske gruvene, og sendte skipslaster med sølv til Kartago. Med disse pengene betalte Hamilkar også leiesoldatene i sin voksende hær. Men Hamilkar kom aldri til å føre denne hevnstyrken mot Roma. I 228 f.Kr. ble han forrådt av spanske allierte, og døde under et forsøk på å komme seg unna. Kommandoen over Kartagos hær i Spania gikk dermed til Hannibal, som var vokst opp blant farens soldater og nøt deres usvikelige lojalitet. Han utvidet Kartagos besittelser på halvøya, men fikk problemer da han ga seg i kast med Saguntum, en by som var vennlig innstilt til romerne. Selv om han raskt erobret byen, fikk hans aggressivitet Roma til å erklære krig mot Kartago i 218 f.Kr. Hannibal nølte ikke et øyeblikk med å iverksette planen om å invadere Italia. Han mente Roma kunne nedkjempes ved å erobre republikkens italienske allierte; mange av dem var tatt under romersk kontroll med makt ganske nylig. Siden romerne hadde vunnet herredømme på havet i den første puniske krig, måtte Hannibal ta den lange omveien på land gjennom Gallia for å angripe i Italia. Han marsjerte ut av Spania i spissen for en hær på 50.000 fotsoldater, 9000 kavalerisoldater og en liten tropp med elefanter. Vandringen gjennom det sørlige Gallia var krevende, og på veien støtte han på fiendtligsinnede galliske stammer som gjorde innhugg i hæren hans. Han krysset den mektige elven Rhône før han marsjerte over Alpene, der Italias tradisjonelle grense gikk.

    Kostbar marsj over Alpene
    Marsjen over Alpene kostet Hannibals hær dyrt. Da han nådde frem til lavlandet på den andre siden, hadde han bare igjen 12.000 afrikanske soldater, 8000 spanjoler, 6000 kavalerister og en håndfull elefanter. Hærføreren hadde mistet over halvparten av sine styrker bare under marsjen til Italia; hva kunne han nå i det hele tatt oppnå mot de tallmessig langt overlegne romerne? Det som fulgte, beviste at Hannibal Barka var en av de største militære tenkere noensinne. I slaget ved Trebia i 218 f.Kr. lot han som om han flyktet foran de overivrige romerne, som umiddelbart fulgte etter. Det de ikke visste, var at Hannibal hadde plassert 1000 kavalerister og 1000 fotsoldater under broren Mago Barkas kommando i skjul i sivet på myrene. Det var et bakhold, og da romerne passerte, angrep kartagerne. Romerne ble fullstendig overrasket, og bare en fjerdedel av deres 40.000 mann unnslapp i live. Verre skulle det bli. I 217 f.Kr. støtte Hannibal på en romersk hær ved Trasimenesjøen. Slaget var «… vilt i enhver forstand», skrev den romerske historikeren Livy. Tapperhet var ikke nok til å snu stormen mot den kartagiske hæren, som hadde bedre ledere. Den romerske generalen Gaius Flaminius ble drept, sammen med 15.000 av sine menn. Kartagerne mistet 2500 soldater. I et forsøk på å vinne lokalbefolkningens støtte begynte Hannibal å sette fri sine ikke-romerske krigsfanger. Lamslåtte og medtatte begynte romerne å innse at Hannibal ikke var noen vanlig general. De utnevnte Quintus Fabius Maximus til diktator, en post som innebar enorme fullmakter, kun til bruk i krisetider.

    Slu knipetangmanøver
    Hannibal fortsatte å herje mens han marsjerte sørover gjennom Italia. Fabius tildelte ham flere nålestikk underveis, men unngikk alltid å gå i åpen kamp med den tilsynelatende uovervinnelige Hannibal. I stedet slo Fabius ned på langsomme kartgere, eller engasjerte seg i mindre trefninger for å gjenreise romernes selvtillit. Denne strategien ga beskjedne, men reelle resultater. Den førte også til misnøye blant mer aggressive romere som ønsket å gå på Hannibal igjen. De kalte Fabius for «cunctator», sinke på latin, for hans uvilje mot å konfrontere fienden i åpen kamp, og til tross for at han førte romerne til fremgang, ble Fabius’ seks måneder lange periode som diktator ikke forlenget. Det følgende året møtte en romersk hær uten sidestykke – hele 80.000 mann – Hannibal i et stort slag ved Cannae i det sørlige Italia. Romerne rykket frem og trengte dypt inn blant kartagerne, som så ut til å vike. Men dette var en del av Hannibals plan, og da romerne fortsatte fremrykningen, slo han til i en knipetangsmanøver fra begge flanker. Romerne var fanget, de ble trengt så tett sammen at de knapt kunne svinge sverdene. «Noen ble funnet i live på slagmarken med lår og sener kuttet over», skrev Livy. «De blottet strupen eller nakken og tryglet seierherrene om å tømme resten av blodet deres.» Rundt 50.000 romere døde denne ene dagen. I kjølvannet av Cannae rådet Maharbal, Hannibals kavalerikommandant, hærføreren til å angripe Roma. Han lovet at de skulle spise middag der om bare fire dager dersom han gjorde det. Men Hannibal marsjerte ikke direkte mot Roma. Kartagernes hær var utslitt, og han hadde mistet tusener av menn. Han hadde nedkjempet tre romerske armeer og påført dem forferdelige tap, men romerne kunne alltid samle nye legioner for å erstatte dem.
    Da Hannibal nektet å følge rådet fra sin underordnede, kommenterte Maharbal frustrert: «Du vet hvordan du skal vinne et slag, Hannibal, men aner ikke hvordan du skal bruke seieren.» Denne beslutningen var en av hans mest omstridte. Det kan hende Roma ville ha falt dersom han hadde dukket opp utenfor byportene like etter Cannae. I stedet fant romerne viljen til å fortsette krigen, og stort sett sto Romas allierte dem bi.

    25 år, men en herdet kriger
    Hannibal hadde begrenset suksess i Italia etter Cannae. Byen Capua gikk over til hans side i 216 f.Kr., og i 212 f.Kr. sluttet også Tarentum seg til ham. Men dette var enkeltstående triumfer, og forsterkningene fra Kartago var begrenset. Romerne greide ikke å kaste ut Hannibal fra hans base i Sør-Italia, men han greide heller ikke å nedkjempe Roma, så situasjonen forble fastlåst. Da krigen begynte, hadde romerne sendt en hær til Spania for å øve press på kartagerne der. I sin iver etter å ta romerne i Italia hadde Hannibal etterlatt seg et territorium som han ikke hadde full kontroll over, og Roma fant villige allierte som gjerne ville kvitte seg med herskerne fra Kartago. Romerne led fryktelige tilbakeslag i Spania, men landet ble også øvingsplass for en romersk general som skulle vise seg å være fullt på høyden med Hannibal i militær dyktighet: Publius Cornelius Scipio. Hans far og onkel var drept, og Scipio var bare 25 år gammel da han overtok kommandoen over de romerske styrkene. Han var ingen umoden ungdom, men en herdet kriger og overlevende fra katastrofen ved Cannae. Etter å ha tatt fiendens støttepunkt i spanske Kartago Nova i et overraskelsesangrep i 209 f.Kr. slo Scipio i neste omgang Hannibals bror Hasdrubal Barka i slaget ved Baecula. Dette ble fulgt av enda en seier i slaget ved Ilipa i 206 f.Kr. over Hasdrubal Barka og Hannibals bror Mago. Hele tiden skjerpet Scipio sine soldater og utviklet taktikken som til slutt skulle gjøre romerne til mer enn likeverdige motstandere for Kartagos leiesoldater. Mens Hannibal var i Italia, ute av stand til å gjøre mye mot et Roma som hadde reist seg igjen etter tidligere nederlag, utviklet Scipio seg til en av de dyktigste generalene romerne noensinne skulle fostre.

    Knuste brorens hær
    Mago forlot Spania for godt i 205 f.Kr., og Scipio ble igjen som herre i landet. Tapet av dette territoriet oppfordret dessuten Massinissa, en numidisk fyrste, til å flytte sin lojalitet til Roma. Scipio fikk senere god bruk for det utmerkede kavaleriet Massinissa førte med seg. Dette bidro langt på vei til å avhjelpe romernes svakhet når det gjaldt kavaleri, noe som lenge hadde hemmet dem i kamp mot kartagerne. I 208 f. Kr. gjorde Kartago en kraftanstrengelse for å unnsette Hannibal, men den kom ikke direkte fra Kartago. Det var i stedet Hannibals bror Hasdrubal, som hadde sluppet unna Scipios klør og marsjert med sin hær ut av Spania. Han tok veien i sin brors fotspor gjennom det sørlige Gallia til Italia, hvor han kom frem i 207 f.Kr. De romerske legionene lå mellom Hasdrubal og hans eldre bror i sør. De slo til mot Hasdrubal før brødrene kunne forene krefter, og knuste hæren hans ved elven Metaurus, der 10.000 av hans spanske og afrikanske leiesoldater ble drept. Hannibal fikk vite om den yngre brorens nederlag først da romerne kastet Hasdrubals hode inn i leiren hans. Etter å ha drevet kartagerne fra Spania fikk Scipio kommandoen over en stor armé på Sicilia. Den førte han over til Afrika i 204 f.Kr. foran det endelige oppgjøret med Kartago. Etter å ha gått i land beleiret Scipio byen Utica før han slo en stor kartagisk hær som var sendt ut for å ta ham. Scipio lyktes i alt han foretok seg, og Kartago ba om fred. I 203 f.Kr., mens forhandlingene om fredsbetingelsene foregikk under en våpenhvile, ble Hannibal og hans bror Mago kalt hjem fra Italia.

    Armeen forfalt Det sies at Hannibal ble rasende da ordren kom, og han klaget høylytt over at hans regjering ikke hadde støttet ham i de 16 årene han hadde kjempet mot romerne i Italia. Men i bunn og grunn hadde Hannibal bare seg selv å takke. Han hadde vært uforsiktig da han angrep Saguntum noen år tidligere, og startet en krig med Roma uten at Kartago var klar til å føre den. Deretter invaderte han Italia med en hær som var for liten til å gå seirende ut av krigen, uansett hvor mange slag han greide å vinne med den. I mange år etter Cannae var Hannibal ikke i stand til å gjøre mer enn å sikre sin egen posisjon, mens begivenhetene skjedde andre steder, som på Sicilia og i Spania. Byen Syrakus, som var falt til Kartago i 215 f.Kr., ble erobret tre år senere, og Spania var fullstendig under romersk kontroll i 205. Capua ble gjenerobret av romerne i 211 f.Kr., fulgt av Tarentum i 209 f.Kr. Hannibals armé forfalt over tid, mens romerne sendte stadig flere legioner som holdt ham i sjakk sør i Italia. Etter hvert som en romersk seier ble mer og mer sannsynlig, begynte Hannibals allierte i Italia å forlate ham. Hærføreren ble nødt til å søke tilflukt i Bruttium, på spissen av Italias støvel. Her ble han til han ble kalt hjem. Med Hannibal tilbake i Afrika (Mago døde av skader på vei over havet) fikk regjeringen i Kartago tilbake en viss selvtillit, og fredsforhandlingene med Roma brøt sammen. Krigen begynte igjen, og Hannibal fikk kommandoen over Kartagos gjenværende styrker. Med en hær på 40.000 mann, inkludert de beste soldatene han fikk reddet ut av Italia, og alt annet han kunne skrape sammen – blant annet en håndfull elefanter – møttes Hannibal og Scipio i slaget ved Zama (i dagens Tunisa) i 202 f.Kr. Hannibals kavaleri var betydelig svakere enn Scipios, som fikk støtte av 4000 av Massinissas numidiske ryttere.

    Døde for eget grep I de harde kampene som fulgte, hadde romerne overtaket. Deres taktikk var blitt sterkt forbedret etter mange år med krig, og de sendte ikke lenger hele styrken hodestups mot fienden. Scipios menn trådte behendig til side da Hannibals elefanter dundret gjennom rekkene, før de omringet og meiet ned dyrene. Hannibals menn vaklet, og formasjonen brast da det romerske og numidiske kavaleriet svingte seg rundt og angrep dem i ryggen. Hannibals hær smuldret opp, og han selv ble tvunget til å rømme fra slagmarken. Karthagos regjering appellerte igjen om fred, og i 201 f.Kr. var det endelig slutt på den lange krigen som hadde begynt 17 år tidligere. Deretter gjorde Hannibal mye for å gjenreise økonomien i Kartago, slik at de kunne betale den enorme erstatningen romerne hadde pålagt dem. En romersk sammensvergelse med grupper som var imot Barka-slekten i Kartago, fikk drevet ham ut av byen, men Hannibal ga aldri opp kampen mot Roma. I 191 f.Kr. kommanderte han flåtestyrker mot romerne på vegne av kong Antiokus den store i selevkidenes rike. Etter at Roma til slutt beseiret selevkidene, dro Hannibal til kongeriket Bitynia i Lilleasia. Romere på hevntokt fant ham der, og de presset kongen til å utlevere ham til Roma. Kong Prusias gikk med på kravet, og i 183 f.Kr. sendte han soldater til Hannibals hus for å pågripe ham. Vel vitende om hvilken skjebne som ventet ham, tok Hannibal gift. En av antikkens største generaler døde for eget grep.

    Bilde: italiensk maleri fra 1400-tallet

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her