Utgave 1 2020

Tusenvis av norske ungdommer søkte jobb og frihet i Amsterdam på 1600-tallet, da Nederland var Europas rikeste land. Mange havnet i dagens Red Light District.

Smakebiter fra utgave 1:

  • Slo gutta i hoppbakken

    Av JENS-PETTER GJELSETH
    Journalist, spaltist og kommunikasjonsrådgiver.

    På starten av 1960-tallet – lenge før V-stil og påbudet om hjelm i hopp og på sykkel – ble en liten trønderjente på syv år lokket av sin far til å sette utfor Kårebakken i Trondheim. Det var starten på karrieren til Norges første internasjonale kvinnelige skihopper, Anita Wold. I dag er den 63 år gamle trebarnsmoren fra Byåsen i Trondheim helt ute av hoppmiljøet. Men vinterdagen da hun tok sitt første, spede skihopp, glemmer hun aldri. Engan, Falkanger, Brandtzæg, Yggeseth og Wirkola var heltene i hoppbakken i en tid da landets aviser utkom i sort-hvitt, hopp var nasjonalidrett og NRK ikke hadde
    ansatt en eneste sportsjournalist på TV. – Hvis du tør å hoppe i Kårebakken, så får du en Cola på skistua etterpå, var min fars noe lettsindige – eller skal vi si noe vågale – invitasjon, forteller hun. – Jeg var på toppen før han hadde snakket ferdig og satte utfor uten betenkningstid på mine langrenns-treski. Dette var jo lenge, lenge før plasten gjorde sin entré i løyper og i hoppbakker, smiler Anita Wold Jensen, som hun nå heter.

    Malte hoppskiene blå
    Helt tilfeldig var det nok ikke at Anita Wold skulle bli lokket til hoppbakken. Pappa Oddvar hoppet på ski og representerte ærverdige Byåsen IL. Klubben, stiftet i 1921, har hatt mange profiler, også i nyere tid: Tommy Ingebrigtsen i hopp, Lars Berger i skiskyting, Tor Arne Hetland og Johannes Høsflot Klæbo i langrenn, for å nevne noen. Dagen etter debuthoppet i Kårebakken – og Cola’en på Elgsethytta – var langrennsskiene historie. Hoppski kom på plass på jenterommet i Olaf Bulls veg på Byåsen. Anita bor i dag på Lian, bare noen hopplengder unna barndomshjemmet. Faren hennes valgte å smi mens hoppinteressen var varm hos datteren, som på det tidspunkt var enebarn, men som etter hvert skulle få to yngre «etterpåkladder» av søsken.
    – Pappa hadde en kompis, som igjen hadde en sønn med hoppski. Torbjørn Øien, som han het, var ett år eldre enn meg. Treskiene – ordentlige hoppski – ble kjøpt, betalt og fraktet hjem, pusset og malt blå. Jeg tror ikke malingen på skiene var tørr før pappa og jeg var i Hårstadbakkene, som lå bare 300 meter fra huset vårt, og prøvde dem. Deretter gikk det slag i slag. Først og fremst i lokale renn. Konkurrentene var selvfølgelig bare gutter, forteller Anita i dag. Anita Wold var heldig. Ikke bare var pappaen hoppinteressert. Han hadde også solide kunnskaper om skihopping, teknikk og alternative måter å trene på. – Pappa var trener så lenge jeg holdt på med skihopping. Vi trente alternativt. Den gang brukte mange vekter, men det gjorde ikke jeg. Vi brukte «tjukkas» (en stor sekk fylt med skumgummi, red. anm.) for å trene koordinasjon mellom sats og flystilling i svevet. Ingen andre gjorde dette. Vi laget «rullebane» for å trene satsteknikk, vi brukte sandsekker for å perfeksjonere kroppsbeherskelsen. Om sommeren var det terrengløp og friidrett, sier Anita.

    Var aldri redd
    Som jente i hoppbakken opplevde Anita aldri noen som var negative til hennes inntreden i en mannsdominert idrett.
    – Jeg ble tatt meget godt vare på i hoppmiljøet. I Trøndelag var jeg alltid en av gutta. Jeg konkurrerte med dem med lik fart. Jeg gjorde det også bra og klarte å hevde meg flere ganger. I 15-årsklassen lå jeg faktisk helt på toppen av listene, sier hun. – Var du aldri redd? – Nei, aldri direkte redd når jeg hoppet, men selvfølgelig var jeg av og til veldig spent i nye bakker. Jeg stolte helt og holdent på faren min, og hva han rådet meg til. Han var en flink trener. Det var ganger han var redd på mine vegne, men han forklarte alltid hva jeg skulle gjøre. Vi hadde alltid noen regler og rutiner, blant annet med rutiner for stramming av bindinger i større bakker. Det fungerte alltid bra.

    Pusset premier til jul
    Broren Roar var åtte år yngre enn Anita, og søsteren Marit 13 år yngre, så de fulgte ikke så mye med på hva storesøster drev med. – Men mamma var alltid redd. Hun så vel ikke et eneste av de hoppene jeg foretok, hun snudde seg alltid bort om hun var i bakken, sier Anita. Pappa Oddvar var klubbkamerat i Byåsen med mer kjente Torbjørn Falkanger (sølv i OL i 1952). De hoppet ofte i samme konkurranser. Oddvar gjorde seg mest bemerket i Midt-Norge, så navnet Wold var allerede kjent før Anita troppet opp med hoppdress. Han kjørte også speedway på anstendig nasjonalt nivå, men da Anita var fem år gammel, fikk han hjerteinfarkt. Etter det ga han seg med aktiv idrett for egen del. – Pappa vant renn, og han fikk også mange fine premier. Den gangen var sølvbestikk populært som premie både i bakken og i konkurranser ellers. Hver jul skulle disse fine, store skjeene pusses, og hver gang fikk vi i familien de samme historiene om hvor premiene var vunnet. Det ble en morsom tradisjon i familien Wold hvert eneste år før jul, sier Anita.

    Stas på skolen
    – Var du populær på skolen fordi du var skihopper? – Klassevenner delte gleden over at jeg konkurrerte mot gutta. På mandager var det ofte bilder og resultatlister etter helgens renn i lokalavisene. Da var det alltid stas å komme på skolen, minnes Anita.
    – Jeg ble sett opp til av jevnaldrende. De syntes jeg var litt tøff som turte å hoppe på ski. På et tidspunkt vil en jente som konkurrerer mot gutter, imidlertid møte en fysisk barriere. – Som junior ble alt litt verre, for da kom forskjellene mellom gutter og jenter frem. Jeg trengte større fart, men det var det lite å gjøre med, for jeg hoppet jo på lik linje med guttene så lenge det ikke var egen jenteklasse. De årene var tunge, sier Anita i dag. Men før hun ga seg som hopper, beveget hun seg også langt utenfor Trøndelags grenser med sine hoppski. Også her var det trått i tilløpet.

    Hoppet i Holmenkollen
    – Som 17-åring kvalifiserte jeg meg til Holmenkollen, men fikk ikke lov til å hoppe, det var 18-årsgrense. Året jeg fylte 18, fikk jeg delta i juniorrennet, som gikk på lørdag. Etter rennet ble jeg spurt om jeg ville åpne Holmenkollrennet på søndag. Det var i 1974, forteller Anita. – Den opplevelsen var enorm. Det var stappfullt med tilskuere i bakken, og jeg mottok et fantastisk kollenbrøl før jeg satte utfor. Den følelsen, det brølet, selve svevet – jeg kommer aldri til å glemme det, sier hun. Prøvehoppet i nasjonalarenaen Holmenkollbakken ga henne et lite, internasjonalt gjennombrudd. Etter det ble Anita invitert til Tsjekkia, Finland og Japan for å hoppe.

    Dyrt å satse
    Da Anita og faren reiste til Japan, dro de sammen med det norske herrelandslaget i regi av Skiforbundet. Blant deltagerne på turen var Odd Grette, Svein Gulbrandsen og Odd Hammernes, alle kjente hoppprofiler. – Året etter ble jeg også invitert, men da reiste vi alene, pappa og jeg. Vel hjemme etter den opplevelsen tok vi også avgjørelsen om å avslutte hoppkarrieren. Det var ikke mer å hente, og det var dyrt å holde på, forteller hun. – Jeg hadde to mindre søsken hjemme, og min far ofret mye tid og jobb på meg. For å få nok trening i store bakker måtte vi reise rundt etter snø. Det kunne ikke holde på slik i det uendelige.

    Nesten til 100
    Det har flere ganger vært nevnt at Anita Wold skulle være prøvehopper i den tyskøsterrikske hoppuka. Det var det imidlertid aldri snakk om, ifølge Anita. – Det som stemmer, er at jeg fikk forespørsel om å åpne skiflyvningsrennet i Vikersund i 1976. Det måtte jeg takke nei til. Den vinteren var det så dårlige snøforhold i Trøndelag at det rett og slett ikke var forsvarlig å sette utfor en så stor
    bakke. Planen var at Vikersund skulle skje etter min siste tur til Japan, i 1976. Men dessverre – det ble det aldri noe av. Med 97,5 meter i Sapporo i 1975 og ny verdensrekord for kvinner nærmet Anita seg den magiske 100-metersgrensen. Men hun tjente ingen penger på hoppingen. Tvert imot, hun holdt på med hopp fordi det var gøy. Men på et tidspunkt tok gleden slutt. – Det var ikke morsomt lenger å hoppe så mye kortere enn gutta, sier hun, uten bitterhet.

    Stolt av pappa
    Som hopper så Anita opp til Bjørn Wirkola, dobbelt verdensmester i Oslo i 1966 og vinner av hoppuka tre år på rad i 1967–69. Hun og faren hadde også god kontakt med Ingolf Mork når de møttes på renn. Mork vant blant annet hoppuka i 1972. – Første gang jeg møtte ham, var i et renn på Gråkallen. Vi skulle se på de store gutta, og der var Ingolf. Han hoppet ikke så bra, husker jeg. Men, som jeg har nevnt, faren min var flink teknisk og gikk bort til ham med noen tips. Det fungerte veldig bra. Ingolf Mork kom bort etter rennet og takket faren min. Det var stas, minnes hun. – Senere møtte vi ham i Krekkebakkene. Da han så oss, kom han rett bort og spurte om faren min kunne se på hva han gjorde feil. Ingolf rettet på det han fikk beskjed om og vant rennet. Da var jeg stolt av faren min, minnes Anita.

    Følger litt med
    Anita drev også med friidrett og var aktiv i flere øvelser. På 800 meter har hun pers på 2.19,5, en anstendig notering den gang. Da hun sluttet med skihoppingen i 1976, begynte hun å sykle. Hun konkurrerte for IL Sverre på Levanger (klubben til Knut Knudsen) og har bronse fra NM landevei samt sølv og bronse på bane. – Ditt forhold til hoppsporten i dag? – Jeg følger litt med. Anette Sagen banet jo vei for jentene i moderne tid, og det var ikke spesielt enkelt under det hoppregimet som var da. Man satset jo ikke på jenter i hoppbakken, men det har endret seg, og Maren Lundby er et stort forbilde for mange. Hun har utviklet seg enormt siden hun begynte. Men det hadde vært supert om de kunne konkurrere på samme arena, samme dag, som guttene. De hopper jo i de samme bakkene i verdenscupen. Selv har Anita Wold Jensen ingen kontakt med hoppmiljøet i dag, med unntak av et og annet renn som tilskuer i Granåsen. Anitas tre barn har heller aldri tatt opp hopparven etter moren, men har i stedet satset på ishockey.

    Foto: Reidar Fure / VG

  • Full tank, takk!

    Av KIRSTEN LINDE Konservator NMF og
    PETTER TØNDER JAKOBSEN Konservator NMF Begge er ansatt ved MiA – Museene i Akershus

    27. august 1859 var en merkedag i oljehistorien, da olje for første gang steg opp av et borehull i Pennsylvania. Det var ikke drivstoff til biler, men et stort behov for smøreolje og parafin som startet jakten på mineralolje. I 1859 var dampmaskinen ca. 90 år gammel, og den industrielle revolusjon hadde omformet samfunnene både i Europa og Nord-Amerika. «Maskinalderen» krevde nye og bedre smøre midler enn det animalske fettet og hvaloljen som til da var blitt brukt. På midten av 1800-tallet oppsto det også et voksende marked for parafinlamper og dermed for parafinolje. Da det elektriske lyset etter hvert tok over, ble behovet for parafin redusert, mens det derimot ble et økende behov for et annet oljeprodukt, bensin.

    Bilen kom til Norge
    Nikolaus August Ottos oppfinnelse av forbrenningsmotoren i 1860 og Karl Benz’ patent på den første bilen med bensinmotor i 1886 la grunnlaget for bensinstasjonen som vi kjenner den i dag. I starten var bilen for de få og uoppnåelig for folk flest. De første bilene var europeiske, men gjennombruddet for massebilismen skjedde i USA. I 1908 introduserte Henry Ford Model T produsert på samlebånd. Den første bilen i Norge ble importert i 1896, men frem til første verdenskrig var bilparken beskjeden. Fra to registrerte biler i 1900 var det 320 i 1910, i 1915 ca. 2000 og i 1919 over 7000 registrerte motorkjøretøyer i Norge.

    Frislipp av bilsalget
    I 1921 var bilparken økt til nærmere 17.000. Andelen motorsykler var 30–40 prosent, og utover på 1920- og 30-tallet økte også andelen lastebiler kraftig til opp mot 30 prosent. Det samlede antallet motorkjøretøyer var 119.000 i 1939. Under den tyske okkupasjonen stagnerte bilsalget og bilbruken. Rasjonering av drivstoff fortsatte etter krigen, og for å begrense import måtte man ha tillatelse til å kjøpe ny bil. I 1950 var det nær 145.000 registrerte motorkjøretøyer. Bilsalget ble frigitt 1. oktober 1960, og i løpet av året økte antallet kjøretøyer til 526.000. Salget av nye biler resulterte selvsagt i økt behov for bensin og bensinstasjoner som kunne selge drivstoff. Bilsalget fortsatte å stige kraftig, og allerede i 1965 var antallet motorkjøretøyer oppe i 820.000. Fem år senere, i 1970, var antallet over 1,1 millioner. I 1990 var tallet nærmere 2,4 og i 2018 over 4 millioner.

    De første veiene
    Veinettet i Norge ble i stor grad utbygd på 1800-tallet, og det var disse veiene som ble benyttet da bilen gjorde sitt inntog rundt første verdenskrig. Veiene var i hovedsak av enkel standard med grus, beregnet på hestekjøretøyer. Brøyting av hovedveiene ble ikke foretatt planmessig før på 1920-tallet. Mange brukte bilen bare i sommersesongen og satte den inn i vinterhalvåret. Piggdekk kom først midt på 1960-tallet.

    Veinettet bygges ut
    I mellomkrigstiden ble det bygget en del veier blant annet som nødsarbeid, men det var ikke før på 1960-tallet at de store endringene i veinettet ble igangsatt. I 1955 var veinettet i Norge på ca. 47.000 kilometer. Andelen med fast asfaltdekke utgjorde 6 prosent, mens den i Akershus var på knapt 25 prosent. I 2010 var veinettet vokst til 93.000 kilometer, og fast dekke var ikke lenger relevant i statistikken fordi nesten alle veier nå var asfalterte.

    Bensin på apotek
    Til å begynne med ble bensin solgt på kanner på apoteket. Etter hvert som bilen ble vanlig, ble salgsstedene utvidet til landhandlerier og skysstasjoner på landet og jernvarehandlere, fargehandlere og kolonialforretninger i byene, ofte med en enkel pumpe utenfor forretningen. De første bensinstasjonene kom i byene, og etter hvert spredte fenomenet seg utover i distriktene. Østlandske Petroleumscompagni A/S (senere Esso) bygget som det første firma en bensinstasjon i Tønsberg i 1912. Shell bygget bensinstasjon i Bergen i 1918, og fire år senere etablerte Norsk Brændselolje A/S (senere BP) en stasjon i Kristiania. Stasjonene ble da som nå plassert langs de mest trafikkerte veiene, gjerne i veikryss. I løpet av 1900-tallet steg antallet bensinstasjoner i Norge til 4300 i 1969, for så å synke. Sommeren 2016 var det i underkant av 1600 stasjoner, hvorav 140 i Akershus.

    Templer og funkis
    De første stasjonene var enkle og krevde ikke mye plass. Arkitekturen som ble brukt, var en enkel nyklassisisme, ofte med et tak med tempelgavl og søyler over pumpene. På dette tidspunktet foregikk det meste på stasjonen utendørs, både smøring, vasking og småreparasjoner. På 1930-tallet slo funkisstilen igjennom, særlig i byer og tettsteder, og ble dominerende i flere tiår. Funkisstasjonenes enkle, rene linjer og «dynamiske» utforming passet godt til det nye moderne fremkomstmiddelet – automobilen.

    Amerikansk påvirkning
    De norske stasjonene var i stor grad påvirket av sine internasjonale og særlig amerikanske forbilder. Spesielt viktig ble den amerikanske industridesigneren Walter Dorwin Teagues stasjonsbygning for Texaco fra midt på 1930-tallet.
    Den avlange og boksformede bygningen har dominert bensinstasjonsarkitekturen etter annen verdenskrig. Den kom i en rekke ulike varianter, enten som én bygning eller sammensatt av to deler, der smørehall og vaskehall hadde høyere gesims. Stasjonene fikk fargesammensetning etter de internasjonale logoene til Esso, Shell, BP, Texaco, Gulf, Fina og Mobil.

    Fyll selv-stasjonene
    I 1960-årene ble det lansert planer for såkalte motorveier i Norge etter mønster fra USA, og de første parsellene av dagens motorveinett ble åpnet i Oslo og Akershus. Resultatet var blant annet etablering av nye bensinstasjoner og nedleggelse av eldre stasjoner. Fra 1970-årene var det spesielt butikkene på bensinstasjonene som ble utvidet. Da det ble vanlig med selvbetjening, fikk de fleste stasjoner store pumpetak, slik at kundene kunne stå i ly for regn og snø mens de fylte bensin. Med innføringen av betalingskort i 1980-årene dukket en ny type automatiserte stasjoner opp uten butikk eller verkstedbygninger.

    Artikkelen inneholder utdrag fra Bensinstasjonsboken av Kirsten Linde og Petter Tønder Jakobsen, utgitt av MiA – Museene i Akershus, 2019.

    Foto: Esso Norge A/S, Statsarkivet i Stavanger

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her