Utgave 9 2019

Korstogene var en kamp om Det hellige lands sjel, der kristne og muslimske styrker kjempet i mer enn 200 år.

Smakebiter fra utgave 9:

  • Kampen om Hongkong

    Av Miguel Miranda

    Selv på høyden av sin makt på 1700-tallet kunne ikke Kinas regjering stå imot frihandelens rå krefter. Nærmere bestemt frihandel slik den ble praktisert av Det britiske ostindiske kompani og andre vestlige kjøpmenn som fartet rundt i verden og handlet med råvarer. Kinesisk skepsis til utenlandske inntrengere som fulgte sine egne lover, greide å begrense utlendingenes virksomhet til enklaven Kanton, der godkjente handelsmenn kunne drive forretninger fra avgrensede områder. Siden Kanton lå ved munningen av Zhu Jiang, Perlefloden, kunne utenlandske skip med varer ankre opp utenfor kysten og deklarere lasten. Ingen utlendinger hadde lov til å sette sine ben utenfor Kanton, med mindre de var på offisielle diplomatiske oppdrag.
    I 1830, bare halvannet tiår etter slaget ved Waterloo, blomstret det opp en livlig handel med biprodukter fra den vakre planten Papaver somniferum, bedre kjent som opiumsvalmuen, i områdene mellom foten av Himalaya og kysten i sør. En ny livsstil inntok Kinas havnebyer. Menn fra alle samfunnslag nøt sin narkotiske last i buler og bakrom, der de røkte stoffet som var utvunnet fra valmuens frøkapsler. Opium fra India ga en lindrende effekt og hadde visse medisinske bruksområder. Denne narkotikaen ble pakket i trekasser og fraktet med dampskip over Bengalbukta, gjennom Singapore-stredet og losset i Kanton. Der ble stoffet solgt til kundene fra små hytter og skur i bakgatene. Qing-dynastiet forbød bruken av opium i 1820, men det var til liten nytte, for korrupte mandariner og tollbetjenter var mottagelige for bestikkelser. Profitten fra opiumsalget steg i takt med importen, og den fordoblet seg hvert år.

    I 1838 var keiserhoffet i Beijing blitt så rasende over narkotika-epidemien at de besluttet å gripe inn. En annen drivkraft var skadevirkningene på statens økonomi. Indisk opium ble solgt i bulk og betalt med sølv, det mest brukte betalingsmiddelet mellom Kina og Storbritannia. Etter hvert som de britiske handelsmennene hentet ut stadig mer sølv, oppsto en urovekkende ubalanse i handelen. Kina hadde lenge vært et økonomisk kraftsenter og tjent store penger på eksport av keramikk og silke. Men nå tapte de inntekter på grunn av all lyssky innførsel. En kommissær ved navn Lin Zexu ble sendt ut for å gjenopprette kontrollen i Kantons lovløse havner.
    Lin var en skarpsindig byråkrat med sans for det spektakulære. Han sørget for å ødelegge kasser med beslaglagt opium og fikk kastet hele virksomheten ut fra havnen. Han hadde med seg soldater og skremte den britiske handelsinspektøren, kaptein Charles Elliot, til de grader at utlendingene i Kanton ga fra seg mer enn 20.000 kasser med opium. Aksjonen sendte sjokkbølger gjennom kjøpmennenes rekker. De var blitt vant til føyelige kinesiske tjenestemenn som nesten aldri blandet seg inn i sakene deres, så nå skrev de hjem og forlangte en offisiell britisk reaksjon overfor myndighetene.

    Men Lin lot seg ikke pille på nesen av rasende utenlandske «barbarer», mens det britiske miljøet reagerte med forferdelse og hevnlyst på tapet av inntekter. Det var aristokraten og utenriksministeren Lord Palmerston som pønsket ut et oppdrag for den britiske marinen under påskudd av å ville verne om frihandelen. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at Palmerstons retorikk og rapporter om saken har en under liggende ironi. Kina hadde vært villig til å handle med Europa, men bare som eksportør, skrev han. Det kinesiske samfunn hadde en kultur som ikke hadde bruk for utenlandskproduserte varer. Men det Palmerston var ute etter, var en frihandel som kunne styrke britenes adgang til det kinesiske markedet. Det hadde et fantastisk potensial, med en befolkning på nesten en halv milliard mennesker under Qing-dynastiets styre. Krigsutbruddet blottla Qings svakheter. På papiret hadde Beijing ressurser til å stille en million mann under våpen på kort tid. Regimet var bygget på en kamptradisjon fra mandsjurierne – fyrige ryttere med en kampiver som hadde ført dem langt inn i SentralAsia og gjort hele den tibetanske høysletten til et protektorat. I praksis var Qing-dynastiets utstrekning i 1839 større enn Kinas territorium i dag. Men på 1800-tallet var den mektige Qinghæren redusert til en papirtiger på grunn av administrative problemer og et snevert verdensbilde. En klasse patriotiske generaler og offiserer kommanderte en rufsete styrke som hverken hadde våpen eller uniformer. Geværer var kommet til Asia på 1500-tallet og fikk raskt stor utbredelse. Japan masseproduserte en kort periode kopier av portugisiske musketter kalt Tanegashima, etter øya der de først ble brukt. I Kina hadde statseide støperier og fabrikker produsert kanoner og rifler i store kvanta, men de var allerede avleggs, fordi Qing avviste utenlandsk teknologi. Da britenes Royal Navy markerte sitt nærvær i slutten av 1839, møtte de et svakt kystforsvar, små styrker som ventet bak festningsverkene sine, og elvedjunker bestykket med kanoner. Den første større trefningen til sjøs fant sted 29. oktober, og dermed var krigen i gang. Kanton ble blokkert av kun to britiske krigsskip, en fregatt og en slupp med 18 kanoner. Kineserne sendte en flåte med 29 krigsdjunker nedover Perlefloden for å møte dem. De nølte ikke med å angripe de britiske fartøyene, men endte med å bli skutt sønder og sammen. Det ujevne styrkeforholdet førte senere til at kinesiske offiserer begikk selvmord fremfor å akseptere nederlaget og meddele dette til sine overordnede. I november knuste de samme britiske fartøyene et nytt kinesisk angrep med krigsdjunker. Så snart Kanton var på britiske hender og sikkerheten til de utenlandske handelsmennene var garantert, gikk striden inn i et langvarig dødvanne. Pressen hjemme i England raste mot de merkelige omstendighetene som hadde utløst konflikten, men det var ingen mobilisering da det britiske imperiet utfordret verdens mest folkerike land. Heller ikke industrien, som var pålagt å bygge skip og militærutstyr til hele divisjoner, ble satt i spesiell beredskap. På britisk side deltok faktisk ikke mer enn knapt 20.000 mann i den første opiumskrigen.

    For Qing-regimet var dette aller første gang at landets suverenitet ble krenket av en utenlandsk inntrenger som kom sjøveien. Dette var vesentlig. Historisk sett hadde kineserne aldri vært truet av marinestyrker. Men i 1840 måtte de ta hele støyten da en fiendtlig flåte fra Royal Navy og dampskip fra Ostindiakompaniet rykket inn. Kommandør for den kombinerte styrken var kontreadmiral George Elliot. Han hadde tre slagskip, åtte fregatter, åtte slupper og 38 lasteskip til disposisjon. Om bord hadde flåten en bakkestyrke med 3600 britiske soldater og indiske sepoyer som var mønstret på i Singapore. Det var en merkelig og truende hybrid av europeiske militære som opererte side om side med paramilitære krigere finansiert av Det ostindiske kompani; et uvanlig eksempel på offentlig og privat samarbeid i verdenspolitikken på 1800-tallet.

    Ettersom det aldri forekom store slag eller brutale massakrer i denne krigen, kan den kort oppsummeres som en serie øvelser i utpressing. Metropolen Guangzhou, som lå nord for Kanton, var truet av admiral Elliots styrker. Men partene ble enige om en avtale i Chuenpi, der øya Hongkong ble overgitt til britene. Forhandleren på britisk side var den samme inspektør Elliot som tidligere hadde latt kommissær Lin beslaglegge kasser med opium. Personlig holdt han imidlertid fast ved sin støtte til handlernes interesser i Kanton. Da Lord Palmerston grep inn og bestemte at det måtte stilles strengere krav til kineserne, forlenget det krigen i halvannet år. Qing-hoffet løste aldri problemer med diplomati, og her mente de at britiske tjenestemenn og Royal Navy hadde drevet piratvirksomhet, som ikke fortjente noen slik anerkjennelse. Fra slutten av 1841 og fremover beholdt britene fotfestet i Kanton, og rettet flere angrep mot Shanghai derfra. Det
    er lang avstand mellom de to byene, og det faktum at de britiske marinefartøyene ikke ble angrepet, viser hvor svakt Qing var. Et siste forgjeves forsøk på motstand fant sted utenfor Nanjing sommeren 1842. Som før forsøkte kineserne å stanse krigsskipene med sterke festningsverker og gi dem et avgjørende slag. Det lyktes ikke. Britiske kanoner og manglende kinesisk kompetanse gjorde utslaget. Qing hadde nok av både soldater og våpen, likevel greide de ikke å forsvare hjemlandet.

    Keiser Daoguang fryktet at utenlandske styrker skulle marsjere mot hovedstaden, og lot sine ministre forhandle frem en fredsavtale i Nanjing. Fra britisk side stilte oppdageren og den tidligere medarbeideren i Det ostindiske kompani, Henry Pottinger. Lord Palmerston stolte på at han ville sørge for at England fikk det som de ville. Siden han var i posisjon til å sette betingelser, ble Nanjing-konferansen kortvarig. Den ble avsluttet om bord på HMS «Cornwallis». Som Palmerston hadde krevd året før, ble skadeerstatningen kineserne skulle betale, utvidet. De måtte også åpne festninger i havnebyene Xiamen (Amoy), Fuzhou, Ningbo og Shanghai. Det hjalp at handelsstanden i Kanton, inkludert dem som drev opiumshandel, var godt kjent på disse stedene. Men det siste slaget kostet Qing-dynastiet mest. Intet mindre enn 22 millioner sølvdollar skulle Storbritannia ha i erstatning, og første avdrag på 6 millioner skulle betales før utgangen av året. Hvis kineserne ikke betalte i tide, ville det påløpe renter. Qing betalte fullt ut, til finansministerens fortvilelse, for dette endte med full svikt i landets økonomi.

    Men det mest verdifulle utbyttet av første opiumskrig var Hongkong. I løpet av få år ble det bygget en rekke velutstyrte britiske residenser ved strandlinjen mot Kowloon. Denne byen ble slått sammen med Hongkong på samme tid som de «nye territoriene» i 1899, da britene fikk halt ut en leieavtale på 99 år fra det svekkede Qing-dynastiet. Da Hongkong var åpnet for business, begynte djunkene å fylle havnen så langt øyet kunne se. Etterspørselen etter lagerbygninger og annen vital infrastruktur trakk til seg tusener av kinesiske arbeidere som var mer enn villige til å forlate sine fattige landsbyer til fordel for sikre jobber og lønninger de kunne leve av.

    En sørgelig side ved Hongkongs koloni av utlendinger var at europeerne ble tildelt romslige boliger, mens kineserne – øyas innfødte beboere – ikke hadde noe annet valg enn å greie seg så godt de kunne i slummen. Flere tiår med rask urbanisering slet på folks helse, og da byllepesten slo til i Hongkong i 1894, ble det satt inn mer effektive tiltak for å løse sosiale problemer og skape bedre levekår. Byen fortsatte å vokse, og i 1900 ble det anslått at folketallet hadde nådd 300.000. Men det verste ved historien om Hongkongs opprinnelse var den ubegrensede opiumshandelen. Utvilsomt var Nanjing-traktaten en bonus for opiumsmuglerne, som nå hadde fått mange havnebyer å levere sine varer til. Til tross for at en politistyrke var blant de første viktige institusjonene britene opprettet, og britisk lov ble innført for hele øya, ble Hongkongs underverden født i samme øyeblikk som utlendingene tok over styret. Hongkongs første guvernør, sir Henry Pottinger, gjorde lite for å hindre at kolonien ble en sentral stasjon på den maritime opiumsveien til Kina. Selv da ulovlig valmuedyrking blomstret opp i flere provinser i republikken Kina (1911–46), fortsatte narkotikaen å flomme inn i Hongkong til midt på 1900-tallet. Arven etter den første opiumskrigen var forferdelig. Qing-dynastiets nedgang hadde satt inn for alvor, og virkningen for generasjoner av kinesere skulle bli enorm. Det som en gang hadde vært Asias største imperium, ubesudlet av kolonistyre, var nå lagt åpent for utbytting. Om første opiumskrig var tyngende, etterlot ydmykelsen under den andre opiumskrigen dype arr i en nasjon som var i ulage etter det blodige Taiping-opprøret (1850–65). På samme tid som opprørerne etterlot seg død og ødeleggelse i sentrale og sørlige deler av landet, marsjerte en samlet fransk-britisk hær mot Beijing og brente ned keiserpalasset. Betingelsen var selvsagt den samme som før. Kina måtte kapitulere for Europas stormakter. For å sette Kinas sammenbrudd i perspektiv bør vi huske på at kineserne også kjempet og tapte en krig mot Japan i 1895, der de mistet den koreanske halvøya og Formosa (dagens Taiwan). Qing-dynastiet kollapset i 1911 etter opprøret under ledelse av Sun Yat-sen. Borgerkrigen som fulgte, reduserte den uferdige republikken til et lappeteppe av territorier, og problemene i landet ble bare verre etter hvert som Japan forsøkte å annektere stadig større deler av Kinas landområder.

    Dette langvarige forfallet, eller «århundret med ydmykelse», forfølger Kinas nåværende ledelse til de grader at den i dag driver en nasjonalistisk politikk der Kinas behov er ukrenkelige, territoriet hellig og veien til å bli en verdensmakt er ustoppelig. Ideene som formet dette verdensbildet, stammer fra de bitre lærdommene fra den første opiumskrigen, en smålig øvelse i imperialisme som ødela en hel asiatisk sivilisasjon. I Hongkong lever den kulturelle og juridiske motstanden mot narkotikahandel videre den dag i dag. Det kunne vel ikke ha funnes en mer alvorlig finale på historien om den frie narkotikahandelen som britene slapp løs, enn Hongkong-politiets egne straffebestemmelser i dag. Der lyder det: «Enhver person som dyrker en plante av arten cannabis eller en opiumsvalmue, skal dømmes til en bot på 100.000 Hongkong-dollar og fengsel i 15 år.»

    Foto: Getty Images

  • Jazz ble våpen i den kalde krigen

    Av PER A. CHRISTIANSEN
    Journalist

    Nyheten kom som en overraskelse for trompeteren Dizzy Gillespie, til tross for at det var nettopp ham det handlet om. Under et engasjement på en jazzklubb i Washington i 1956 fikk han beskjed fra sin venn kongressrepresentant Adam Clayton Powell om å møte ham utenfor en av bygningene på Capitol Hill. Der sto Powell selv sammen med en gruppe fremmøtte pressefolk og kom med følgende kunngjøring: «Jeg kommer til å foreslå for president Eisenhower at han skal sende denne mannen på et kulturelt oppdrag, sponset av utenriksdepartementet, til Asia, Det nære Østen, Midtøsten og Asia». Selv om dette var nytt for Gillespie, hadde Powell lenge arbeidet for å fremme jazz som en viktig del av amerikansk kultur. Han hadde siden 1945 representert et valgdistrikt i New York som omfattet den svarte bydelen Harlem, hvor han selv bodde. Han var gift med pianisten og vokalisten Hazel Scott og hadde flere venner blant USAs fremste jazzutøvere, deriblant komponisten, pianisten og orkesterlederen Edward Kennedy (Duke) Ellington. Nå var amerikanske myndigheter i ferd med å sende ledende kulturarbeidere til utlandet som ledd i den kalde krigen. Og Powell så sin sjanse. John Birks Gillespie, som han egentlig het, uttrykte det senere slik: «Han kom med anbefalingen, de ansatte meg, og jeg ble første mann ut.»

    Propagandakrig Da republikaneren Dwight D. Eisenhower i januar 1953 overtok som USAs president, var allerede den kalde krigen i gang. Den tidligere generalen, som hadde vært sjef for de allierte styrkene i Europa under annen verdenskrig, kjente krigens redsler; «krig er menneskehetens mest tragiske og tåpelige dårskap», uttalte han ved en anledning. Han søkte i det lengste å unngå en ny storkrig, denne gang med Sovjetunionen, og for å oppnå dette mente han det var nødvendig for USA å vinne den kalde krigen. Sovjetunionen hadde for lengst satt i gang en veritabel propagandakrig mot USA, ikke minst i de mange landene i Afrika og Asia som i krigens kjølvann var i ferd med å frigjøre seg fra britisk og fransk herredømme. Nå iverksatte USA sin egen propagandaoffensiv – ut fra den tankegang at den beste form for propaganda kaller seg noe annet enn propaganda. I tråd med dette synet opprettet Eisenhower et eget amerikansk «informasjonsbyrå», som skulle «forklare og fremme USAs synspunkter» i utlandet og samtidig informere om landets offisielle politikk. Og året etter, i august 1954, bevilget Kongressen penger til et «krisefond for deltagelse i internasjonale anliggender» som presidenten kunne øse av, blant annet for å fremme amerikansk kultur i utlandet. Dette ble starten på et omfattende fremstøt som etter hvert også kom til å omfatte jazz.

    Rasisme Et av Sovjet-propagandaens mest effektive virkemidler var de stadige henvisningene til amerikansk rasisme. Dette var USAs akilleshæl i landets omgang med utenverdenen. For det lot seg ikke nekte at dette var et rasistisk samfunn der svarte borgere ble diskriminert, trakassert, terrorisert – endog lynsjet. For å motvirke denne propagandaen begynte USA å sende fargede artister til utlandet. Da han ba om penger til sitt program for kulturutveksling, henviste president Eisenhower til at musikalen Porgy and Bess med stort hell hadde vært på rundreise til flere land i Europa. Dette var også noe av bakgrunnen for at Dizzy Gillespie ble sendt på den første turneen i utenriksdepartementets regi, i spissen for et storband som besto av både svarte og hvite musikere. Forut for avreisen ba utenriksdepartementet Gillespie møte opp for å få en «brifing», underforstått en orientering om hvordan han skulle håndtere spørsmål om raseforholdene i USA. Men han nektet: «Jeg har tre hundre års brifing. Jeg vet hva de har gjort mot oss, og jeg vil ikke komme med noen unnskyldninger. Hvis de stiller spørsmål, kommer jeg til å svare så ærlig jeg kan.» Spørsmål om rasisme dukket selvsagt opp underveis. Og Gillespie svarte ærlig. Men han påpekte også at orkesteret var av blandet etnisk opprinnelse, og at det ble ledet av en svart mann.

    Afrikansk suksess Egentlig var det ganske paradoksalt at medlemmer av en diskriminert minoritet skulle reise rundt i verden som representanter for samfunnet som undertrykte dem. Slikt kunne straffe seg, hvilket det snart gjorde til gagns. På dette tidspunktet var trolig Louis «Satchmo» Armstrong den amerikaneren som var best kjent – og mest beundret – rundt om i verden. I mai 1956 hadde han besøkt den daværende britiske kolonien Gullkysten sammen med sitt orkester. Ghana, som landet i dag heter, var allerede i gang med å planlegge seremonien som mindre enn ett år senere skulle markere at det var blitt fritt, som første afrikanske koloni. Under en konsert i hovedstaden Accra ble Armstrong bejublet og hyllet av 100.000 entusiastiske tilhørere med daværende statsminister, senere president Kwame Nkrumah i spissen. Der, som overalt ellers hvor han opptrådte, viste han hvorfor han fortjente tilnavnet «Ambassador Satch», som hans plateselskap opprinnelig hadde gitt ham. Konserten ble holdt samtidig med at den første store borgerrettsaksjonen ble gjennomført i USA. Der var en svart boikott av buss elskapet i Montgomery i Alabama i full gang, under ledelse av en den gang relativt ukjent ung prest, Martin Luther King jr., en boikott som varte i ett år og endte med at selskapet ga etter og opphevet raseskillet på bussene. På denne bakgrunnen fant amerikanske myndigheter raskt ut at Armstrong kunne bli et utmerket sendebud, spesielt til land i Afrika og andre områder i det som etter hvert ble kalt den tredje verden. Forhandlinger ble innledet, men de brøt raskt sammen takket være en rasistisk sørstatsguvernør.

    Armstrong i harnisk Den 17. mai 1954 hadde USAs høyesterett avsagt en historisk kjennelse der det ble fastslått at praktisering av raseskille i offentlige skoler var i strid med grunnloven. Tre år senere forsøkte ni afroamerikanske ungdommer å begynne på en videregående skole i Little Rock i Arkansas, hvor det til da hadde vært bare hvite elever. De ni ble tatt opp ved skolen og behørig registrert. Men da skoleåret skulle starte den 4. september, satte guvernør Orval Faubus inn soldater fra delstatens nasjonalgarde, som hindret de ni svarte elevene i å komme inn på skolen. Mens dette pågikk, var Louis Armstrong på turne i Midtvesten. I byen Grand Forks i North Dakota ble han intervjuet av lokalavisen, og benyttet sjansen til å komme med flengende kritikk av Faubus, som ble skjelt ut etter noter. Samtidig kritiserte Armstrong president Eisenhower, som hadde unnlatt å gripe inn, og som han nå betegnet som både hyklersk og feig. «Slik mitt folk blir behandlet i sørstatene, kan regjeringen dra til helvete», sa den vanligvis vennlige musikeren i en uttalelse som dagen etter ble slått stort opp i aviser over hele USA. Han gjorde det også klart at det ikke ville bli aktuelt for ham å dra på turné for utenriksdepartementet. Da presidenten senere satte inn soldater for å beskytte de ni svarte elevene i Little Rock, mottok han varm ros og hyllest fra Armstrong, men det skulle gå ytterligere tre år før den populære artisten ble sendt ut på oppdrag for statens regning.

    Jazzradio Det ikke mange amerikanere visste da disse turneene kom i stand, var at en av deres landsmenn hadde etablert et enormt internasjonalt jazzpublikum. Titalls millioner radiolyttere verden over fant hver kveld frem til sendingene fra radiostasjonen Voice of America, hvor plateprateren Willis Conover presenterte amerikansk jazz. Det er anslått at han hadde en fast tilhørerskare på 100 millioner verden over, hvorav 30 millioner bak jernteppet, det vil si i Sovjetunionen og landene i Øst-Europa. Ifølge The New York Times var Conover «den mest berømte amerikaneren som praktisk talt ingen amerikaner noensinne hadde hørt om». Årsaken var at sendingene fra Voice of America bare kunne høres utenfor USAs grenser; det var nemlig forbudt ved lov å spre «propaganda» fra denne statlige kringkastingen til det amerikanske folk. Gjennom sine radiosendinger, som pågikk fra 1955 til hans død i 1996, oppnådde Conover enorm popularitet over store deler av verden. Det gjaldt kanskje spesielt i Polen. Da han i 1959 kom på sitt første av til sammen ti besøk i landet, hadde hundrevis av tilhengere og et orkester på 40 mann møtt opp på flyplassen for å ønske ham velkommen. Dette var for en stor del medlemmer av opposisjonen mot en kommunistregjering som mente jazz var en «dekadent kapitalistisk» musikkform. «Jeg tror ikke engang politikerne forstår hvor mye Willis gjorde for å støtte oss», uttalte senere en av disse opposisjonelle, jazzpianisten Adam Makowicz. En av dem som forsto og verdsatte dette, var opposisjonslederen Lech Walesa. Da han senere besøkte USA som president, sørget han for at Willis Conover ble invitert til den offisielle middagen i den polske ambassadørens residens i Washington.

    Møter folk til folk Slik kunne omreisende amerikanske musikere verden over møte et stort jazzelskende publikum som ofte hadde inngående kunnskaper om denne musikkformen, dens historie og dens utøvere. Men det var ikke dette det hadde vært lagt opp til fra starten av. Dizzy Gillespies første turné som offisiell amerikansk utsending omfattet konserter i Pakistan, Iran, Syria, Libanon, Tyrkia, Hellas og Jugoslavia. Disse konsertene var imidlertid i første rekke lagt opp for den politiske og økonomiske eliten i hvert av landene, det vil si folk som allerede var sterkt proamerikanske. Dette reagerte Gillespie på, spesielt foran en konsert i Karachi, der han oppdaget at salen ikke var mer enn halvfull. Billettprisene var satt så høyt at bare velstående pakistanere hadde råd. Orkesterlederen grep da en stor bunke ledige billetter, gikk ut i en park og delte dem ut til folk, slik at også vanlige mennesker kunne få del i amerikansk kultur. Etter hvert ble opplegget bredere og fikk mer preg av å være møter folk til folk – godt hjulpet av musikerne selv. «Over hele verden ble publikum forelsket i jazzambassadørene på grunn av deres briljante skaperkraft, deres uærbødighet og deres humor, og for alle de måtene de demonstrerte sin samhørighet på med folk som kjempet for frihet i Afrika, Asia, Midtøsten, Sovjetunionen og Øst-Europa», skriver den amerikanske historikeren Penny M. Von Eschen.

    Demokratiforbilder Jazz er blitt betegnet som den mest demokratiske av alle musikkformer. Eller som pianisten Dave Brubeck uttrykte det: «Jazz står for frihet». Jazzmusikerne som ble sendt rundt i verden, var derfor spesielt velegnet til å spre amerikanske idealer om demokrati og frihet. Iblant gjorde de det på måter som gikk betydelig lenger enn hva deres oppdragsgivere hadde hatt i tankene. Under en turné Duke Ellington og hans storband gjennomførte i Midtøsten og SørAsia i 1963, klaget det amerikanske konsulatet i New Delhi over at musikerne heller ville møte og spille sammen med lokale kolleger enn å følge det opplegget som utenrikstjenesten hadde avtalt for dem. Ofte demonstrerte musikerne også amerikansk demokrati i praksis. Da pianisten Earl «Fatha» Hines i 1966 turnerte i Sovjetunionen med en septett som besto av både hvite og svarte musikere, hadde hans sovjetiske oppassere til å begynne med store problemer med å fatte at orkesteret ble ledet av en svart mann. De «visste» jo alt om rasediskrimineringen i USA. Og da de endelig aksepterte dette, kunne de ikke forstå hvordan sjefen kunne velge å omgås på like fot med sine kolleger på hoteller, i restauranter eller rundt kortbordet på kveldene.

    Hardt og lønnsomt For musikerne utgjorde disse turneene en kjærkommen, men ofte krevende inntektskilde. «Jeg likte tanken om et storband som ikke kom til å koste meg penger. Vi behøvde ikke betale noe for å støtte bandet, og behøvde ikke bekymre oss over spillejobber, for alle jobbene var fastsatt på forhånd», skrev Dizzy Gillespie senere i sine memoarer. For en mann som Duke Ellington betydde turneene at det ble lettere for ham å holde orkesteret sammen i en periode da de fleste storbandene var gått i oppløsning. Men det kostet. Ellingtons første turné varte i tre måneder. Reisen fra Beirut til Afghanistans hovedstad Kabul tok 11 timer og ble gjennomført i et ombygd transportfly som Ellington kalte «en kuvogn for negre». Et symfoniorkester med hvite musikere ville ha fått en mye bedre behandling, hevdet han. Iblant fikk strabasene tragiske følger. Louis Armstrongs eneste turné for det offentliges regning omfattet 27 byer i Afrika. Den varte fra oktober 1960 til februar 1961 med en pause i Paris ved juletider. Med på turen var Armstrongs vokalist gjennom 18 år, Velma Middleton. Hun trosset klare advarsler fra sin lege, som mente hun var for overvektig og hadde for høyt blodtrykk. Under besøket i Sierra Leone ble hun rammet av slag og døde senere på et sykehus i hovedstaden Freetown.

    Triumf og kritikk Programmet høstet også klare triumfer. Den største sto Dizzy Gillespie for. Dagen før han kom til Athen i 1956, hadde en gruppe studenter forsøkt å storme den amerikanske ambassaden i den greske hovedstaden i protest mot USAs manglende støtte til grekerne på Kypros. Den første konserten var en matiné for studenter, hvorav noen hadde deltatt i den antiamerikanske protesten. Til å begynne med var det tilløp til pipekonsert, men etter konserten grep studentene Gillespie, løftet ham opp på skuldrene sine og bar ham ut i Athens gater mens de ropte «Bravo, bravo!» og «Dizzie, Dizzie!» Slike suksesser var imidlertid ikke til hinder for at det på hjemmebane ble reist kraftig kritikk mot hele programmet. Kritikken kom også fra Kongressen, som bevilget pengene til turneene. Senator Allen J. Ellender fra Louisiana erklærte at «jeg har aldri hørt så mye støy i hele mitt liv» og hevdet at å sende folk som Gillespie til utlandet «vil være skadelig, og folk vil virkelig tro at vi er barbarer». Slik kritikk illustrerte det merkelige forholdet at mens mange amerikanske ledere forbandt jazz med buler og bordeller, ble musikkformen i utlandet oppfattet som en av amerikanernes viktigste kulturelle eksportvarer. Eller som en av USAs fremste akademiske jazzeksperter, Marshall Stearns, uttrykte det: «Det har aldri gått opp for amerikanerne at mange mennesker i utlandet betrakter jazz som et nytt og imponerende bidrag til kulturen.»

    Drapet på JFK Dette misforholdet kom drastisk til uttrykk mot slutten av Duke Ellingtons første rundreise for utenriksdepartementet. Orkesteret kom til Ankara i slutten av november 1963, og musikerne satt og spiste middag på hotellet da nyheten kom om at president John F. Kennedy var blitt drept i Dallas. Alle satt fullstendig tause en halv times tid. Så gikk Ellington i gang med å forberede musikken til neste dags konsert. Tanken var at den skulle følge det samme mønsteret som minnekonserten Ellington hadde gitt etter president Franklin D. Roosevelts død i 1945. Slik gikk det ikke. I stedet besluttet noen i utenrikstjenesten å innstille resten av turneen, som skulle ha omfattet Kypros, Hellas og Jugoslavia. En av begrunnelsene som ble gitt, gikk ut på at det ville bli oppfattet som «smakløst» om USA skulle presentere «underholdning» i utlandet i kjølvannet av presidentens død. Samtidig fortsatte imidlertid andre grupper som deltok i kulturutvekslingen, å turnere, deriblant et kammerorkester og et ballettkompani. Stort tydeligere kunne ikke utenriksledelsen i Washington ha demonstrert at de ikke betraktet jazz som en høyverdig kulturform. Jazz forble imidlertid en del av kulturutvekslingen, som gjennomgikk gradvise endringer etter som verdenssituasjonen for and ret seg, konfrontasjonen med Sovjetunionen ble avløst av fredelig sameksistens og borgerrettsbevegelsen bidro til at rasemotsetningene i USA ble dempet. Men det er vanskelig å fri seg fra tanken om at jazzen kunne ha spilt en langt viktigere rolle i dette programmet dersom dets ledere hadde hatt større forståelse for hvilken ekte amerikansk kulturskatt de her hadde til rådighet.

    Foto: NTB scanpix

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her