Utgave 2 2020

Charlie Chaplin laget en parodi på Hitler, Clark Gable gikk inn i flyvåpenet og Hedy Lamarr utviklet trådløse torpedoer. Krigen gjorde filmstjerner til soldater – og krigshelter til skuespillere.

Smakebiter fra utgave 2:

  • Hun så de små og engstelige

    Av ANNE KRISTIN LANDE
    Forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket

    Som få andre kom Anne-Cath. Vestly til å påvirke og prege barndommen til flere generasjoner nordmenn. Hun fortalte på radio og ga ut bøker, og vi ble kjent med skikkelser som Ole Aleksander, mormor og de åtte ungene, som alle hadde fornavn på M, Lillebror, Knerten, Aurora, Sokrates og Guro, bare for å nevne noen få. Senere kom det flere til: Ellen Andrea, Kaos og Rosa. Fortellingene spilte en viktig rolle for mange av oss. På en helt unik måte så hun de små og engstelige, og gjorde dem og oss i stand til å takle små og store utfordringer i hverdagen.

    Det startet på Rena
    Anne-Catharina Schulerud ble født på Rena 15. februar 1920. I tillegg til henne besto familien av foreldrene og storebroren Mentz. Familien flyttet flere ganger. Etter Rena bodde de både på Rudshøgda, Jessheim og Lillehammer. Faren, som tidligere hadde hatt egen jernvarebutikk og var utdannet apoteker, endte med å bli reisende i apotekervarer. Ikke lenge etter at de hadde bosatt seg på Lillehammer, døde faren. Anne-Cath. var da bare 11 år gammel. På Lillehammer gikk hun på skole, fikk venner, ble med i amatørteater og benyttet seg av byens mangfoldige kunst- og kulturtilbud. Det var også her hun ble glad i fjellet og naturen. Etter at hun hadde tatt artium i 1939, flyttet mor og datter etter broren Mentz til Oslo. Han var blitt student, og skaffet dem et felles hjem i Wergelandsveien 7 ved Slottsparken.

    Spilte teater
    Anne-Cath.s egen drøm om å bli skuespiller ble stadig sterkere. Hun skrev monologer hun kunne fremføre, og hun meldte seg inn i Amatørdramatikerforeningen av 1942. Senere kom hun i kontakt med Stanislavskij-gruppen, en teatergruppe som etablerte seg som Studioteatret da freden kom i 1945. I dette teatermiljøet traff hun og ble etter hvert kjæreste med maleren Johan Vestly. De giftet seg i 1946, og i 1948 fikk de sønnen Jo. Etter noen år som byboere flyttet familien til drabantbyen Brattlikollen sør i Oslo. Ikke lenge etter, i 1957, kom sønnen Håkon til verden. Familien bosatte seg senere i Trolltun borettslag på Bøler. Her ble det bygget kunstnerboliger for malere og billedhuggere, med store atelierer og gode arbeidsforhold for utøvende kunstnere. Anne-Cath. Vestly bodde på Trolltun i nesten 50 år, også etter Johans død i 1993.

    Lars Pusekatt
    Det var gjennom arbeidet som skuespiller at Anne-Cath. Vestly fant sin form som kunstner. Allerede i 1946 ble hun bedt av NRK om å skrive et hørespill for radioprogrammet Barnetimen. Det resulterte i Lars Pusekatt og vennene hans lager hopprenn, som ble sendt første gang i januar 1947. Senere skrev hun minst ett hørespill til om Lars Pusekatt og vennene hans. Da det tidlig på 1950-tallet skulle være en omlegging av sendingene i Barnetimen for de minste, ble blant andre Anne-Cath. Vestly invitert til å bidra. I 1952 gikk de første fortellingene om bygutten Ole Aleksander på luften. Året etter ble de første fortellingene utgitt som bok: Ole Aleksander Filibom-bom-bom.

    Tekst og tegninger
    Alle illustrasjonene laget av ektemannen Johan bidro til å gjøre boken populær. Det samme skjedde med senere utgivelser. Johan Vestlys bidrag til bøkene er ofte undervurdert. På en sjarmerende og enkel måte var tegningene hans med på å løfte teksten. Det var et unikt samarbeid mellom to kunstnere og to uttrykksformer, og én av flere grunner til at bøkene ble svært godt mottatt og samtidig var en økonomisk suksess for forlaget Tiden. Selv om bøkene solgte godt, var nok Anne-Cath. Vestly først og fremst kjent fra Barnetimen for de minste. I en tid med kun én radiokanal fungerte hun som en felles referanse for folk flest. I 1953 viste lyttestatistikk at programmet ble hørt av 83 prosent av alle barn i alderen 3–7 år, i tillegg hørte 48 prosent av alle voksne som hadde anledning, på programmet. Med sin karakteristiske stemme og med den lett gjenkjennelige introduksjonen «Morn, morn», samlet hun folk rundt radioen.

    Fjernsyn og film
    Selv om det var forfatter hun ble, slapp hun ikke forbindelsen til skuespilleryrket. Hun spilte Kanutten i TV-serien om Kanutten og Romeo Clive, som ble til på 1960-tallet i samarbeid med både mannen Johan og Alf Prøysen. Hun spilte rollen som mormor i filmene Mormor og de åtte ungene i byen (1977) og Mormor og de åtte ungene i skogen (1979), og sto dessuten selv på scenen i rollen på Oslo Nye Teater i 1993. Lappetepper fra livet I 1990 ga Anne-Cath. Vestly ut selvbiografien Lappeteppe fra en barndom. Her deler hun minner fra oppveksten på Rena og til hun som ung voksen flyttet fra Lillehammer til Oslo. Mange av historiene hun omtaler, kan vi finne igjen tematisert i forfatterskapet. Flytting og oppbrudd er et gjennomgående tema. 10 år senere kom fortsettelsen: Nesten et helt menneske. Lappeteppe 2. Gjennom hele forfatterskapet utviklet Anne-Cath. Vestly et rikt og frodig persongalleri, hvor mormor står i en særklasse. Som få andre forfattere laget hun originale og fargerike universer, der samspillet mellom barn og voksne ofte står i fokus. Bøkene viser flere sider ved drabantbylivet, ikke minst samholdet og den gode fellesskapsfølelsen som kan oppstå i et slikt miljø. Bøkene hennes er oversatt til minst 15 språk og er solgt i mer enn 2 millioner eksemplarer. I tillegg til mange litterære priser har hun mottatt Kulturrådets ærespris, Brages hederspris og St. Olavs orden.

    Foto: Tom A. Kolstad/Aftenposten

     

  • Tidenes DIMMEFEST

    Av ASBJØRN BAKKE
    Journalist i Aftenposten

    – Elvis døde da han gikk inn i hæren, sa John Lennon. Underforstått: Da han tok på seg uniform, la rockeopprøreren seg flat for samfunnet han hadde opponert mot. Det var da han ble temmet. Det er selvsagt en noe forenklet måte å oppsummere Elvis Presleys karriere på, men nettopp ufarliggjøring kan ha vært motivet bak innkallingen. – Hvis du tar ham ut av underholdningsindustrien, hva sitter du igjen med? En lastebilsjåfør, sa sjefen for vernepliktskontoret i Elvis Presleys hjemby Memphis, ifølge boken Elvis, skrevet av den anerkjente musikkjournalisten Dave Marsh. Forfatteren mer enn antyder at innkallingen var en konsekvens av et ønske om å nøytralisere en oppvigler.

    Svarte forbilder
    For Elvis hadde utløst en kulturell revolusjon, et normoppløsende ungdomsopprør med en bredde og en tyngde som verden ikke hadde sett før. Men om Elvis var elsket av millioner av tenåringer, var han tilsvarende foraktet av kultursnobber, «respektable» borgere og rasister. De siste var det mange av i de segregerte sørstatene. Dette var ti år før borgerrettighetskampen ga uttelling. Elvis og hans likesinnede ble beskyldt for å trekke hvit ungdom ned på de svartes nivå. At Elvis selv hadde den største respekt for rockens svarte røtter, var å betrakte som en bekreftelse. – Det virker som om mange tror at jeg var den som startet dette, men rockn’ roll var her lenge før jeg dukket opp. Ingen kan synge denne musikken som fargede mennesker, sa han til magasinet Jet i 1957. For Elvis var selvsagt ikke den første eller alene. Afroamerikanerne Little Richard, Chuck Berry og Fats Domino detonerte omtrent samtidig i 1956. Men Elvis ble enormt mye større og dermed selve symbolet på den nye tiden. Posisjonen skyldtes eksepsjonelt talent, unik stemme, uimotståelig utseende, utfordrende dansing, usedvanlig klesstil og en langt mer salgbar hudfarge.

    Sinatras avskyresolusjon
    Elvis Presley hentet like mye fra hvit bondemusikk som fra svart klagesang og blandet det til en høyeksplosiv cocktail. Hverken country eller blues sto høyt i kurs hos etablerte stjerner som Frank Sinatra, som hadde usedvanlig lite til overs for rock’n roll. «Det vekker nesten bare negative og destruktive reaksjoner hos unge mennesker. Det lukter rart og falskt. Det blir sunget, spilt og skrevet for det meste av idiotiske galninger. Ved hjelp av dets nærmest imbesile gjentagelser og slibrige, vulgære og skitne tekster er det blitt en kamparena for alle kinnskjegg-befengte ungdomskriminelle på Jordens overflate», skrev han i en artikkel om amerikansk musikk i det franske magasinet Western World i 1957. Kinnskjegg-referansen var nok et nikk til Elvis, som hadde gjort denne i manges øyne uflidde hårveksten til mote. Det skumleste for mange var likevel Elvis’ seksuelle utstråling. Ingen annen mannlig artist hadde vrikket og vridd seg slik. Derfor var det også noe androgynt over Elvis. Det gjorde ham ikke mindre skremmende. Under en pressekonferanse Elvis holdt i Los Angeles i oktober 1957, ga han Sinatra svar på tiltale: – Jeg skjønner ikke hvordan han kan kalle dagens ungdom umoralsk og kriminell. Dette er den største musikken noensinne, og den vil fortsette å være det. Om det nå var slik at amerikanske myndigheter dro Elvis inn i militæret for å bli kvitt ham, så snudde hans smarte og kyniske manager «Colonel» Tom Parker våpenet: At Elvis forlot rocketronen for å tjene landet, slik mange andre amerikanske ungdommer måtte, ga ham gjennomslag i nye befolknings- og aldersgrupper.

    Soldat 53310761
    Aldri har en hårklipp fått større oppmerksomhet enn den Elvis Presley fikk 25. mars 1958 i Fort Chaffee i Arkansas. Kinnskjegg og rockelugg lå igjen på gulvet, mens fotografene knipset. Parker sørget for
    maksimalt med oppmerksomhet. Dagen før var verdens største stjerne blitt til soldat nummer 53310761. Han skulle være i uniform i to år, en evighet i platebransjen på den tiden. Det var like lang tid som det var gått siden hans kommersielle gjennombrudd. På den tiden hadde han toppet hitlisten i USA 11 ganger. Elvis skulle til Tyskland. Titusener av amerikanske soldater fungerte der som buffer mot kommunismen under den kalde krigen. Men før han kom så langt, opplevde han sitt livs katastrofe. Natt til 14. august 1958 døde moren Gladys, 46 år gammel, syk og alkoholisert. Etter begravelsen låste han seg inne på et rom hjemme på Graceland i åtte dager og gråt. Så dro han tilbake til leiren, men sorgen slo rot. En knapp måned senere gikk han ombord på USS «General George M. Randall» mens tusenvis av fans hylte og besvimte på kaia. Hundrevis av pressefolk dekket hendelsen. Filmen, albumet og låten King Creole gjorde at det var en glohet artist som forlot landet. Da transportskipet ankom Bremerhaven i Tyskland 1. oktober, sto 1500 fans på brygga sammen med kamerateam fra fem TV-selskaper og tett med journalister. Han var også Europas rockekonge.

    Elvis levde på hitlistene
    Elvis hadde vært i et studio i Nashville under en perm 10. juni 1958. Markedet måtte holdes varmt mens han var borte, og han rakk å spille inn fem låter. Tre av dem ble store hits både i USA og Europa mens han var i Tyskland: «A Big Hunk O’ Love», «A Fool Such As I» og «I Got Stung». Platebutikkene fikk også tilførsel av tre nye LP-utgivelser med låter som ikke var utgitt på annet enn singler og EP-er. Samtidig sørget manager Parker for å fôre umettelige fans med et utall Elvis-ting. Han sendte ut over 4000 telegrammer, skrev brev og hilsener i Elvis’ navn og reiste rundt og reklamerte for Elvis-plater og filmer. Men samme hvor hardt Parker jobbet, var han ikke Elvis. Langt ifra. Det oppsto et vakuum som ble fylt av åpenbart Elvisinspirerte artister som Paul Anka, Frankie Avalon, Ricky Nelson, Fabian og Bobby Darin.

    Innkvartert i egen villa
    Elvis var ikke en helt vanlig soldat. Faren Vernon og farmoren Minnie Mae var med over til Tyskland. Det samme var flere av kameratene som pleide å være rundt ham på Graceland. Etter ti dager flyttet han inn sammen med dem i en villa med fem soverom i Goethestrasse 14 i tettstedet Bad Nauheim like ved militærbasen i Friedberg. Elvis sto opp klokken halv seks hver morgen og fikk ry som en god soldat, men bortsett fra dagtiden i leiren og deltagelse på manøvrer oppholdt han seg i villaen. Den var brakka hans. Med gardinene nedtrukket tilbrakte han kveldene med å synge gospel ved et piano han leide. Ved platespilleren ble han oppdatert på konkurrentenes hits. Det var stadige sammenkomster med nye jenter på besøk. Til postkontoret i Friedberg kom det mellom 500 og 1000 fanbrev hver dag mens han var der.

    Amfetamin og Priscilla
    22. november 1958 ble en merkedag i Elvis Presleys liv. For første gang tok han amfetamin, visstnok gitt ham av en sersjant. Han var svært begeistret for effekten, som gjorde det mulig å droppe søvn og holde ut kjedelige militærøvelser. Elvis var overbevist om at pillene var ufarlige. Resten av livet var de aldri langt unna. Til slutt tok de livet av ham. I juni 1959 var han på perm i Paris. På nattklubben Lido gikk han opp til bandet på scenen, satte seg ved pianoet og sang «Willow Weep for Me». Det skulle bli hans eneste sceneopptreden i Europa. I slutten av august tok vennen Currie Grant med seg en amerikansk kapteins datter til huset i Goethestrasse. 14-årige Priscilla Beaulieu hadde på seg matrosinspirert kjole med hvite sokker og sko da hun kom inn i stuen. – Neimen, hva har vi her? spurte han.
    Snart satt han ved pianoet og sang egne hits og andres låter for henne. Ifølge Priscilla oppførte Elvis seg alltid anstendig når de møttes. Elvis rakk å bli 25 år og sersjant før han dro hjem. Priscilla sto igjen i Tyskland og vinket. De to så hverandre ikke igjen før sommeren 1962. Fem år senere giftet de seg. Året etter fikk de Elvis’ eneste barn, Lisa Marie.

    Fortsatt konge
    Han dimmet 5. mars 1960 og reiste hjem til Graceland, der fansen snart var på plass utenfor. Drøyt to uker etter dro han til Nashville, der et studio var booket i Sivle Yelserps navn. Det var Elvis Presley baklengs. For å unngå oppstyr ble det kamuflert hvem som kom. Elvis var sulten på å bevise at han var mer enn en hikstende jypling med skjelvende knær. Listen ble lagt høyt. Stemmen skulle utfordres, og sjangere skulle overvinnes. Han tok regi. Elvis forlangte maksimalt av musikerne. De måtte spille den første låten, fyrige «Make Me Know It», 19 ganger før han følte at den satt som den skulle. Elvis sang hver låt som om han hadde alt å forsvare. Han hentet ut det han hadde lært av sine svarte og hvite rhythm’n blues-, gospel-, country- og croonerpophelter og la sin søkende og sårbare sjel til. De rakk seks låter den kvelden og natten, deriblant «Stuck on You» og «Fame and Fortune». Den neste Elvis-singlen var forhåndsbestilt i 1,4 millioner eksemplarer, og bare tre dager etter var platen med de to låtene ute i butikkene. Samme dag, 23. mars, tok Elvis toget til Miami Beach. Colonel Parker hadde sørget for at reiseruten var godt kjent. – I hver eneste lille by underveis sto det folk langs linjen. Hele tiden. Hele turen. Fotografer. Folk med filmkamera. Ungdommer. Jeg skjønner ikke hvor de kom fra, fortalte gitarist Scotty Moore til magasinet Look i 1971.

    Slo Sinatra på hjemmebane
    Målet med Miami-turen var Frank Sinatras TV-show. Den 20 år eldre stjernen hadde innsett at Elvis var kommet for å bli. Han krøp til korset. Sinatra ville være den første som hadde Elvis med i TV-show etter hjemkomsten og betalte ham 125.000 dollar for det. For det fikk han åtte minutter med Elvis, som sang de rykende ferske låtene fra singelen. Med et lurt smil gnistret Elvis i fremførelsene. Han så kanskje pyntelig ut med dress og sløyfe, men kroppen hans var musikk. Hoftevrikkene fikk hylene fra den kvinnelige delen av publikum til å nå de høyeste frekvenser. Elvis var bare gjest, men overskygget Sinatra fullstendig. Han hadde vunnet kulturkampen. Tilbake i Nashville 3. april gikk Elvis i studio igjen, om mulig mer tent enn forrige gang. Innspillingene begynte klokken halv åtte på kvelden. Lavmælt og lidenskapelig vred han seg gjennom en dampende het «Fever» i en drøy og naken versjon. Teksten på «Such a Night» var kanskje rosenrød, men før Elvis var ferdig med sangen, handlet den om en machomann på rov. Det var ingen tvil om hva som foregikk den natten.

    Blod, svette og tårer i studio
    Han strakk seg i mange retninger. «O sole mio», en italiensk sang første gang utgitt i 1908, var gjendiktet som «It’s Now Or Never». Den krevde patos, særlig i de siste sekundene, der den nærmet seg opera. Han prøvde igjen og igjen. Produsent Bill Porter mente at slutten kunne kuttes ut. – Bill, jeg skal gjøre den tvers igjennom, eller så gjør jeg den ikke i det hele tatt, svarte sangeren. Til slutt klarte han det. Parker ba ham synge konas favorittlåt «Are You Lonesome Tonight?», en hit fra 1927. De begynte på den klokken fire om natten. Elvis jaget alle andre enn gitaristen, bassisten og sangerne i The Jordanaires ut av studioet. Lysene ble slått av. Musikerne spilte i stummende mørke. Slik kunne Elvis forsvinne inn i seg selv og hente ut maksimalt av låten og stemmen. Det var blitt morgen innen 11 låter var i boks. Alle bortsett fra én var utslitt etter innsatsen, men de andre våknet til live da Elvis dro blå toner ut av Gibson-gitaren. Han spilte rytmisk, rått og brutalt. Saksofonist Homer Randolph tømte seg helt. Det samme gjorde Elvis. Ingen hvit stemme hadde sunget blues slik før. Ingen andre heller. Versjonen av Lowell Fulsons «Reconsider Baby» er noe av det sterkeste Elvis gjorde i hele sin karriere. 12 av låtene fra de to rundene i Nashville ble til albumet Elvis Is Back!, et album som oppsummerte både hans mange kvaliteter som sanger og store musikalske mangfold. Det feide kopikattene av bordet og er blitt stående som en klassiker.

    Den nye Elvis
    Men det var ikke den røffe og sevjefylte Elvis fra «Such a Night» som pekte fremover. «Are You Lonesome Tonight?» og «It’s Now or Never» ble giganthiter. Dette var den nye Elvis, dette var det som virkelig solgte. Snart ble smektende ballader uutholdelig lette og pyntet med hawaiiroser. Elvis ble en tannløs familiefigur. Det var ikke en sjel som syntes Elvis var tru
    ende lenger, bortsett fra bak jernteppet. 1. august 1960 ble Elvis kalt «samfunnsfiende nummer 1» av avisen Junge Welt i det kommunistiske Øst-Tyskland. Det var da noe. Den mektige stemmen ble med få unntak brukt på elendige låter i enda verre filmer. Colonel Parker var overbevist om at folk ville kjøpe hva som helst, bare Elvis sang. En stund så han ut til å få rett. I 1965 var Elvis Hollywoods best betalte skuespiller, selv om alt han gjorde, var å synge fjollete sanger mens han gjorde kur til en kvinnelig motspiller og banket opp et par rivaler underveis. Om igjen og om igjen. Men snart orket ikke folk mer. Mellom 1965 og 1969 hadde ikke den tidligere hitmaskinen Elvis Presley en eneste topp 10-hit i hjemlandet. Sånn sett fikk John Lennon etter hvert rett. Rockeren Elvis døde ikke da han gikk inn i hæren, men like etter at han kom ut. Heldigvis ble han gjenopplivet i 1968, men det er en annen historie.

    Foto: AP/NTB scanpix

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her