Utgave 11 2019

Dronning Maud fremstilles ofte som en passiv, men velkledd eventyrdronning, omgitt av hunder, hester og blomster. Brev, dagbøker og beretninger fra folk som kjente henne, gir et helt annet inntrykk. Maud hadde en vilje av jern og ville gjerne spille en aktiv rolle, men på sine egne premisser.

Smakebiter fra utgave 11:

  • Frende er frende verst, heter det i ordtaket. Lokalderby heter det på fotballspråket

    Av STEIN ERIK KIRKEBØEN
    Journalist

    Fredag 6. november 2009 var det surt og kaldt på Fredrikstad stadion. Likevel kokte det på den fullsatte arenaen. Året etter at de tok sølv i Eliteserien, endte Fredrikstad tredje sist og måtte spille kvalik for å overleve i toppdivisjonen. Motstander: erkerival Sarpsborg 08 fra divisjonen under. Nedturen hadde begynt i Plankebyen. Sarpingene hadde bokstavelig talt samlet seg etter hundre års intern strid, begynt å klatre i seriesystemet og fått kvalikplass for den øverste divisjonen. Fredrikstad var kjempefavoritt. Spørsmålet i byen var om det skulle bli 4–0 eller 5–0. Det ble 0–2. Fredrikstad rykket ned etter det heftigste lokalderbyet siden 1972. Det sureste for mange var at erkefienden Sarpsborg vant. Der blir begivenheten årlig markert under mottoet «Always remember the 6th of November». Sarpsborg klarte ikke opprykk det året, men de fikk sendt Fredrikstad ned. Året etter rykket Sarpsborg opp i øverste divisjon for første gang på 37 år. For sikkerhets skyld sammen med FFK. Siden 2013 har Sarpsborg vært fast i øverste divisjon. Fredrikstad har ikke vært der siden 2012. Forsmedelig.

    Kiving siden 1567
    Fotball handler om å vinne. Mange steder og på alle nivåer barker naboer sammen til ekstra følelsesladede fotballkamper. Det kan være like heftig når Frøya møter Hitra 2 i 6. divisjon som når Vålerenga og Lillestrøm
    møtes i Eliteserien. Men aller heftigst er det ved Glommas utløp. «Alle lokaloppgjørs mor», har Arne Scheie sagt om kampene mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Kivingen har røtter tilbake til 1567, da svenske soldater brente Sarpsborg, som Olav Haraldsson skal ha grunnlagt i 1016. Kong Frederik 2. ville bygge opp igjen byen på et sted nærmere kysten hvor den var lettere å forsvare, og påla folk å flytte. Men noen sta innbyggere nektet å bli med. Over tid vokste det frem et nytt samfunn rundt Sarpefossen, og i 1839 fikk Sarpsborg igjen bystatus. De to byene ligger bare 15 kilometer fra hverandre, og har kranglet om mye og konkurrert i alt fra ishockey til sykehus. Men kanskje mest i fotball. – Det finnes bare ett lokalderby i norsk fotball, og det er oppgjørene mellom Fredrikstad Fotballklubb og Sarpsborg Fotballklubb, slår Finn Johansen (74) med 198 obligatoriske kamper for SFK fast. – Men det er heller ikke hva det var. For oss som husker gamle dager, er det ikke det samme med Sarpsborg 08.

    Knokkelkampen
    Gamle dager, det er for eksempel 1972. I siste serierunde møttes erkerivalene i sitt 40. toppseriederby på 27 år. Ingen kunne ane at det skulle gå 39 år til neste gang. 9000 tilskuere var stappet inn på Sarpsborg stadion, hvor hjemmelaget måtte vinne for ikke å rykke ned etter ti sesonger på høyeste nivå. Fredrikstad kunne ta seriegull med seier. Det ble – selvfølgelig – en av tidenes tøffeste fotballkamper i Norge. Kort tid før pause ble FFKs Tom Zakariassen båret av banen med benbrudd. Etter en tøff duell med Fredrikstad-spiss Jan Fuglset fulgte SFK-keeper Truls Eriksen etter til sykehuset. Like etter pause fikk Sarpsborg straffe. Per Haftorsen reddet og fikk 10 på VG-børsen. Ett år før var landslagskeeperen fra Haugar på vei til Sarpsborg. På mållinjen dukket FFK patriot Gunnar «Stabbur-Nilsen» opp med et jobbtilbud som var så godt at Haftorsen valgte rødbuksene. Det var prikken over i-en i et år med mange kontroversielle overganger som fyrte opp under rivaliseringen. Like før slutt i skjebnekamen scoret Jan Fuglset målet som sendte Sarpsborg ned og sikret FFK sølv med dårligere målforskjell enn Viking. Fredrikstads tidligere keeperhelt Per Mosgaard trente Sarpsborg. Han gikk ut og beskyldte FFK for grisespill. Det ble så dårlig mottatt i Plankebyen at klubbledelsen truet med å ekskludere sin tidligere helt. Han meldte seg ut før de rakk det. Året etter rykket Sarpsborg opp igjen, mens Fredrikstad rykket ned.

    Begynte med en engelskmann
    En engelskmann hjalp til med å sette fart i fotballrivaliseringen mellom de to byene. I 1900 fikk Hugh Kenworthy profftilbud fra det engelske toppserielaget Glossop. Den unge ingeniøren takket nei og reiste i stedet til Sarpsborg og jobb som kontorsjef på Borregaard. Da det ble kjent at det skulle startes fotballklubb i Fredrikstad, kriblet det i ingeniørbena. Han reiste ned. Og ble sendt hjem igjen. Ifølge én historie var det fordi de ikke ville ha sarpinger på laget i Fredrikstad. En annen versjon er at de ville ha motstand, og ba ham starte et lag i Sarpsborg. Det gjorde han. 8. mai 1903 så Sarpsborg Football Club dagens lys, én måned etter FFK. Det første derbyet ble avlyst. Sarpsborg måtte melde avbud fordi kapteinen hadde reist på ferie. Det ble ikke tatt nådig opp i Fredrikstad. Der ble det uttalt at de aldri mer ville ha noe med en så «uvederheftig klub som Sarpsborg Footballclub» å gjøre. Året etter var det glemt. 10. juli 1904 møttes de to på en bane Borregaard hadde ryddet i Sarpsborg. Fredrikstad vant 4–0.

    Fredrikstad er storebror
    Siden har det gått slag i slag. På banen og på tribunen. Journalisten Peder Chr. Andersen dømte ett derby. «Det var mer privat oppgjør i benkrok og skjellsord enn halvannen time ærlig fotballspill», skrev han senere. Fredrikstad har til nå vunnet 70 lokaloppgjør, mens forskjellige Sarpsborg-klubber har vunnet 52. 23 har endt uavgjort. Etter at FFK var best i starten, overtok snart Sarpsborg føringen og beholdt den i 25 år. Da FFK tok sitt første norgesmesterskap i 1932, hadde SFK allerede spilt fem cupfinaler og vunnet to. Senere gikk det nedover, og Østfold-fotballen ble nærmest utradert. Rundt år 2000 var det så ille at noen til og med ymtet frempå at fotballklubbene i Sarpsborg og Fredrikstad burde slå seg sammen! Det var selvfølgelig uaktuelt. Forsøkene på å samle et dusin småklubber i Sarpsborg førte imidlertid omsider frem. Det har gitt suksess. Paraplyklubben Sarpsborg 08 er blitt et norsk topplag som spilte europacup i 2018/19, mens Fredrikstad kavet rundt på nivå 3 i Norge. – Likevel har FFK stort sett vært storebror, innrømmer Sarpsborgs Finn Johansen. Han
    mener det er flere grunner til det: – Men det viktigste tror jeg er at hele Fredrikstad alltid har samlet seg om én toppklubb. I Sarpsborg fikk vi ikke til det før i 2008. Tidligere måtte SFK kjempe med den opprinnelige arbeiderklubben Sparta om hegemoniet. Åge Johansen, som spilte for både Sparta og Sarpsborg før han i 1971 ble den første som gikk fra Sarpsborg til Fredrikstad, fortalte i 2003 til Fredriksstad Blad hvordan det var: – Da jeg meldte overgang til Sarpsborg, sluttet Sparta-folk å hilse på meg. Men da jeg gikk til Fredrikstad, hilste de igjen. – Det er forskjell på fotballkulturen, mener Egil «Drillo» Olsen. Den tidligere landslagstreneren vokste opp på Østsiden i Fredrikstad, spilte fire sesonger i Sarpsborg og har trent FFK. – Vanskelig å si hva det er, men du merker det. Interessen har vært mye større i Fredrikstad. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn eller om det har endret seg nå når Sarpsborg er to trinn over i seriesystemet, sier han.

    Klubbfølelse
    I moderne fotball er det lite klubbfølelse og mye penger. Lenge var det ingen penger, spillerne ble i hjemklubben. I 1964 ble Kai Kjønigsen den første som gikk fra Fredrikstad til Sarpsborg. Fordi han ikke var god nok for FFK? – Ja, jeg spilte ving sammen med Bjørn Borgen, så det ble mye tid på benken. Men jeg var ikke dårligere enn at jeg ble tatt ut på B-landslaget fire uker etter at jeg gikk til Sarpsborg. Der ble han godt mottatt. – Hjemme var det en nabo som skjelte ut faren min, og det var litt slenging på gata, men stort sett gikk det greit. Men når vi spilte i Fredrikstad, var det ikke så moro å gå de 300 meterne gjennom folkehavet ned til stadion, sier Kjønigsen, som kom tilbake til Fredrikstad i to sesonger før han reiste opp over elven igjen. Da var «Drillo» hos Fredrikstads erkerival. – Men jeg vokste opp på Østsiden. På den siden av elva var vi mange som ikke hadde noe forhold til det borgerlige FFK. Og jeg kom via et opphold i Vålerenga.

    Kampen om Østfold
    Den lokale rivaliseringen har tradisjonelt vært heftigst i de områdene hvor industrialiseringen – og fotballen – kom først: i Grenland, langs Drammenselva og i Østfold. 6000 tilskuere kom i juni 2019 for å se cupkampen mot Sarpsborg. Mye for en 2. divisjonsklubb, men lite for Fredrikstad. Lenge var det cupen som gjaldt i fotballen, organisert seriespill kom senere. I en periode var det kretsvis kvalifisering til cupen. Bare ett lag fra hver krets kom til sluttspillet. – Selv om Kvik Halden blandet seg litt inn, sto kampen om Østfolds plass gjerne mellom FFK og SFK. Kanskje det var begynnelsen på rivaliseringen? spør Finn Johansen. Han får støtte i Fredrikstad: – Det tok av for alvor på 30-tallet. Begge klubber hadde gode lag, vi slo hverandre, og vi var best i landet, sier tidligere FFK-formann Yngvar Wernersen. – Det kokte rundt fotballen, som var mye viktigere i folks hverdag enn den er i dag. Det var ikke så mange andre underholdningstilbud. Og så spilte spillerne for den byen de var født i. De ble ikke solgt rundt omkring. Det gjorde patriotismen sterkere, sier han. I 1935 ble NM-finalen spilt i Sarpsborg. Motstander var FFK, som hadde levert en kjempesesong. Interessen var enorm. 15.200 er fortsatt tilskuerrekord i Sarpsborg. Kampen ble utsatt i over en halvtime fordi et tog fra Fredrikstad havarerte. Noen gikk i tre timer fra Fredrikstad. De fikk se heltene vinne 4–0. 18 år gamle Knut Brynildsen ble den store helten, scoret to mål og er fortsatt tidenes yngste cupfinalescorer. Fra 1932 til 1952 tok Østfold-lagene 11 av 17 cupseire. FFK vant seks, SFK fire og Sparta én.

    Året som gikk så fort
    Men den kampen som sitter best i minnet til mange ovenfor Sarpefossen, er semifinalen i 1939. SFK møtte FFK i Fredrikstad. Hjemmefavorittene ledet 3–0 ved pause. Da skal en Fredrikstad-supporter ha trøstet en sarping med at det kanskje ble deres tur neste år. «Ille så fort tia går, gett», svarte sarpingen 45 minutter senere. Sarpsborg snudde kampen etter pause og vant 4–3! – Det sies at sarpingene jublet så bjerkeløvet raslet i Skjebergmarka, to mil unna, humrer Finn Johansen. Lokalderbyene skaper nettopp slike myter og historier. Men bortsett fra det, hva betyr det for Sarpsborg å ligge to divisjoner over Fredrikstad? – Veldig mye, sier Petter Kalnes, nyhetsredaktør i Sarpsborg Arbeiderblad. – Det gjør noe med stemningen i hele byen at fotballinteressen nå er på nivå med 1960-tallet. – Hva tror du det gjør med Fredrikstad at de har ligget to divisjoner under? – Vet ikke, men de har en fin evne til å glemme fort.

    Foto: Enok Skau/VG/NTB Scanpix

  • Stolte og frie nordmenn på dronningens slott i Danmark

    Av BO BISCHOFF
    Redaktør
    Dansk journalist og redaktør, bosatt i Norge. Tidligere sjefredaktør for Lolland-Falsters Folketidende i Sør-Danmark.

    På midten av 1700-tallet var det stavnsbånd i Danmark. Det betydde at bøndene ikke kunne flytte fra sine hjemsteder, men måtte bli hvor de var født, og ikke minst arbeide for godseierne. I Norge, den andre delen av det daværende dobbeltmonarkiet, hadde bøndene større frihet. En frihet som på 1700-tallet ble romantisert innenfor deler av overklassen og kongehuset i Danmark. Under Frederik 5. (1723–66) var diskusjonene om opphevelse av denne helt urimelige behandlingen av de danske bøndene i full gang. Men før stavnsbåndet endelig ble opphevet i 1788, ble det etablert en fortelling om den norske allmuen. Fortellingen kom til uttrykk gjennom en perlerekke av statuer i
    den såkalte Nordmandsdalen på Fredensborg slott nord for København. På samme tid var Det Norske Selskab stiftet i København, som en litterær og patriotisk klubb. Det er en helt annen historie, men også den sterkt medvirkende til å fremme Norge i kongens by.

    Tre bakmenn
    Men hvordan skulle en fingernem norsk postfører, en dansk-norsk konge og en tysk billedhugger bli hovedpersonene bak en helt spesiell skulpturpark i den vakre hagen til Fredensborg slott? Den norske postføreren het Jørgen Christensen Garnaas, kongen var Frederik 5., og billedhuggeren var født i Meissen i Tyskland, Johann Gottfried Grund. Garnaas ble født i Nes i Hallingdal i 1723. Han flyttet senere til Bergen, og siden han delte ut post fikk han tilnavnet Jørgen Postfører. Hans hobby var å skjære ut små trefigurer og kle på dem klær som var karakteristiske for befolkningen i byene og områdene han reiste i. Det ble til i alt 56 små dukker, som han sendte til Det kongelige Kunstkammer i København. 44 av disse er brakt tilbake til Norge og er i dag på Historisk museum i Bergen. Vi vet ikke hvordan kongen fik nyss om Garnaas og hans arbeider, men det fikk han, og det er sannsynlig at postbudet derfor ble innkalt til besøk hos Frederik 5. i København, og at kongen bestilte en serie små figurer.
    Ikke i tre, men i det mer fornemme materialet elfenben. Noen ble også skåret i hvalrosstann. I dag finnes eksempler blant annet på Folkemuseet i Oslo, mens andre er i privat eie i Norge og Sverige. Hvordan planene utviklet seg herfra til det storslåtte prosjektet i slottshagen, er heller ikke helt dokumenterbart, men sannsynligheten taler for følgende: Man antar at det opprinnelig lå et grustak der hvor Nordmandsdalen ble anlagt, og dermed en naturlig arena. Grustaket kan ha inspirert kongeparet, fordi dronning Louise, som var datter av engelske George 2., kan ha fortalt kong Frederik om en spennende utforming av grustaket ved Kensington Palace i London.

    Kongens idé
    Diskusjonene om mer frihet til bøndene i Danmark blusset opp samtidig med at Nordmandsdalen ble realisert. Kong Frederik 5. hadde i sitt hode en visjon om en dal som skulle hylle helt vanlige, frie og stolte mennesker i Norge. Dette støttes av samtidige kilder. Professor Christian Cay Lorenz Hirschfeld fra Kiels universitet noterer i boken Theorie der Gartenkunst i 1775 at «den strålende Frederik 5.» fikk anlagt Nordmandsdalen etter sin egen idé. Billedhugger Johann Grund gir også kongen æren for ideen som førte til – blant mange andre – skulpturer som fiskeren med sitt garn, losen med sin kikkert, bruden med sin fine kjole, det dansende par, musikerne, skiløperen og tømmerhuggeren.

    Handlingens mann
    Raskt gikk det dessuten med anlegget. Frederik 5. var kjent som en handlingens mann, så arbeidet skjøt fart. De to første skulpturene ble reist på stedet i 1764, og året etter var 40 figurer på plass. Kongen døde i 1766, før arbeidet var helt ferdig. Det varte fra 1764 til 1784. Underveis publiserte Grund en bok han selv hadde fått trykt, med omtale av 55 statuer og en såkalt seierssøyle til dronning Juliane Marie, som var kongens andre hustru. Boken dokumenterte arbeidet frem til da. Etter 1773 fikk dalen ytterligere fem statuer av nordmenn samt ti av færøyinger, så det samlede antallet nådde opp i 70.

    Parken forfalt
    I løpet av to århundrer ble statuene ødelagt av tidens tann. 200 år etter innvielsen besluttet Slots- og Ejendomsstyrelsen i Danmark i 1984 å restaurere anlegget og hugge ut samtlige figurer på nytt – for dermed å bringe Nordmandsdalen tilbake til fordums storhet. Etter 1814, da Norge og Danmark skilte lag, dalte interessen i Danmark for det norske. Dessuten var den danske statskassen mer enn tom etter kostbare kriger. Dette kan være to mulige forklaringer på at statuene i Nordmandsdalen fikk lov til å forfalle. Sandsteinen figurene var hugget i, var heller ikke av beste kvalitet. Skulpturene forvitret og kunne senere ikke reddes. Terrassene de sto på, grodde til, og paviljongene råtnet vekk. Først på 1950-tallet ble dalen på en måte gjenoppdaget, og det skjedde noe igjen. En rekke restaureringsforsøk ble igangsatt, men uten suksess. De originale figurene var simpelthen for ødelagte. På midten av 70-tallet kunne det konstateres at alle 70 statuer måtte bli hugget ut igjen på nytt om anlegget skulle bevares. Det skjedde deretter under ledelse av den danske billedhuggeren Eric Erlandsen.

    Tilbake til kildene
    I Danmark var det bare omkring 20 aktive billedhuggere. De hadde alle mer enn nok å gjøre, så blikket ble rettet mot utlandet. Valget falt på steinhuggeriet Veb Elben Naturstein i Dresden i det daværende DDR. Dyktige billedhuggere med stor erfaring, ikke minst på grunn av gjenoppbygging av slott og museer etter ødeleggelsene under annen verdenskrig, fikk oppgaven med de første figurene.
    En jobb de klarte til alles store tilfredshet og fornøyelse. Og som Eric Erlandsen forteller i boken om gjenoppbyggingen: «En vakker tanke er det også at Johann Gottfried Grund samt andre billedhuggere som arbeidet på de danske slottene på 1700-tallet, kom fra Dresden og var utdannet der. Ved redningsaksjonen for Nordmandsdalen har vi således slått en historisk sløyfe og er gått tilbake til kildene hvor den gamle steinhuggertradisjonen stadig er levende.» De første 29 figurene ble laget fra 1987 til -92 ved det som i dag heter Sächsische Sandsteinwerke. I grovkornet stein hugget de ut blant annet de rike detaljene i drakten i Bruden fra Setesdalen. I 2002 var alt gjenskapt, og i dag kan du gå rundt i den vakre parken ved Fredensborg slott og selv se nærmere på kongens egen hyllest til Norge. Og fremdeles tilhører både slott og park den danske kongefamilien.

    Foto: Thomas Rahbek/SLKE

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her