Utgave 4 2020

I vår er det 75 år siden frigjøringen av Norge etter annen verdenskrig. Vi markerer jubileet med 44 sider om krigen.

Smakebiter fra utgave 4:

  • Kristina giftet bort i storpolitisk spill

    Av TERJE AVNER
    Journalist

    Kristina av Tunsberg var det tredje av Håkons fire barn, født i 1234. 24 år gammel ble hun giftet bort til den spanske prinsen Don Filipus (eller Don Felipe) av Castilla, bror til kong Alfonso 10. I femte bind i den moderne norske utgivelsen av det islandske sagaverket Flatøybok får vi detaljene om den norske prinsessens ferd til Spania. De er kommet så langt som til Frankrike da vi hører om hennes ferd: «De la i vei innover i landet og kjøpte mer enn sytti hester ut over dem de hadde fra før. Så dro Torlaug og Ferant for å møte franskekongen. Han tok godt imot Norges konges budskap og la til at de skulle fare vestover om Gascogne. Han ga dem ledsagere helt til den byen som heter Narbonne, og som ligger ved Middelhavet. Og da herren i byen fikk høre om jomfruens ankomst, bevertet han henne og alle hennes menn den dagen.»

    Leid inn i Barcelona
    Derfra dro de til Catalonia, som den gang lå i kongen av Aragons rike. Der ble de godt mottatt. Ferden videre gikk over store fjell og vanskelige veier langs Middelhavet til byen Gerona. «Og da jarlen i byen fikk høre om jomfruen, red han to mil imot henne med to biskoper og tre hundre mann. Og da hun kom til byen, tok jarlen i bisselet og leide henne inn til byen, og biskopen på den andre siden, til hun var kommet til herberget. Da jomfruen kom til Barcelona, red kongen av Aragon imot henne mer enn tre mil sammen med tre biskoper og en utallig hær. Han tok imot henne på beste vis, tok selv bisselet og leide hesten hennes inn til byen og holdt henne og mennene hennes i kosten med stor heder i to dager og siden over hele riket sitt. Og hvor de enn kom til byer, red riddere og baroner imot jomfruen, slik som kongen av Aragon hadde bestemt.»

    Sterk, men mild
    Unge Kristina reiste ikke bare til et fremmed land som en brikke i sin fars utenrikspolitiske spill. Hun visste ikke engang hvem hun skulle bli giftet bort til. I Valladolid ramset kong Alfonso 10. opp alle brødrene sine og fortalte hvordan hver av dem var: «Han sa at Fridrek var eldst av brødrene, og at han var en tapper mann, en god ridder, en god rettshåndhever i sitt land og en god jeger» – men at han også hadde hareskår. «Om Heinrek, bror sin, sa han at han var den beste ridderen av alle brødrene sine. Han ville likevel ikke tale om ham, for han ville heve seg mot ham og far sin og kjempe mot deres rike. Cerius, erkebiskopsemne av Tulet, sa han, var en dugende mann, vel skikket til klerk.» Men Filipus, derimot, han hadde større lyst til å fare med skjemt, hauker og hunder: «Han var den største tvekampsmann mot bjørn og villsvin, sa han, stadig glad og lystig, nokså mild og smålåten og en svært god venn. Han er også den sterkeste av oss brødrene og en svært god ridder. Om skikkelsen hans eller hvor vakker han var, ville han ikke si noe, for det kunne jo nordmennene se daglig. De forsto av dette at det var denne kongen likte best av alle brødrene sine, og det gjorde også jomfruen og nordmennene, og derfor valgte hun seg ham til mann, sammen med rådgiverne sine», heter det i Flatøybok.

    Døde etter fire år
    Don Filipus og Kristina giftet seg i Valladolid 31. mars 1258. Vi får ikke høre stort om Kristina etter dette. Hvordan livet artet seg med den glade og lystige spanske prinsen, vet vi lite om. Men Kristina døde barnløs i Sevilla i 1262, fire år etter bryllupet, 28 år gammel. Hun ble gravlagt i et kloster i Covarrubias nær Burgos. Enkelte forskere stille r fremdeles spørsmål ved identifiseringen av henne, som ble foretatt i 1960-årene. Siden 1967 har det stått en minnetavle ved klosteret. Hva fikk kong Håkon ut av giftermålet? Mennene som hadde ført Kristina til Spania, avla rapport da de kom hjem: «De sa at det godset som han la ut for dem for å dekke kostnadene deres, ikke var mindre enn åtte hundre mark rent sølv. Han (kongen av Castilla, red. anm.) hadde også sagt at for hver den som kong Håkon lå i krig mot, skulle han være forpliktet til å gå imot med sin egen styrke, så sant det ikke var mot kongen av Frankrike eller kongen av Aragon, mågen hans, eller Englandskongen. Kong Håkon lovte straks til gjengjeld sin styrke til kongen av Spania, såfremt det ikke var mot sveakongen eller danekongen eller kongen av England.»

    Illustrasjon: Anders Kvåle Rue/Flatøybok/Saga forlag

  • Antihelten som mistet kontrollen

    Av ASBJØRN BAKKE
    Journalist i Aftenposten

    23 år gamle Ian Curtis var alene i rekkehusleiligheten i Barton Street i Macclesfield tre mil utenfor Manchester. Kona Deborah jobbet hele helgen som servitør og bartender for å få det til å gå rundt. De hadde store problemer i ekteskapet. Han hadde hatt et annet forhold noen måneder. Om morgenen lørdag 17. mai 1980 så han Werner Herzogs film Stroszek mens han bøttet innpå kaffe. Filmen handler om en mann som tar livet av seg for å slippe å velge mellom to kvinner. Da Deborah kom innom, spurte han om hun kunne bli. Senere ombestemte han seg og ba henne holde seg unna til han hadde tatt toget til Manchester neste dag. Bandet han var sanger i, Joy Division, skulle på sin første USA-turné. Han hadde kjøpt seg nye, kule klær til den.

    Tok seg god tid
    Etter at hun hadde reist til foreldrene sine, der datteren deres Natalie (1) var, kokte han mer kaffe, tømte i seg siste rest av en whisky-flaske og satte på Iggy Pops The Idiot. Mens den illevarslende rocken fylte ørene, satte han bildet av Natalie og bryllupsbildet fra 1975 foran seg og begynte på et langt brev, skrevet med blokkbokstaver. Det var til Deborah. Han skrev om livet de hadde hatt sammen, hvor mye han elsket Natalie og påsto at han hatet elskerinnen Annik Honoré, samtidig som han skrev at han ikke hadde hjerte til å bryte med henne. «I akkurat dette øyeblikket skulle jeg ønske jeg var død. Jeg klarer ikke mer», skrev han. Da Ian Curtis avsluttet skrivingen, hadde fuglene begynte å synge.
    Himmelen var knallblå. En vakker vårdag var på gang. Så reiste han seg. Sannsynligvis satte han på The Idiot igjen før han klatret opp på en stol, la en klessnor rundt halsen og festet den i taket. Ian Curtis lignet ikke en rockestjerne. Han hadde rett pannelugg og ordinær, kortklippet kontoristsveis. Vanligvis gikk han i frakk og bukser med press. Han så mer ut som en regnskapsfører enn som den stjernen han var i et voksende antall fans’ og musikkjournalisters øyne. Snart skulle han bli en av rockens evige legender. Han hoppet ned fra stolen. På platespilleren gikk fremdeles stiften rundt innerst på The Idiot da Deborah kom tilbake etter klokken 10, som avtalt.

    Etterlot sang til kona
    Hun hadde ennå ikke hørt sangen Joy Division skulle lansere i forbindelse med USA-turneen. «Love Will Tear Us Apart» ble ikke utgitt før like etter begravelsen. Da kunne hun høre den avdøde ektemannen synge til henne: When routine bites hard And ambitions are low And resentment rides high But emotions won’t grow and we’re changing our ways Taking different roads Love, love will tear us apart again

    Stjal fra eldre
    Ian Curtis ble født 15. juli 1956. Som tenåring elsket han Velvet Underground, MC5 og The Doors: dyster, destruktiv og utagerende rock. Han var svært fascinert av unge døde, som sangerne Jim Morrison og Janis Joplin. Curtis ruset seg på hasj og løsemidler, men hang med på skolen. Han og kompiser tilbød seg å hjelpe eldre for å kunne stjele de reseptbelagte medisinene deres. De hadde ikke kontroll med hva slags piller de kastet i seg. En gang endte det med at Curtis ble funnet bevisstløs av faren og måtte pumpes. Penger skaffet han seg blant annet ved å rappe plater på det lokale markedet for så å selge dem tilbake en uke senere. Det var mange desillusjonerte ungdommer i og rundt Manchester som ham, men de færreste brente seg selv med sigaretter. Sommeren 1972 overlevde han en overdose. Han var ikke fylt 16.

    Stor fan av Bowie
    Det var på den tiden han møtte Deborah Woodruff. Ian var stor fan av David Bowie, hadde truffet helten og fått autografen hans. Sammen dro Deborah og Ian på Bowie-konserter. I 1974 flyttet han med foreldrene fra Macclesfield til Manchester. Store deler av byen med 2,5 millioner innbyggere besto av golde, gråbrune og enorme bygårder og skitten industri. Det var dystre leveutsikter for mange av innbyggerne. Under krigen hadde tyskerne bombet 30.000 bygninger til grushauger. Noen av dem lå der ennå. Ian forlovet seg med Deborah våren 1974. De fikk ikke dele seng hjemme hos foreldrene før de giftet seg året etter. Ekteparet på 18 og 19 år flyttet inn hos besteforeldrene hans. Etter en stund fikk de en egen leilighet i Oldham, en mil utenfor sentrum. De hadde bare råd til å ha varme på ett rom. Han var uansett likegyldig til penger. Det eneste han ikke kunne klare seg uten, var sigaretter. En jobb i kommunen gjorde livet hakket lettere. Ian Curtis’ forskjellige personligheter forvirret dem omkring ham. I slutten av tenårene elsket han reggaemusikk, spesielt Bob Marley, men kunne samtidig komme med rasistiske synspunkter og uttalelser. Politisk var han svært konservativ.

    Vekket av Sex Pistols
    20. juli 1976 spilte punkrockens ledestjerner Sex Pistols i Manchester. Ekteparet Curtis var på plass. Ifølge Deborah forsto Ian denne kvelden at absolutt alle kunne bli rockestjerner. Peter Hook, Bernard Sumner og Terry Mason var også der. De ble slått av den hissige og primitive rocken. De tenkte det samme som Ian Curtis, og dannet et band. Curtis hoppet inn da de annonserte etter en sanger – uten å prøve synge. – Hvis vi likte noen, var de med, sa gitarist Bernard Sumner senere. I god punk-ånd kunne ingen av dem spille eller synge i utgangspunktet. De kalte seg Warsaw, oppkalt etter låten «Warszawa» på det rykende ferske David Bowie-albumet Low. En låt like dyster som Manchester var i 1977. Allerede bandets første konsert ble anmeldt i verdens hippeste musikkavis, New Musical Express. «Jeg likte dem og vil like dem enda mer om seks måneders tid», skrev journalist Paul Morley.
    På scenen transformerte den vanligvis nærmest folkesky Ian Curtis seg til en manisk galning. – En kveld rev han scenen i filler, dro opp planker med spiker i og kastet dem ut på publikum. Deretter kastet han et halvliterglass i gulvet så det ble knust, og rullet rundt i det til han skar et dypt sår i baken, fortalte Peter Hook i 1995. Warsaw var et utagerende punkband.

    Skrev om epileptisk anfall
    Samtidig med at Ian ble med i bandet, flyttet Deborah og han inn i leiligheten i Macclesfield, der alt senere skulle ende. Her hadde han et eget rom der han kunne sitte og skrive dikt i fred. Begge dro sammen til Manchester på jobb hver morgen. Hans jobb var å finne arbeid til funksjonshemmede. Han var svært engasjert i det. En dag fikk en av klientene, en jente, et voldsomt epileptisk anfall på kontoret hans. Han ble rystet over det han så, og skrev en tekst om det. And she turned around and took me by the hand and said: I’ve lost control again. And how I’ll never know just why or understand,
    She said: I’ve lost control again. And she screamed out kicking on her side and said: I’ve lost control again. Snart skulle han selv få førstehånds erfaring med å miste all kontroll i slike anfall. Det var en lang vei frem til at «She’s Lost Control» ble en av de sentrale låtene på bandets debutalbum Unknown Pleasures, som ble sluppet i juni 1979. Terry Mason hadde for lengst gitt opp å få styr på trommespillingen. Stephen Morris ble etter hvert fast mann på krakken.

    Punk ble til postpunk
    Tidlig i 1978 skiftet de navn til Joy Division. «Ian fortalte meg at joy division (gledesavdelingen) var det nazistene kalte de kvinnelige fangene som ble holdt i live for å være prostituerte for den tyske hæren. Jeg krympet meg. Det var grusomt og smakløst, og jeg håpet at de fleste ikke ville oppdage hva det betydde», skrev Deborah Curtis i sin bok Touching from a Distance. Snart endret musikken deres seg. Den ble mørkere, mer dvelende og monoton, men likevel like intens. Joy Division brukte punkens primitive energi til å uttrykke noe langt mer komplekst. Ian Curtis var en eiendommelig rockevokalist. Han hadde en likblek croonerstemme. Sommeren 1978 ga de ut EP-en An Ideal for Living med bilde av en hitlerjugend på coveret. Tony Wilson, en TV-stjerne på en lokal stasjon, ble oppslukt. Han slapp dem til på TV i september og bestemte seg for å gi ut plater med bandet. Helt på slutten av 1978 ble det synlig at Deborah var gravid, samtidig som Ian hadde sitt første epileptiske anfall på vei hjem fra Joy Divisions debutkonsert i London. Han hamret ukontrollert mot bilruten, og de andre fikk ham til sykehus. Snart kom anfallene tett. Foreldrene til Deborah betalte for å installere telefon slik at det skulle bli mulig å ringe etter hjelp. Curtis ignorerte epilepsien, men de andre merket at humørsvingningene ble kraftigere. Det var kort vei mellom mild vennlighet og blindt raseri. – Jeg er overbevist om at det var medisinene som drepte ham, sier Bernard Sumner i Deborah Curtis’ bok.

    Dystert debutalbum
    Samtidig fikk Joy Division større og større oppmerksomhet, og 13. januar 1979 var Ian på forsiden av New Musical Express for første gang. Etter hver konsert satt han hjemme utover natten og ventet på anfall han visste ville komme. En kveld hadde han fire kraftige anfall etter hverandre. I april ble han far. Det var da Joy Division gikk i studio for å spille inn et album. – De var en gave til en produsent, for de hadde ikke peiling, sa lydmannen Martin Hannett i 1988. Joy Division hadde allerede oppdaget at en markant og monoton bass kunne ha en hypnotisk kraft på publikum.
    Under lå en energisk, men knuget gitar. Trommingen var klaustrofobisk. Hannett forsterket dette. Det var 80-tallets episke rock som ble introdusert i dette lille studioet i Stockport utenfor Manchester ved påsketider i 1979. Resultatet var Unknown Pleasures. LP-en fremsto som en ode til fortvilelsen. Albumet var traumetungt og innadvendt, men likevel besnærende. Ian Curtis sang som om han hadde alle verdens sorger på sine unge skuldre, kompromissløst fokusert på de mørke sidene av tilværelsen. «Where will it end? Where will it end? Where will it end?» sang han igjen og igjen i «Days of the Lords». I anmeldelsen i musikkavisen Sounds sto det at hvis du var suicidal, var dette albumet som ville dytte deg utfor kanten.

    Søkte ly i litteratur
    Designer Peter Saville speilet musikken med et svart omslag, bare preget av skjematiske radiobølger, et motiv som nå finnes i utallige klesbutikker – uten at mange av dem som går ut derfra med bølgene på gensere og T-skjorter, aner hvor de kommer fra. Men selv om musikken Joy Divison skapte, besto av nyanser av grått, husker de tre andre Curtis som en mann med humor. – Hvis han ikke fikk det som han ville, kunne han lage et helvete, men på en morsom måte, sa Sumner i 1995. – Han var vår katalysator. Han sementerte ideene våre og dirigerte oss. Senere la han til tekstene. Ian Curtis hadde store litterære ambisjoner. «Han leste hovedsakelig Dostojevskij, Nietzsche, Jean-Paul Sartre, Hermann Hesse og J.G. Ballard. Det slo meg at all hans fritid ble brukt til å lese om og tenke på menneskelig lidelse,» skrev Deborah Curtis. – Vi tenkte aldri på tekstene hans. Vi lyttet aldri noe særlig til dem, sa Sumner i 2007. Først etter at sangeren var død, oppdaget Peter Hook at bandet hadde hatt en poet i sin midte.

    Møtte elskerinne
    På scenen danset Curtis med spastiske bevegelser og oppsperrede øyne. Joy Divisions tilhengere i sal og presse ble stadig flere. Hans eksentriske personlighet hadde tiltrekningskraft. Ian Curtis var nå blitt berømt i en engere krets av alternative rockere. Endelig kunne han kjenne litt av den glansen David Bowie solte seg i. Deborah og Natalie fikk stadig mindre plass i livet hans. 16. oktober 1979 spilte Joy Division på klubben Plan K i Brussel. Det var her han møtte Annik Honoré, en belgisk journalist som var involvert i musikkbransjen. I mars leide bandet to leiligheter for å gjøre det mulig for kjærestene å være sammen med dem i London under innspillingen av det neste albumet. Til Deborah sa Ian at det ikke var plass til henne i London. Han sa ikke at det var fordi Annik var der. Han tok med en kassett hjem til Macclesfield, men Deborah fikk aldri hørt Closer, som albumet ble hetende, før etter Ians død. De hadde ikke kassettspiller. Hadde de hatt det, ville hun ha hørt at tekstene var en eneste lang skildring av den lite misunnelsesverdige sinnstilstanden hans. Bare elskerinnen reagerte på tekstene under innspillingen. – Annik sa hvor bekymret og redd hun ble. Jeg sa: «Nei, nei – det er bare kunst. Det er bare et album. Det er ikke noe å bli skremt av.» Hun sa: «Skjønner du ikke, Tony? Når han synger ‘I take the blame’, så mener han det.» Jeg sa: «Nei da, nei da, det er bare kunst», fortalte plateselskapseier Tony Wilson i 2007 og sukket: – Hvor jævla dum går det an å bli?

    Mistet grepet
    Epilepsianfallene kom også på scenen. «Det ble en forventet del av Joy Divisions opptreden, og jo sykere han ble, jo mer populært ble bandet», skrev Deborah Curtis. – Ian fantes i to utgaver: Den friske Ian og den syke Ian. Men den friske Ian fornektet fullstendig tilstedeværelsen til den syke Ian, sa Peter Hook til magasinet Mojo i år. Første påskedag kom han hjem fra et opphold i London sammen med Annik. Samme kveld måtte Deborah ringe etter ambulanse. Ian hadde tatt en overdose av epilepsi-medisinen fenobarbital. Han la igjen et selvmordsbrev, men overlevde. Dagen etter spilte Joy Division i Bury, nord for Manchester. Ian klarte bare å synge to låter. Resten gjennomførte de andre uten ham. Folk ble rasende, og det endte med opptøyer. Fem ble kjørt på sykehus. Etterpå fant Tony Wilson vokalisten gråtende. Han var dypt deprimert. Ian flyttet inn hos Tony og kona Lindsay i noen uker. Han dukket ikke opp hjemme på ettårsdagen til Natalie, men han ba med Deborah til psykiateren i slutten av april. Ingen kjente ham bedre. De hadde vært sammen i åtte år. Han fortalte henne at han hadde oppfylt ambisjonene med Unknown Pleasures. Nå var det ikke mer igjen for ham å gjøre.

    Hadde ingen anelse
    Han flyttet hjem til foreldrene sine. 2. mai spilte Joy Division sin siste konsert. Ian Curtis besøkte datteren siste gang 13. mai. To dager etter det, en torsdag, holdt han en konsert på en pub i Manchester sammen med Bernard Sumner og en kompis. Han lo mye. Fredag skravlet han løst om USAturneen med Peter Hook. – Han tok livet av seg den lørdagsnatten. Jeg kunne ikke tro det. Han må ha vært en temmelig god skuespiller. Vi hadde ikke anelse om hva som var på gang, sa Hook i 1995. «Love Will Tear Us Apart» ble en stor hit i Storbritannia sommeren 1980. Albumet Closer har siden utgivelsen figurert på lister over tidenes beste og mest betydningsfulle album. På det kan vi høre klagesangen til stemmen fra graven: Mother I tried, please believe me, I’m doing the best that I can. I’m ashamed of the things I’ve been put through, I’m ashamed of the person I am. De tre andre dannet suksessbandet New Order. Men det er en helt annen historie.

    Foto: Privat

     

     

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent.