Utgave 12 2019

Da prinsesse Hatshepsut ble født i Egypts hellige by Theben i ca. 1507 f.Kr., var det lite som tydet på at hun en dag skulle bryte med etablerte kjønnsroller og bli en mektig farao.

Smakebiter fra utgave 12:

  • Investorene kom med millionsjekk midt på natten

    Av JENS-PETTER GJELSETH
    Kommunikasjonsrådgiver, journalist, tidligere informasjonsdirektør i TVNorge (1998–2007).

    5. desember 1988 gikk TVNorges aller første program av stabelen, med Hallvard Flatland som frontfigur. Sted: Mølla studio ved Akerselva i Oslo. 12 minutter etter skjema fikk seerne servert et historisk øyeblikk, Norges første kommersielle TVkanal. Men mye hadde foregått langt på overtid før oppstarten denne førjulskvelden for 31 år siden. Og mange hindre skulle forseres etter lanseringen. «Kattastråff – kattastråff», ropte TVNorges legendariske, italienske kokk Gino Valente på gebrokkent norsk fra sin plass bak scenen. Ledelsen svettet. Lill-Babs og Erik Thorstvedt – de mest fremtredende gjestene – visste ikke helt hva de var med på. Alt så ut til å gå galt i det varme studioet. Det direktesendte, forsinkede lanseringsprogrammet var imidlertid bare et blast speilbilde av hva de fire gründerne som sto bak prosjektet, hadde opplevd gjennom de to årene de planla den første norskeide kommersielle TV-kanalen. Det var et under at kanalen i det hele tatt kom på luften.

    Reklame på TV
    I Norge var det frem til 1988 kun én TVkanal – NRK. Bodde man langs svenskegrensen – med antennen stilt riktig vei – kunne man også se på nabolandets to kanaler. Svenskene kunne blant annet by på sport man ikke fikk på NRK. Svenske kjendiser ble derfor også norske for dem som tok inn Sveriges Television. På 80-tallet begynte en kamp for å utford re NRK-monopolet. Først ute, nyttårsaften 1987, var TV3 med sine reklamespekkede sendinger fra London. Konkurransen om norske TV-seere og reklamekroner var i gang.

    Tok over Janco
    Erik Rynning, som på det tidspunkt var sjef for et konsulentselskap innen markedsføring og bedriftsledelse, minnes: – I april 1986 ringte administrerende direktør Jan Lindh i Orkla Media til meg og fortalte at lokal-TV-selskapet han eide sammen med Dagbladet, Janco Visjon, trengte hjelp. Det var en TV-stasjon med sendenett i Oslo. Her traff jeg for første gang Ola Steinsrud og Hallvard Flatland. Ola var teknisk sjef og produsent, Hallvard var frilans programleder. Rynning ble administrerende direktør og sjefredaktør for Janco Visjon, og fikk oppgaven med å snu den økonomisk dårlige situasjonen i TV-selskapet. – Etter kort tid, høsten 1986, utarbeidet jeg en strategisk plan for å etablere landsomfattende reklame-TV. Planen ble godkjent av Orkla, Dagbladet og styret, forteller Rynning. Rynning fikk eiernes velsignelse til å bruke penger. – Jeg ansatte Ola Grønvold som ansvarlig for salg og marked, min kanskje beste ansettelse noensinne. – Og jeg kunne ta med meg programsjef Ola Steinsrud til den kjente TV-festivalen i Cannes, der vi kunne sjekke priser og muligheter for å få kjøpt filmer og serier, selv om vi ennå ikke kunne vise til en kanal der programmene skulle sendes, sier Rynning. Satsingen betydde at lokal-TV-stasjonen Janco Visjon var et lite skritt på vei mot målet – det som etter harde kamper skulle bli til TVNorge.

    Fire gründere
    – Orkla og Dagbladet ble fort lei av at jeg kom en gang i måneden for å hente en sjekk til å betale regningene med. De ville avvikle selskapet, forteller Rynning. I stedet samlet Rynning tre personer i Janco Visjon som han ville ha med seg videre, og foreslo at de skulle starte et eget TV-selskap med 25 prosent eierandel hver. – Slik kunne vi skape en «én for alle – alle for én»-kultur, noe som kunne gi særlig styrke overfor potensielt andre kapitalsterke aktører som måtte komme på banen, sier han. TVNorges fire gründere Erik Rynning, Ola Grønvold, Ola Steinsrud og Hallvard Flatland var dermed på plass. De satte i gang å jobbe mot det som skulle bli et medieeventyr.

    Tomme for penger
    Hver av gründerne satset 25.000 kroner den gang, og de hadde klokkertro på at prosjektet ville lykkes. Men problemene tårnet seg opp. TVNorge gikk rett inn i tøffe, steile motbakker. Og det var ikke bare økonomiske utfordringer. Ola Grønvold husker en hendelse som gjorde sterkt inntrykk på ham. – Representanter for Orkla troppet opp på kontoret og tvang oss vekk fra pulter, arkiver og lokaler. De var redde for at vi skulle ta med oss verdier og utstyr da vi som gründere hadde sagt vi ville starte for oss selv. Som en konsekvens av denne situasjonen kom Ola Steinsrud og jeg senere i heftig diskusjon med en sentral person i Orkla. Denne diskusjonen ledet etter hvert til håndgemeng på Orklas kontorer, ifølge Grønvold. – Det var som i en mafiafilm, sier han i dag. – I perioden fra vi startet selskapet og til våren 1990, holdt vi på å gå tomme for penger. Vi klarte ikke å selge nok reklame. En gang kom Einar Nagell-Erichsen et kvarter før midnatt med en sjekk på én million kroner. Nagell-Erichsen hadde stiftet og ledet kabel-TV-selskapet Norkabel, en av partnerne som ville bygge opp TVNorge, sier Grønvold. Uenighetene med Orkla Media var snart glemt. Selskapet ville være med videre som investor i TVNorge og troppet også opp en sen kveldstime med et beløp på over 2,5 millioner kroner. – Det gjorde at vi reddet situasjonen, forteller Ola Grønvold og Erik Rynning i dag.

    Casino i garasjen
    – Når det gjaldt programvirksomheten, måtte vi snu på hver krone. Det første Casino-programmet høsten 1989 ble innspilt i garasjen under lokalene i TVNorge. Vi hadde ikke studio. I tillegg måtte vi i kanalen kontakte mange venner for å få dem til å ringe inn til programmet. Vi ante jo ikke om noen ville se på eller ringe, minnes Ola Steinsrud i dag. – Jeg spurte alle jeg kjente om de hadde lyst til å investere i TVNorge. Men timingen var dårlig, og kun én av mine venner bet på kroken fra starten av, sier Hallvard Flatland. En annen historie om manglende studio handler om Flatlands første travsendinger fra Bjerke travbane. De foregikk fra et knøttlite rom hjemme hos en venn på Nordberg i Oslo. Flatland presset seg inn mellom kamera og en gammel TVlampe. Sendingene gikk mer eller mindre direkte: Hver halvtime kom en drosje med opptaket fra siste løp, som Flatland kommenterte og analyserte.

    Lammet telefonnettet
    Casino ble på mange måter vendepunktet. Hallvard Flatland kom på luften sammen med «tause» Birgitte (Seyffarth) høsten 1989. Gründernes frykt for at ingen skulle ringe inn, ble ettertrykkelig gjort til skamme. Telenettet brøt fullstendig sammen. I Drøbak og Haugesund var det umulig å få summetone, i Skien og Porsgrunn hørte alle hverandre så fort man løftet av telefonrøret. Telefonnettet for Oslo nord var lammet da Casino ble sendt, skrev Aftenposten 28. oktober 1989. Over 25.000 ringte inn i løpet av to minutter. Krisetiltak måtte innføres. Resultatet var at TVNorge i hvert program måtte trekke ut hvem som fikk ringe inn avhengig av hvilket retningsnummer de hadde, ifølge Aftenposten. – I desember 1988 hadde vi ikke penger til å kjøpe teknisk utstyr slik at man kunne avvikle TV-sendingene. Ola Steinsrud fikk nyss om et konkursbo i Trondheim. Det var leaset utstyr, og långiver ville gjerne ha noe igjen for å dekke sitt tap. Dermed var det mulig å forhandle frem en veldig rimelig pris for ganske nytt utstyr. Dette var en av en rekke hendelser som behendig måtte inntreffe for at prosjektet skulle løpe videre. Men – mot alle odds – alltid gikk det vår vei, sier Erik Rynning. Casino hadde 800.000 seere på det meste, og det på en tid da under 50 prosent av norske hjem hadde tilgang til TVNorge. Billettene til studio ble omsatt på svartebørs til 1000 kroner stykket.

    Hjemmelaget reklame
    Ledelsen og staben i TVNorge levde fra dag til dag. Fortsatt var det bare Casino som «leverte varene». Reklame på TV var relativt ukjent i Norge. Det var få re klamefilmer, og mye måtte lages der og da, blant annet med TVNorges egne med arbeidere som skuespillere og statister. – Jeg stilte opp i flere reklamefilmer. Det var en av måtene vi i det hele tatt klarte å selge reklame på, og som kunne gjøres på den tiden vi hadde til rådighet, sier Helge Flemmen. Han ble ansatt som selger i 1989 og ble senere salgsdirektør i selskapet. Manglende kontroll er noe annet han minnes: – Vi hadde ikke datamaskiner som hjalp oss. Alle kjøreplaner var satt opp på et ark og måtte legges inn i sendeplanen manuelt. En gang lå vi så langt etter skjema med visning av reklamefilmene at vi måtte skru opp hastigheten på den amerikanske serien Santa Barbara i forkant for å få nok tid til å vise reklamen vi hadde solgt, ler Flemmen i dag.

    Såpe-TV
    Reklameinntektene var høyst usikre, men som sjef nektet Erik Rynning å leve på kreditorenes regning. – Det virkelige, kommersielle gjennombruddet kom først i januar 1990. Da fikk vi en reklameavtale på 5 millioner kroner med Lilleborg, som var en del av Orkla. Vaskemidler sto på programmet! Sunlight var ett eksempel. Blenda, Zalo og Solidox var norske, etablerte merkevarer, men her fantes det ikke reklamefilmer, så det tok litt tid før disse ble vist, sier han. – Lilleborg var den gang blant de aller fremste innen markedsføring, og fikk sikkert andre annonsører til å følge etter. Personlig holder jeg dette som det aller viktigste for at vi da, realistisk sett, kunne drive vår TV-kanal slik vi ønsket, sier han.

    Fikk drapstrusler
    – Jeg husker godt hvordan myndighetene forsøkte å stanse Casino og TVNorge. Åse Kleveland var så uheldig å være kulturminister på den tiden, og hun gikk på mange nederlag i denne sammenheng, sier Hallvard Flatland. Casino – og programmets presentasjon av premiene – falt Kulturdepartementet tungt for brystet. Premiene i programmet var produkter levert av sponsorer, og det var heller ikke småtterier: Heldige vinnere kunne få med seg en ny bil eller til og med et nytt hus. Dette var nytt og ukjent i norsk TV-sammenheng – og myndighetene reagerte. En langvarig diskusjon mellom TVNorge og myndighetene, med Nærkringkastingsnemnda i spissen, spilte seg ut i full offentlighet. Ifølge Rynnings bok TV-revolusjonen i Norge var saken en av årsakene til at nemnda (forløper til Medietilsynet) ble etablert sommeren 1990. TVNorgegründerne risikerte å bli tvunget til å sende fra utlandet, slik TV3 gjorde. – Denne konflikten endte i et grensesprengende oppgjør på direktesendt TV den høsten. Hallvard Flatland var på kanalens vegne virkelig irritert og utbasunerte: «Vil dere ha Casino? Ring gjerne Liv Daae Gabrielsen i Nærkringkastingsnemnda, fortell hva dere synes!» I dag innrømmer Rynning at de gikk for langt, selv om de hadde diskutert eventuelle følger på forhånd. – Nærkringkastingsnemndas direktør Daae Gabrielsen fikk dessverre drapstrusler, men Casino fortsatte, sier Rynning.

    Dusj av tusenlapper
    I januar 1993 skulle kanalen lansere et nytt program, Super Quick, ledet av Jarl Goli og Ingrid Martens, henholdsvis NRK-kjendis fra barneprogrammet Portveien 2 og Frøken Norge 1984. Alt gikk også her på overtid. Planleggingen var mangelfull, og tiden fra idé til lansering var kort. Konseptet gikk ut på at man skulle skrape frem «lykketall» på en skjerm. «Testen foregikk på direkten», skriver Rynning i sin bok. Det medførte blant annet at det var umulig å skrape frem tallene. Laget med bengalakk som dekket potensielle milliongevinster, var påført for tykt. Super Quick skulle også utvikles videre, og et av elementene i fornyelsen av programmet var en «pengedusj» som TVNorges produksjonsavdeling hadde sett i et program på BBC. – Pengedusjen var ikke testet nok ut på forhånd. Folk ble plassert inn i en kabin der tusenlappene skulle blåse opp ved hjelp av en vifte og et hull i gulvet. Den som klarte å gripe lappene, fikk beholde dem, alle sammen. Problemet var imidlertid at tusenlappene blåste ut av kabinen og til publikum i salen, sier daværende innkjøpssjef i TVNorge, Nina Lorgen Flemmen. I tillegg fikk TV-kanalen en smekk fra BBC. Ideen til dusjen hadde de tatt med seg hjem fra England uten å inngå avtale med den britiske kringkasteren. – Dette medførte at vi – som straff – ikke
    fikk kjøpt noen programmer fra BBC på mange år, forteller Lorgen Flemmen.

    Måtte «mate» satellitt manuelt
    I starten hadde TVNorge en daglig sendetid på fire timer, og bare en fjerdedel av landet hadde tilgang til kanalen. – Det var jo et enormt handikap i forhold til NRK, som alle kunne se, og vi jobbet på spreng for å få økt dette, sier Ola Steinsrud. – Vi hadde heller ikke noen satellitt som kunne formidle signalene våre. Hadde det ikke vært for Helen Nordane i det som den gang het Televerket, hadde vi ikke fått ut et eneste bilde. Hun «tryllet» frem en satellitt som ikke var i bruk. Alle data måtte legges inn manuelt hver eneste dag, men vi klarte å formidle TV-bildene våre, sier Ola Grønvold.

    Ble amerikansk
    TVNorge søkte konsesjon for landsdekkende kommersielt TV. Det er den konsesjonen TV 2 fortsatt har, og som trådte i kraft fra den dagen TV 2 ble lansert 5. september 1992. Men til tross for en velbegrunnet søknad på 300 sider fikk ikke TVNorge myndighetenes gunst. Snart var TVNorge heller ikke lenger norsk. Høsten 1993 var et stykke norsk mediehistorie over. Amerikanske SBS, med forretningsmannen Harry Sloan i spissen, kjøpte den siste aksjeposten til de fire gründerne for 44 millioner kroner. Det betød at TVNorge på det tidspunktet hadde en verdi på 400 millioner norske kroner. Nesten fem år etter åpningsshowet på Mølla gikk handelen i orden. De fire norske gründerne forlot etter hvert kontorene i Sagveien i Oslo og gikk hver til sitt med gode inntekter fra aksjesalget, mens SBS Broadcasting røk på vanvittige underskudd i mange år før skuta igjen ble snudd. Men like fullt hadde Hallvard Flatland, Erik Rynning, Ola Steinsrud og Ola Grønvold trosset myndigheter, økonomiske utfordringer, teknikk og ekspertenes spådommer og skapt Norges første kommersielle TV-kanal.

    Kilder: Erik Rynning: TV-revolusjonen i Norge, 1996 Intervjuer med TVNorge-gründerne Wikipedia

    Foto: Karina Jensen

     

     

     

  • Kvinnen som ble konge

    Av MAIKEN MOSLETH KING
    Doktorgradskandidat i oldtidshistorie og egyptolog.

    Som den yngste datteren til kong Thotmes 1. og dronning Ahmose sto hun ikke i arverekken, og som prinsesse var hun av så høy status at utsiktene til ekteskap var dårlige. Kun en egyptisk prins kunne gifte seg med faraos datter.

    Gift med halvbroren
    Idealet var at det kongelige blodet skulle bevares gjennom søskenekteskap, og det var derfor vanlig at kronprinsen giftet seg med en av sine søstre, som da fikk tittelen «store kongelige hustru». Kronprins Thotmes 2. var sønn av Thotmes 1. og Hatshepsuts halvbror, men han var allerede forlovet med eldstesøsteren Nefrubity. Hatshepsut var forespeilet et komfortabelt liv i kongepalassets harem, omringet av kongelige hustruer, deres barn og kongefamiliens øvrige ugifte kvinner. Imidlertid døde Nefrubity i ung alder før hun ble gift, og Hatshepsut overtok derfor rollen som kronprinsens forlovede. Da Hatshepsut var 15 år gammel, døde også faren, og Thotmes 2. ble kronet til konge. Bryllupet mellom ham og Hatshepsut ble feiret samme år, og den unge Hatshepsut var nå dronning av Egypt.

    Fikk en vekkelse
    Kongefamilien hadde et nært forhold til Amon, Thebens viktigste gud, og farao var hans representant på jord. Man trodde at faraos kropp bar en del av Amons ka, en type sjel og livskraft som både guder og mennesker hadde, og som ble videreført fra far til sønn. Som dronning mottok Hatshepsut prestetittelen «Guds hustru», og tilbrakte derfor mye tid i Amons tempel. Hun opplevde på et tidlig tidspunkt en personlig vekkelse og ble overbevist om at hun bar på Amons ka og derfor var rettmessig farao. Hun mente også at det var dette faren Thotmes 1. hadde ønsket for henne, og hun begynte å ta skritt for å overta tronen etter ektemannen. Han slet med helseproblemer, og Hatshepsut kunne derfor ta en aktiv rolle i den daglige regjeringen. Etter flere års ekteskap fødte hun en datter, Neferura, som fikk en utdannelse vanligvis forbeholdt kongssønner. Situasjonen ble komplisert da Iset, Hatshepsuts medkone, fødte en sønn. Han fikk også navnet Thotmes, den tredje i rekken, og ble utpekt som kronprins. Thotmes 2. døde få år senere etter omtrent 13 år på tronen, og Hatshepsut ble regent på vegne av Thotmes 3. Den lille gutten var det offisielle statsoverhodet, men i praksis var det Hatshepsut som hadde all makten. Iset fortsatte å spille en viktig rolle i sønnens oppdragelse, men kunne ikke selv bli regent, siden hun ikke var av kongelig blod.

    Oppsøkte orakel
    Karnak, hovedtempelet i Theben, var blitt bygget mange hundre år tidligere og hadde lenge huset en orakelstatue. Man trodde at statuen kunne kunngjøre Amons vilje og svare på spørsmål fra besøkende. Statuen ble plassert i en trebåt, og båten ble båret ut fra det hellige kammeret på prestenes rygg. Den eldste av prestene tolket båtens bevegelser og oversatte svaret fra guden. Hatshepsut ønsket å få bekreftet at hun var rettmessig farao til tross for sitt kvinnelige kjønn. Hun besøkte derfor orakelet, som med mange vitner til stede erklærte at hun var Amons «kjære datter» og rettmessig farao. Ypperstepresten Hapuseneb ble en av hennes viktigste allierte og støttespillere.

    Fra enke til farao
    Etter dette begynte Hatshepsut sin forvandlig fra enkedronning til farao. Hun ble kronet som farao med stor seremoni, tok titler og navn forbeholdt konger, ga avkall på dronningtitlene sine og lot seg avbilde som mann med skjegg og lendeklede. Thotmes 3. ble behandlet som likeverdig regent og ble ofte avbildet sammen med Hatshepsut. Det var nesten umulig å se forskjell på bilder av Thotmes 3. og Hatshepsut, siden de ble fremstilt med lik kropp, klær og hårfrisyre. Dette skulle understreke at Hatshepsut var en sann farao og hersket med en manns autoritet. Hun overlot tittelen «Guds hustru» til Neferura, og sannsynligvis ble det planlagt at Neferura en dag skulle gifte seg med Thotmes og herske sammen med ham. Hatshepsut ga midler til mange templer i Egypt så de kunne bygges ut med hennes navn og bilde på veggene. I ørkenlandskapet på Thebens vestbredd bygde hun et storslått dødstempel, ved siden av tempelet der kongen Mentuhotep Nebhepetra var blitt gravlagt 600 år tidligere. Planen ble tegnet av arkitekten Senenmut, som kan ha vært Hatshepsuts elsker. Hennes tempel skulle fungere både som gudshus for Amon og som kultsted for henne selv og faren Thotmes 1. etter hennes død, hvor prester daglig skulle velsigne og ofre mat og drikke til Hatshepsut og Thotmes 1. så de ikke skulle sulte og tørste i livet etter døden. Deres sarkofager skulle stå i en fellesgrav hugget inn i fjellsiden i en avsidesliggende dal noen kilometer unna. Gravene i Kongenes dal skulle ligge forseglet og skjult fra gravrøvere, og de vakre bildene og inskripsjonene på veggene skulle kun bli sett av gudene og de dødes sjeler.

    Foreviggjort i stein
    Da dødstempelet sto ferdig, var det synlig på lang avstand, og veggene var dekorert i sterke farger med hellige gudebilder og episoder fra Hatshepsuts liv, fortalt gjennom tekst og bilder. I et av rommene kan man lese om handelsskipene hun sendte til det mystiske landet Punt på Afrikas østkyst. Ekspedisjonen ble tatt godt imot av Punts konge og dronning, og de egyptiske kjøpmennene fikk byttet til seg tømmer, krydder, elfenben, parfyme, røkelse og eksotiske afrikanske dyr. Som et tegn på det gode forholdet mellom Egypt og Punt ble trær fra Punt plantet foran Hatshepsuts dødstempel. En av de viktigste episodene avbildet i tempelet handler om Hatshepsuts mirakuløse unnfangelse. Fortellingen begynner med at Amon en kveld tar fysisk form og forkler seg som Thotmes 1. Han besøker den sovende dronning Ahmose, som våkner av gudens parfyme. Amon forfører dronningen, som hele tiden tror at hun ligger med ektemannen. Hun blir gravid med Hatshepsut, og guden Khnum får til oppgave å forme babyens kropp og ka. Han blir avbildet med en dreieskive, som han bruker til å forme Hatshepsut på samme måte som en pottemaker lager en leirkrukke. Da Hatshepsut blir født mange måneder senere, våker Khnum og fruktbarhetsgudinnen Heket over fødselen. Fødselslegenden understreker Hatshepsuts posisjon som Amons datter og bærer av hans hellige ka.

    Mistet datteren
    Planen om å sette Neferura på tronen mislyktes da hun, som tanten Nefrubity, døde brått i ung alder. Hatshepsut fikk ikke flere barn, og det var derfor opp til Thotmes 3. å føre dynastiet videre. Han giftet seg mange ganger i løpet av sitt liv, blant annet med adelskvinnen Merytre­Hatshepsut, som fødte kronprinsen Amenhotep 2. Thotmes 3. lot Hatshepsut fortsette å herske sammen med ham i mange år, og hans eget dødstempel ble bygget ved siden av hennes i samme stil. Det fredelige samarbeidet tok slutt av naturlige årsaker. Hatshepsut døde av kreft rundt 50 år gammel etter lengre tids sykeleie. Selv fortsatte Thotmes 3. å herske i mer enn 30 år etter Hatshepsuts død.

    Hatshepsut blir glemt
    Amenhotep 2. ble kronet som farao ca. 1427 f.Kr., og han satte i gang arbeidet med å slette Hatshepsuts minne fra historien. Dette kan ha vært delvis motivert av misnøye over en kvinnelig farao, men det er også sannsynlig at han ville legitimere sin egen posisjon som rettmessig arving til tronen ved å fremstille Thotmes 3. som alenehersker. Hatshepsuts navn ble strøket fra kongelistene, og hennes mange byggverk ble endret og bygd over. Dødstempelet fikk stå, men svært mange av hennes bilder og navneinskripsjoner ble delvis eller fullstendig hugget vekk. Da arkeologer begynte å utforske Egypt på 1800­tallet, var det kun noen få bilder og kartusjer – kongens navn i ramme – igjen. Dette var nok til at man kunne begynne å pusle sammen historien om Hatshepsut. Det tok imidlertid lang tid før mumien hennes kunne identifiseres, siden både hun og Thotmes 1. ble flyttet fra graven de delte av Amenhotep 2.

    Fant mumien
    En treeske med hennes kartusj ble funnet i graven til den kongelige ammen Sitre, og denne esken inneholdt en jeksel. I 2007 ble de to kvinnelige mumiene i Sitres grav CT­skannet, og det ble påvist at en av dem manglet en jeksel av samme type og størrelse som den i esken. Hatshepsuts mumie var endelig blitt funnet. Mumien viste at hun led av overvekt, diabetes, leddgikt og tannproblemer de siste årene av sitt liv, og det er derfor sannsynlig at hun frivillig valgte å trekke seg tilbake fra regjeringen og det offentlige livet flere år før hun døde. Hatshepsuts dødstempel ble brukt som helligdom lenge etter hennes død. I folkeminnet ble tempelet etter hvert forbundet med Amenhotep, sønn av Hapu, og Imhotep, to vise menn fra en fjern fortid som hadde oppnådd guddommelig status. I romersk tid ble deler av tempelet ødelagt av steinras og derfor forlatt. I tidlig middelalder flyttet kristne munker inn i ruinene, som på arabisk kalles Deir al­Bahri. I de tomme korridorene og rommene satt munkene i bønn og lovsang, omringet av eldgamle bilder og mystiske inskripsjoner, uvitende om at veggene fortalte historien om den mektige dronningen som klarte å bli konge.

    Foto: Dan P. Neegaard/NTB scanpix

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her