Utgave 10 2019

Den franske keiseren mistet nesten 450.000 mann under felttoget mot Russland i 1812. Fiaskoen ga støtet til Napoleons eget fall.

Smakebiter fra utgave 10:

  • 40 år siden punken kom til Norge

    Av ASBJØRN BAKKE
    Journalist i Aftenposten

    En siste rest av etterkrigstid preget fortsatt Norge mot slutten av 1970-tallet. Arbeiderpartiet fylte regjeringen alene, og alle butikker stengte klokken 17. Det var bare én TV-kanal, og det var knapt ny pop og rock å høre på den ene radiokanalen som var. Plater kunne bruke mange måneder på veien fra USA og England til Norge. Norge var et homogent samfunn der gutter med langt hår fortsatt hadde en viss provokativ kraft. Men plutselig ble det mer truende om håret var kort.

    Kastet rett ut «Her skulle foreldrene vært og sett sine avkom! De ville fått sjokk. Stort verre enn en punker kan ikke et menneske se ut», rapporterte VG fra første kveld på punk-klubben Safety Pin Club i Oslo i 1978. Oppslaget gjorde at det ble med den ene kvelden. Eierne av utestedet Pilen ble skremt. De kastet punkerne ut. – Vi tok rett og slett ikke sjansen på å huse en klubb som fikk en slik presseomtale, forklarte restauratøren til avisen Røde Garde. Det var 18-årige Harald Fossberg, nå Aftenposten-journalist, som det var bilde av i VG med fillete T-skjorte. Han tilhørte kjernen i en liten gruppe kompromissløse punkere i Oslo i 1978. Noen av dem begynte samme år å gi ut fanzinen City Rockers, en publikasjon av sammenstiftede A4-ark laget på kopimaskin. Den hadde undertittelen «Et spark i balla på det etablerte».

    «Fascisthølet Club 7» Meldingen var klar fra første nummer: «Til helvete med jazz, folkemusikk, visesang, disco, syrerock, speedrock, hasjrock osv. osv.» Et av de få konsertstedene i Oslo var Club 7, men tenåringene i City Rockers gjorde ikke noe forsøk på å innynde seg: «Ta rotta på det råtne fascisthølet Club 7!» Punkerne foraktet freaks (langhårede) og soss (vestkantungdom) like intenst. Ifølge City Rockers’ medarbeider var kvelden på Safety Pin Club en suksess: «En fyr skalla ut deler av tenna mine og alt var bra.» Fossberg la merke til at VG var der. På vei til skolen ruslet han og City Rockers-kompis Carl Otto Platou innom Akersgata, der VG stilte ut sidene fra dagens avis. De ble ikke skuffet. «Grotesk protest» var tittelen ved bildet av Harald. Begge begynte å le. Og hva syntes Fossbergs foreldre om avkommet? Fikk de sjokk?
    – Mor og far brydde seg lite. De leste ikke VG. De på jobben til fader’n som viste det frem, ble møtt med et «og hva så?». Men det hevdes at farmor ble så sjokkert at hun kjøpte alle VG-ene i lokalkiosken for at naboene ikke skulle se bildet, forteller han.

    Fra New Yorks bakgater Punkbølgen oppsto to-tre år tidligere. I New York gikk gruppen Ramones til frontalangrep på gigantomanien som preget 1970-tallsrocken og spilte gitarrock under høytrykk uten en eneste solo. Låtene var gjerne under to minutter lange og handlet om selvdestruktivt gateliv og følelsen av å være utenfor. I april 1976 kom debutalbumet. Det var revolusjonerende i en tid med doble konseptalbum om kosmos og kilometerlange trommesoloer. Ramones’ punkkollega Richard Hell gikk løs på T-skjorten sin med saks og klippet håret kort og uvørent i samme slengen. Sammen viste de fingeren til slappe storesøsken, livsfjerne superstjerner, forskremte foreldre, fnysende besteborgere og alle andre som kom i veien. Men bare en hard kjerne i New York brydde seg. Sommeren 1976 besøkte Ramones England, og omtrent alle som så dem, startet eget punkband. Arbeidsledigheten var høy blant ungdom. Frustrasjonen var stor, og forakten for alt som var etablert, enda større. Alle metoder ble brukt for å provosere, inkludert hakekors, sikkerhetsnål gjennom nesen og SM-klær kjøpt i sexbutikker. Var det «feil», var det bra. Punken ville rive ned. Noen har kalt den «destruksjonens poesi». Alt som hadde vært før, var verdiløst. «No Elvis, Beatles or The Rolling Stones in 1977», sang The Clash. – Jeg opplevde ikke punken som en del av rocken. Jeg identifiserte meg ikke med rock, sier sanger og forfatter Trygve Mathiesen i TV-dokumentaren Punx. På tampen av 1970-tallet spilte han i Squirms fra Kløfta og skrev i fanzinene Illegal, Bored Teenagers og 79-kriser.

    Norsk rock i stabilt sideleie Med bandet Sex Pistols i front ble punkerne samfunnsfiende nummer én i Storbritannia. Samtidig fikk plateselskapene det bråtravelt med å bytte ut både artister og ansatte. For punken solgte. Snart favnet den et mangfold av uttrykk og fikk merkelappen new wave. På 1970-tallet hadde avstanden mellom rockartister og publikum vokst seg stor. Punken kuttet det til et minimum. Sal og scene ble ett. Rockstjerner i kokaindis med egne jetfly og tonnevis med utstyr var plutselig dinosaurer. Mens ny musikk ble skapt under kreativt høytrykk i London, Manchester og New York i 1978, lå norsk rock med brukket rygg. Ledende band som Prudence, Popol Ace og Aunt Mary hadde drømt om å nå Royal Albert Hall, men innså midt på 1970-tallet at det aldri kom til å skje. De ga opp. De alle fleste plater som kom ut i Norge i 1978, kunne kategoriseres som jazz, visesang eller pop. «Hva er galt med norsk rock?» var tittelen på et hjertesukk fra rockjournalist Tore Neset i musikkavisen Puls.

    Spilte tre låter på én gang Men under ulmet det. Tenåringer inspirert av punk brukte surt oppsparte kroner på bass, gitar og trommer. Det fantes knapt kommunale musikkskoler, men det var ikke så viktig å øve uansett. Det viktigste var å spille. Som da Fossbergs første gruppe Leftovers fikk lov å spille på en minifestival på Sagene den første helgen i september 1978. Det største problemet var ikke at de ikke
    hadde øvd, men at de manglet trommesett. Det klarte de å skaffe dagen før konserten. Det var første gang Svein Paulsen slo trommer. De rakk bare å prøvespille to Sex Pistols-sanger og en gammel festklassiker, «Louie Louie». Bassist Arild Arr fikk de siste instruksjonene på veien til konserten. Poenget var å skremme vettet av publikum og de andre bandene. Fossberg skrek: «En-to-klepp-a’-deg-håret», kom med noen «velrettede og vennligsinnede spark» mot de som satt nærmest, og så braket det løs. «Plutselig spilte vi alle tre sangene samtidig, mens publikum vred seg i smerte og masokistene fikk orgasme. Tro oss folkens, det var en enorm, unik konsert som bare ble villere og villere», ble det rapportert i City Rockers etterpå.

    Trondheim langt foran Mens punkmiljøet i Oslo var helt i startgropen høsten 1978, var det allerede mange nye, unge band i Trondheim. De hadde til og med ordnet seg en fast klubb å spille på, Hard Rock Café. Trønderhovedstaden lå langt foran resten av landet. Allerede i 1977 kom den første fanzinen, Rockefilla, med slagordet «Støtt dei lokale pøkarane!». Miljøet var romslig og mangfoldet blant band og publikum stort. Her var den kompromissløse holdningen i Oslo fjern. Trondheim var sannsynligvis det eneste stedet i verden det fantes punkere med bart. – Det var lov å gjøre hva pokker, og det var utrolig befriende, sier Steinar Vikan i TV-dokumentaren Punx. Han spilte bass i Liliedugg. De tøffeste var de yngste, 15-åringene i Wannskrækk. I motsetning til mange andre punkband gikk de grundig til verks. Det sies at Wannskrækk øvde et halvt år før de holdt konsert, mens andre holdt konserter et halvt år før de øvde. – Det var en utrolig opplevelse for punkrock-instinktet å se det bandet der med småunger, forteller rockjournalist Geir Rakvaag i Punx. Da Wannskrækk ga ut sin første, lille plate i 1981, ble de omtalt som punkveteraner. Medlemmene var 17 år.

    Norsk rock våkner til liv Utover i 1979 ble det klart at noe var på gang. Musikkavisen Nye Takter hadde lange intervjuer med plateløse band som Pull Out (forstadiet til DePress og The Cut), Johnny Banan Band (som talte fire medlemmer i det som ble The Aller Værste!), Bygeriljaen Lumbago (som snart forkortet navnet), Haldens-gruppen Young Lords og Trondheims-bandet Johnny Yen Bang! De siste fanget tidsånden med sangen «Gjør det sjøl»: Skal vi gjør det, må vi gjør det sjøl Oslo-miljøet klarte også å stable et fast spillested for nye band på beina, Lysthuset. Her spilte Oslo Børs, som ble omtalt som «fossilband» fordi medlemmene var over 25 år. – Kommer du borti et plateselskap, blir du en vare, markedsført som såpe. Motbydelig, sa de til Nye Takter. I front for Hærverk freste Harald Fossberg mot publikumet på Lysthuset: Loven slår, loven slår, stakkars faen som slaget får

    Rått Kjøtt Kjøtt utviklet seg raskt til å bli det viktigste, beste og smarteste punkbandet av dem alle. Nye Takter gikk til og med så langt som til å anmelde en Kjøtt-single med låtene «Nei nei nei» og «Et nytt og bedre liv» uten at den eksisterte: «Det burde det imidlertid snarest bli en ordning på, for dette er moderne norsk musikk på sitt beste og mest energiske, og burde gjøre gruppa rik hvis den ble utgitt (og innspilt). Så ville kanskje et par av medlemmene fått råd til å klippe håret også …»
    Noen måneder senere kom Kjøtt-plata faktisk ut. I anmeldelsen i Nye Takter sto det at Kjøtt «går på høyoktan i tre ganger fartsgrensa for tettpressa riller». Dermed hadde norsk punk fått sin «nasjonalsang», «Nei nei nei», en låt som sparket mot alle: Fins det noe styggere enn kongebarna Er noen mer naive enn pønkefolka Fins det noe teitere enn AKP Nei, nei, nei!
    Kjøtt insisterte på at de spilte punk, selv om de ikke var punkere. Den langhårede gitaristen Erik Aasheim syntes punkerne var like teite som foreldrene: De ville klippe håret hans.

    Hjemmesløyd landet rundt Over hele landet poppet det opp punk- og new wave-inspirerte band, som Pink Dirt i Bærum, Søt Hævn og Norgez Bank i Tromsø, De Sjenerte på Kløfta, Kaare og Partiet på Hamar, Front Page i Halden, Øresus i Skien, Krampe og Overdose i Bergen, Fort & Gæli i Elverum, Hjertesvikt A/S i Bodø, Rough Trade i Ålesund og så videre. De fleste klarte å skrape sammen penger nok til å gå i dyrt studio og spille inn et par låter. Singlene ga bandene ut selv. De aller fleste sang på norsk. Punk var heimstaddiktning. Samtidig sprutet det ut hjemmelagede fanziner fra kopimaskiner landet rundt. Noen kom med bare én utgave, andre holdt det gående med en rekke nummer over flere år. Alle skrev med lokalt utgangspunkt. «På gudsforlatte steder som Tromsø, Harstad, Stavanger, Bergen, Kristiansand m.m. har det blitt arrangert konserter og nye band har dukket opp», sto det begeistret i 79 kriser fra Kjeller. Gjør det sjøl-innstillingen førte også til at det poppet opp klubber og ungdomshus rundt i landet. Plutselig ble det mulig for band å holde konserter og for lokal ungdom å gå på konsert uten at det kostet mer enn noen få kroner. Punk var et kulturelt lavterskeltilbud. De beste bandene sprengte punkens snevre rammer. The Aller Værste! hadde base i Bergen og var kanskje det første bandet som
    ikke spilte punk overhodet, men likevel identifiserte seg med sjangerens tankegods og innstilling. De var tydelig inspirert av skamusikken (rask reggae) som strømmet ut fra Storbritannia i 1980, og hadde tekster som strakk seg mot et litterært nivå. – Ingen andre kunne spille sånn som oss. Nettopp fordi det ikke var noen andre som hadde nøyaktig de samme begrensningene som vi hadde, sier sanger og gitarist Chris Erichsen i Punx. I Oslo dro De Press den kjappe rocken østover, mot Polen. Med Jørn Christensens barberbladskarpe og frenetiske gitarriff og Andrej Nebbs polske sang lignet de ingen andre.

    Ut kommer «de fire store» Snart ville nesten alle vekk fra det utagerende og over i den mørke og innadvendte punkrocken. «De som hoppet opp og ned, er blitt så alvorlige», sang Michael Krohn. Fra trommestolen i Kjøtt hadde han skrevet mange klassikere. I Raga Rockers rykket han frem til mikrofonen og skapte et av norsk rocks mest markante band. Raga Rockers inngår i det som betegnes som «de fire store» i norsk rock. En av de andre er Jokke & Valentinerne, som ble ledet av Kjøtt-fan Joachim Nielsen. Det var tekstene til punkerne som gjorde at han forsto verdien av å formulere seg på norsk. Wannskrækk holdt koken frem til 1985, da de ble oppløst noen minutter, for så å komme tilbake som DumDum Boys, et band som fortsatt rocker Norge, og som er det tredje av de fire.
    Det siste er deLillos, som er ledet av Lars Lillo-Stenberg, en mann som så nesten alle DePress-konsertene og var så fan at han adopterte forstavelsen «de» da han startet sitt eget band. Kjøtt, The Aller Værste!, DePress og flere av de andre førstegenerasjons punkbandene inspirerer fortsatt nye generasjoner sammen med «de fire store». Samtidig setter gamle punkere sitt bunnsolide preg på norske forfatterskap, journalistikk og filmbransjen. Etterdønningene etter punkbølgen runger fortsatt i Norge.

    Kilder: Norske punkfanziner fra 1977–1981 Musikkavisene Puls og Nye Takter 1978–1981 Trygve Mathiesen: Tre grep og sannheten – norsk punk 1977-1980, Vega 2007 Per Kristian Olsen, Asbjørn Bakke og Sigrid Hvidsten: Norsk rocks historie, Cappelen Damm 2009 Punx, TV-serie, NRK 2015

    Foto: Geir Rakvaag

     

  • Første norske fotograf i det frigjorte Finnmark

    Av ANETTE ALSVIK
    Fotoarkivar

    Som fotograf ved Regjeringens informasjonskontor hadde Backer som oppgave å bidra til å spre informasjon om den norske regjeringens og de norske styrkenes innsats under annen verdenskrig. Fotografiene spilte en sentral rolle i denne propagandaen. De ble sendt fra informasjonskontoret til internasjonale pressebyråer, spredt til norske utenriksstasjoner og kastet ut som flyveblad over Norge. I boken Krigsfotografen, som utkom i 1946, har Ole Friele Backer beskrevet informasjonskontorets virksomhet: «Bildene som gikk ut fra dette kontoret, var et kraftig ledd i propagandaen, ett av den moderne krigs sterkeste våpen, som ved sine mange drypp hjalp til å holde moralen oppe hos en selv og undergrave fiendens.»

    Til Finnmark høsten 1944 Ole Friele Backer tok en mengde foto i informasjonskontorets tjeneste. Mest kjent er kanskje hans fotografier fra frigjøringen av Finnmark. Da Backer fikk ordre om å dra til Finnmark i slutten av oktober 1944, gikk hans høyeste ønske i oppfyllelse. Før de dro av gårde, kom kronprins Olav og sa adjø: «Han kunne fortelle om tyskernes herjinger i Finnmark, men ingen av oss drømte om hvorledes det i virkeligheten var.» I slutten av oktober 1944 gikk Ole Friele Backer om bord i den britiske krysseren HMS «Berwick» sammen med norske soldater fra Skottlandsbrigaden, det såkalte 2. bergkompani, og militærmisjonen i Storbritannia. Skipet skulle til Murmansk, for så å dra videre til Petsamo og Kirkenes. Backer tok mange bilder om bord. Bildene viser norske soldater og kronprins Olav som inspiserer rekkene før avreise. Krysseren er avbildet med sine kraftige kanoner som et dominerende element i bildet. Vi kan se smilende norske soldater spille kort og slappe av under overfarten samt alvorlige soldater samlet til gudstjeneste på dekk, for å nevne noe.

    Møtte ruiner i Kirkenes Vel fremme i Murmansk forteller Backer at det ble holdt avskjedsfest med de britiske vennene fra skipet. Britene tømte sine beholdninger av tobakk, sigaretter og sjokolade for at nordmennene skulle ta det med til befolkningen i Finnmark. Turen videre mot Petsamo tok et par dager. Backer skildrer stemningen da de skimtet norskekysten for første gang: «I den lave arktiske solen lå det en egen drømmende stemning over landet, og jeg syntes det var det vakreste jeg hadde sett på mange år. Alle mann sto og speidet mot denne kysten som de hadde lengtet så lenge til, og ansiktsuttrykkene vitnet om mange tanker. Kanskje gikk de hjem, og kanskje tenkte de på den tiden de nå gikk fram mot.» I Kirkenes hilste rykende ruiner og brannlukt dem velkommen. Backer brukte fotografiapparatet til å dokumentere ødeleggelsene som møtte dem: Kirkenes, Berlevåg, Gamvik, Bjørnevatn. Alle steder var så å si jevnet med jorden, kun pipene sto igjen. I tillegg til ødeleggelsene viser Backers bilder lykkelige mennesker som fikk hjelp av norske myndigheter, og mennesker som var klare til innsats for å få Norge på bena igjen: «Til arbeide for et fritt Norge.»

    Hjalp huleboere Mange av bildene viser også levekårene til dem som hadde lurt seg unna tyskernes tvangsevakuering av befolkningen i Finnmark. Det var mennesker som overvintret her 1944/45 og levde under elendige kår. De bodde trangt, under veltede båter og i midlertidige skur. Matmangelen var stor, og sykdom herjet. Ole Friele Backer deltok aktivt i arbeidet med å frakte forsyninger og hjelp til disse «huleboeran», som de ble kalt. Store deler av vinteren 1945 oppholdt Backer seg på Sørøya i Vest-Finnmark. Fotografiene fra denne perioden gir et enestående bilde av livet på Sørøya, av arbeidet med å bringe mat, klær og medisiner til folket der, og av arbeidet med å organisere evakueringen av folk vestover til Glasgow i Skottland. Samtlige fotografier på disse sidene er hentet fra NTBs krigsarkiv. Det er en samling fotografier fra ulike aktører under annen verdenskrig, blant andre Regjeringens informasjonskontor i London. I 2000 ble samlingen i sin helhet avlevert fra NTB Scanpix til Riksarkivet. Scanpix har fremdeles rettigheter til noen av bildene. Arkivverket har de senere år arbeidet med å digitalisere og gjøre denne bildeskatten tilgjengelig på nettet.

    Foto: Ole Friele Backer/NTBs krigsarkiv/Riksarkivet

    Se flere tusen bilder fra NTBs krigsarkiv på digitalarkivet.no og noen utvalgte i utgaven som er ute i salg nå.

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her